Mulholland Drive har en spesiell produksjonshistorie: Den begynte da David Lynch fikk tilbud fra tv-kanalen ABC om å lage en ny serie, bygget på samme lest som den enorme suksessen Twin Peaks. Men da de så piloten, reagerte tv-ledelsen med vantro og skrinla prosjektet. Da den franske produsenten Canal Plus fikk nyss om piloten, ga kanalen Lynch tilbud om finansiering av prosjektet om han gjorde det til langfilm.

Og det skal vi være glade for: Mulholland Drive er et fascinerende stykke film som kan sidestilles med det beste av hva Lynch har laget. Alle de elementene vi forbinder med Lynch’ filmunivers møter vi også på her: Bisarre skikkelser som styrer handlingen fra et eller annet bakrom (à la Trollmannen i Trollmannen fra Oz), abrupte voldshandlinger, underlige fikseringer hos rollefigurene og en gjennomgripende atmosfære som fremstiller det overnaturlige som den naturligste ting i verden. Mulholland Drive fortsetter der Lynch forlot oss i Lost Highway, et sted langs den bortkomne landeveien der Bill Pullman helt uforklarlig forvandlet seg til en annen person.

I Mulholland Drive inntreffer et liknende dramatisk skifte i filmens fortelling når hovedpersonen gjenoppstår i en ny historie i filmen – med en ny begynnelse der rollegalleriet er stokket om, og den mest nærliggende konklusjonen blir at det foregående «bare var en drøm». Det sier mye om Lynch’ enestående evner som filmskaper når han nok en gang slipper unna med dette forsvinningsnummeret. Det er vel bare den spanske surrealisten Luis Buñuel som har forsøkt noe tilsvarende med liknende suksess, da han i The Obscure Object of Desire byttet ut den kvinnelige rollefiguren med en annen midtveis i filmen, som om det var den naturligste ting i verden (her spilles to av kvinnefigurene av samme skuespillerinne, men de har forskjellig utseende og egenskaper).

De løse trådene og det uforklarlige skiftet av perspektiv fungerer på en merkverdig måte. Som i Blue Velvet møter vi en skadeskutt brunette, Camilla, og en uskyldig, men nysgjerrig blondine, Diane, hvis skjebner ved en tilfeldighet knyttes sammen en solfylt dag i en av Hollywoods beskjedne leiegårder. Da Camilla søker tilflukt i leiligheten der Diana bor, med hukommelsestap og kutt i panna, søker de begge å nøste opp mysteriet rundt hennes identitet. Denne jakten leder dem til en leilighet der de finner et lik, til en bisarr nattklubb som heter Silencio, der middelmådige artister mimer til playback og portugisiske gråtekoner opptrer med bravur. Som i Blue Velvet utløser selve spenningen ved jakten en erotisk tilnærming mellom de to hovedpersonene. En mindre begavet filmskaper ville sannsynligvis redusert disse scenene til dampende «lesbisk sex», men Lynch forvandler det til noe annet og mer metafysisk ladet, som om de to kvinnene er drevet av noe utover selve den fysiske akten. Og her ligger på mange måter Lynch’ særegne geni: Hovedpersonene hans er alltid drevet av en lengsel, som i første omgang kommer til uttrykk gjennom noe uskyldig, gjerne sunn nysgjerrighet, før det tar atskillig mørkere vendinger.

Diana er en all-american jente som har ankommet filmbyen for å bli filmstjerne. Men i møte med Camilla får hun isteden kontakt med Lynch og Hollywoods underverden av leiemordere, utpressere, fascistiske filmprodusenter, bisarre cowboyer og deliriske underholdningsartister. Og ingenting er som før. Det er en sidehandling i filmen som omhandler en filmregissørs basketak med investorene i hans siste filmprosjekt, som tvinger ham til å velge en skuespillerinne for hovedrollen han selv ikke ønsker. Det er naturligvis enkelt å «lese» denne kampen som Lynch’ eget oppgjør med produsentene som stanset hans eget prosjekt. Men denne overfladiske behandlingen av Hollywood-politikk fungerer mer som en innfallsport til en estetisk utforsking av et utømmelige tema, nemlig filmbyen Hollywood og dens mytiske plass. Mulholland Drive er blitt sammenliknet med andre selvransakende filmer om filmkolonien, som Sunset Boulevard og Chinatown. Sistnevnte film handler blant annet om ingeniøren William Mulholland, som på 1930-tallet var involvert i storsvindel av byens vannreserver, men rakk å få denne lange veien som skiller Hollywoods sør- og nordside oppkalt etter seg.

Mens boulevarden Sunset Boulevard strekker seg gjennom filmkoloniens fasjonable «ansikt utad», med strøk som Bel Air og Beverly Hills, representerer veien Mulholland Drive Hollywoods «underside», i hvert fall ifølge Hollywoodmytologi. Klassiske bøker som Kenneth Angers lurvete Hollywood Babylon, og senere Ken Schesslers This is Hollywood, tegner et bilde av Mulholland som den virkelige «boulevard of broken dreams», der stjernene enten har tatt livet av seg, blitt drept eller råtnet på rot på andre måter (den mest symbolsk ladete hendelsen i disse traktene, inntraff da 24-årige Peg Entwistle i 1932 hengte seg fra en av de enorme bokstavene i det kjente Hollywoodskiltet oppe i åssiden, da hun ikke fikk skuespillerkontrakt med et av studioene).

Mulholland Drive beveger seg inn og ut av disse mørke skyggene, som eksisterer både i mytisk og fysisk forstand. Kamera trekkes langs gjengrodde stier i Hollywoods åssider, inn i smale smug og snuskete leiligheter, som sikkert var ment som mellomstasjon for beboerne, på vei til stjernestatus, men som likevel ble «the dead end». Angelo Badalamentis lydbilde forsterker og antyder disse mørke stemningene på en effektfull og urovekkende måte. Den marerittaktige gotiske atmosfæren i filmen minner kanskje mest om Coen-brødrenes film Barton Fink. I den filmen er det også en uskyldig utenforstående som kommer i kontakt med en bisarr underverden, og ender opp (som Diane) ensom og strippet for illusjoner. Coen-brødrene trekker i enda større grad veksler på lokal Hollywood-folklore, med karaktertegninger det ikke er umulig å ta feil av. Mulholland Drive er en eksentrisk men likevel tilgjengelig film noir som seiler av gårde på et nattsvart lerret. Den følger en slags «drømmenes logikk», og åpner for utallige tolkninger av filmens mysterium. Kanskje blir filmens komplekse og kaotiske historie aldri forstått. Men sannsynligvis har det heller aldri vært meningen fra regissørens side: Filmen er helt og holdent vår, ved at vi kan projisere hva vi selv føler inn i de drømmeaktige bildene Lynch holder frem for oss.

Se traileren til Mulholland Drive