Lars Jönsson har vært Lukas Moodyssons faste sparringspartner og produsent – fra Fucking Åmål til storfilmen Mammut. I dette intervjuet forteller han om Memfis-metoden, som går ut på å tenke langsiktige regissørskap fra første øvingsfilm.
Lars Jönsson har vært Lukas Moodyssons faste sparringspartner og produsent – fra Fucking Åmål til storfilmen Mammut. I dette intervjuet forteller han om Memfis-metoden, som går ut på å tenke langsiktige regissørskap fra første øvingsfilm.
Lars Jönssons Memfis har blant annet produsert kritiker- og kassasuksessene Änglagård, Breaking the Waves, Fucking Åmål, Jalla! Jalla! og Masjävlar og Farvel Falkenberg – og er kinoaktuell med Lukas Moodyssons internasjonale storfilm Mammut. Sammen med produsentkollega Anna Anthony regnes han blant Sveriges mektigste filmpersonligheter. Memfis’ stall teller for tiden Lukas Moodysson, Josef Fares og Maria Blom – og Jesper Ganslandt er bare det seneste eksempelet på produksjonsselskapets kombinasjon av talentteft og talentforedling, intuisjon og langsiktighet, kunst og kommers. Men veien til en tydelig profil – og kvalitetssignalet den dinglende lyspæren – har vært lang.
– Ambisjonen med Memfis har hele tiden vært å skape et selskap med en tydelig profil. Og den har hele tiden vært basert på det som passer min smak. Memfis-logoen skal være et avtrykk, en beskjed om at denne filmen har en avsender. I det svenske filmmiljøet har få selskaper en sterk profil, men jeg mener flere i bransjen burde jobbet sånn. I musikkmiljøet er det jo slik at ulike plateselskaper gir ut ulik musikk. I filmbransjen har det lenge vært litt planløst. Noen produsenter satser hele tiden på en ny hest: Løper den bra? Nei. Da prøver vi noe annet. Det hadde vært bra om flere hadde en eller annen slags profil. Men det er vanskelig å snakke om andre. Metoden vår passer oss, sier han.
Han har videreført erfaringene fra den første produksjonen i de følgende.
– Erfaringen med Änglagård tydeliggjør først og fremst min måte å jobbe på, som har vært gjennomgående også senere: Jeg har alltid vært oppsøkende. Jeg liker ikke å vente ved postkassen, og nesten alle våre samarbeider i Memfis har blitt til ved at jeg har sett noe interessant og så forsøkt å få til et samarbeid. Sånn er min vei inn til filmbransjen, sier Jönsson.
Jönsson oppdaget Lukas Moodysson, en noe motvillig filmregissør, på Dramatiska Institutet.
-Det var Lukas’ bakgrunn – fra forfatterscenen ”Malmö-ligan” – som for meg var signifikativt på hva slags regissør Lukas var. Lukas kom fra ordet, og han kjente seg ikke komfortabel under og etter produksjonen av kortfilmen Bara prata lite. Han sa: ”Nei, jeg vil nok ikke mer.” Så det var et åpent spørsmål om han ville fortsette, forteller han.
Å DELE VISJONEN
Etter at han oppdager et talent, bruker han lang tid på å teste om samarbeidet vil fungere.
– Min måte å jobbe på handler om å finne en felles visjon. Hvis det skal være noen reell mulighet for å lage en ordentlig bra film, må produsent og regissør enes om samme visjon. Produsenten må på dypet få grep om hva slags visjon regissøren har for sin film. Da blir man veldig sterke sammen. Jeg drømmer samme film som Lukas gjør, i hvert fall inntil 95 prosent. Det blir en utrolig hjelp for prosjektet. I de tre årene vi da holder på med en film kan jeg hver dag – om det gjelder manus, dagstagninger, klipp eller kampanje – forholde meg til prosjektet med samme kvalitet som han. Man må kjempe seg til samme visjon. Det må være grunnmuren for at det skal kunne bli en bra film. Derfor bruker jeg så mye tid på å finne ut om vi har samme grunn, sier han.
Jönsson tilpasser sin produsentmetode til enkeltregissørene.
– Man må gi motstand, men dra i samme retning. Og som produsent må man være lydhør overfor hvem man jobber med for tiden. Enhver regissør er ulik den andre og kan behøve helt andre forutsetninger. Som produsent kan jeg derfor ikke ha en stil som sier: ”Så här producerer vi film på Memfis.” Man må ikke klemme en regissør inn i noe ubekvemt, men forsøke å forstå personen mer og mer. Det bruker jeg mye tid på. Det er noe av det viktigste med disse øvingsfilmene: å forstå den jeg skal jobbe med, sier han.
ØVINGSFILMER
Som et ledd i langsiktige planer lager Memfis øvingsfilmer – hittil gjort med både Josef Fares (Coola killar) og Maria Blom (Fishy) – for å teste samarbeidet. Med forutsetning av at filmen ikke behøver å bli sett av andre enn regissøren og produsenten.
– Vi lager kortfilmer for å finne ut dette. Året før Fares gjorde Jalla! Jalla!, laget han en drøy times øvingsfilm for Memfis, Coola killar, som senere bare er vist én gang på Göteborg filmfestival. Man får bra grep om hverandre ved å øve uten for mye press. Bloms Fishy kostet flere millioner kroner, og den har vi nå tenkt å distribuere i en eller annen slags form. Den har en slags Lost in Translation-kvalitet, mener Jönsson.
Han tror de lengre øvingsfilmene har større effekt enn de tradisjonelle kortfilmene.
– I europeisk sammenheng opplever jeg at vi jobber på en spesiell måte. Å lage øvingsfilmer tror jeg vi er alene om, selv om det er vanlig å gjøre kortfilm før langfilm. Vår omstendelige metodikk tar tid, krefter og ressurser. Men jeg tror vi gjør noe riktig med den. Filmene blir ofte bra, og både Jalla! Jalla! og Masjävlar er etter min mening fantastiske debutfilmer. En kortfilm kan være vanskelig å finansiere. Da kan man heller, som Jesper Ganslandt, gå i gang med video og et lite team. Sätt igång. Pjoff! Men å lage en kortfilm med 35-kamera over fem dager, hvor mye står på spill, kan forstyrre øvingen. Da er det bedre å gjøre noe litt mer loose. Våre øvingsfilmer er selvsagt litt skyddad verkstad, men med alvor i bunn, sier han.
Som ser utgiftene som et ledd i utviklingen av regissørene.
– For meg er det en fruktbar metodikk. Og jeg ser på det som en utviklingsutgift. Det koster å utvikle et talent. Det må koste. Skal man produsere en ny type bil, for eksempel, gjør man jo tester. Jeg skulle ønske at støttesystemet var mer fleksibelt på langsiktig tenkning. Men til Fishy fikk jeg for eksempel utviklingsstøtte fra Film i Väst og SFI, sier han.
PRODUSENTSKAPET
Jönsson har med årene blitt sikrere på egen magefølelse.
– På et punkt i produsentskapet mitt begynte jeg å kjenne meg ganske sikker på det innholdsmessige, kvaliteten på det filmiske materialet og klippingen. Når man er uerfaren, ser man at noe ikke er tilstrekkelig bra, men man er for uerfaren til å si: ”Det er ikke bra, fordi…” Man må være i kontakt med sin egen smak og følsomhet og etter hvert våge å stole på sin intuisjon. Dersom jeg nå føler at noe skurrer i manus, dagstagninger eller klipp, er det ofte slik at det stemmer når jeg ser sluttresultatet. Men en slik evne tar tid å opparbeide. Nå er jeg iblant overnevrotisk, for engstelig. Produsenten skal være urolig og engstelig ett skritt foran, men det kan være lurt å være cool iblant, sier han.
Som mener regissørenes frihet gir ham større mulighet til å si hva han mener.
– På mange måter er det er en ganske enkel prosess nå. Før var det ikke så enkelt å svare når regissøren sa: ”Du må forstå, når vi får lagt det sammen slik og slik så…” Nå kan jeg si: ”Jeg tror ikke på deg, fordi…” Man må være tøff og stå for sin egen holdning. Men det er ekstremt viktig for regissøren å vite at man slåss for samme film. Da orker de også å høre på mitt gnäll, når vi kjemper mot samme mål. Jeg kan tjata, men regissøren vet at hun eller han har final cut. Derfor behøver de ikke kjenne seg truet, noe som gir et fruktbart samarbeid i klipperommet. I Amerika kunne jeg bare klippet selv, ler han.
FUCKING ÅMÅL PÅ NORSK
Jönsson har flere ganger – fremst gjennom Gullpalmen til co-produserte Dancer in the Dark – vært hedret i Cannes. Han mener det nordiske samarbeidet har utviklet seg siden han begynte, og Zentropa-samarbeidet holdes stadig ved like, senest på Direktøren for det hele og Mammut.
– Nordisk film- og tv-fond var en politisk beslutning som har stimulert til samarbeid over landegrensene. Jeg har hatt mye glede av samarbeidet med Zentropa. Men mye samarbeid har vært bare finansielt. Jeg håper å kunne arbeide mer med samarbeid med manusforfattere og regissører fra flere land, og det finnes tegn til det nå. Vi har et dansk manus vi holder på å utvikle og håper på enda mer. Det kan bare komme godt ut av det. Med Breaking the Waves var jo nordisk samarbeid en forutsetning for at den skulle bli noe av og at Lars von Trier skulle ha kunstnerisk kontroll. Og da er det viktig med nordiske penger, slik at vi også har en bra posisjon utenfor Norden. Gjennom vår langsiktige jobbing har vi bygget et bra nettverk, som vi nå kan bruke, sier han.
Men i Norge har han funnet få lekekamerater.
– Det er synd at vi har produsert filmer i 15 år – hvorav 10 filmer har gått bra på kino i Norge – og at Norsk filmfond samtidig bare har vært med på én av dem, Hundhotellet. Vi har hatt samtaler med konsulenter, men ingenting har blitt realisert. En morsom detalj er at da det var vanskelig å finansiere Fucking Åmål i Sverige, etter at begge konsulentene sa nei, hadde vi noen ukers funderinger om å lage den på norsk. Lukas
minnet meg på det her om dagen, ler han.
Mammut har kinopremiere fredag 3. april
Dette er et utdrag av et intervju som ble publisert i Rushprint nr 2 2008.
Lars Jönsson har vært Lukas Moodyssons faste sparringspartner og produsent – fra Fucking Åmål til storfilmen Mammut. I dette intervjuet forteller han om Memfis-metoden, som går ut på å tenke langsiktige regissørskap fra første øvingsfilm.
Lars Jönssons Memfis har blant annet produsert kritiker- og kassasuksessene Änglagård, Breaking the Waves, Fucking Åmål, Jalla! Jalla! og Masjävlar og Farvel Falkenberg – og er kinoaktuell med Lukas Moodyssons internasjonale storfilm Mammut. Sammen med produsentkollega Anna Anthony regnes han blant Sveriges mektigste filmpersonligheter. Memfis’ stall teller for tiden Lukas Moodysson, Josef Fares og Maria Blom – og Jesper Ganslandt er bare det seneste eksempelet på produksjonsselskapets kombinasjon av talentteft og talentforedling, intuisjon og langsiktighet, kunst og kommers. Men veien til en tydelig profil – og kvalitetssignalet den dinglende lyspæren – har vært lang.
– Ambisjonen med Memfis har hele tiden vært å skape et selskap med en tydelig profil. Og den har hele tiden vært basert på det som passer min smak. Memfis-logoen skal være et avtrykk, en beskjed om at denne filmen har en avsender. I det svenske filmmiljøet har få selskaper en sterk profil, men jeg mener flere i bransjen burde jobbet sånn. I musikkmiljøet er det jo slik at ulike plateselskaper gir ut ulik musikk. I filmbransjen har det lenge vært litt planløst. Noen produsenter satser hele tiden på en ny hest: Løper den bra? Nei. Da prøver vi noe annet. Det hadde vært bra om flere hadde en eller annen slags profil. Men det er vanskelig å snakke om andre. Metoden vår passer oss, sier han.
Han har videreført erfaringene fra den første produksjonen i de følgende.
– Erfaringen med Änglagård tydeliggjør først og fremst min måte å jobbe på, som har vært gjennomgående også senere: Jeg har alltid vært oppsøkende. Jeg liker ikke å vente ved postkassen, og nesten alle våre samarbeider i Memfis har blitt til ved at jeg har sett noe interessant og så forsøkt å få til et samarbeid. Sånn er min vei inn til filmbransjen, sier Jönsson.
Jönsson oppdaget Lukas Moodysson, en noe motvillig filmregissør, på Dramatiska Institutet.
-Det var Lukas’ bakgrunn – fra forfatterscenen ”Malmö-ligan” – som for meg var signifikativt på hva slags regissør Lukas var. Lukas kom fra ordet, og han kjente seg ikke komfortabel under og etter produksjonen av kortfilmen Bara prata lite. Han sa: ”Nei, jeg vil nok ikke mer.” Så det var et åpent spørsmål om han ville fortsette, forteller han.
Å DELE VISJONEN
Etter at han oppdager et talent, bruker han lang tid på å teste om samarbeidet vil fungere.
– Min måte å jobbe på handler om å finne en felles visjon. Hvis det skal være noen reell mulighet for å lage en ordentlig bra film, må produsent og regissør enes om samme visjon. Produsenten må på dypet få grep om hva slags visjon regissøren har for sin film. Da blir man veldig sterke sammen. Jeg drømmer samme film som Lukas gjør, i hvert fall inntil 95 prosent. Det blir en utrolig hjelp for prosjektet. I de tre årene vi da holder på med en film kan jeg hver dag – om det gjelder manus, dagstagninger, klipp eller kampanje – forholde meg til prosjektet med samme kvalitet som han. Man må kjempe seg til samme visjon. Det må være grunnmuren for at det skal kunne bli en bra film. Derfor bruker jeg så mye tid på å finne ut om vi har samme grunn, sier han.
Jönsson tilpasser sin produsentmetode til enkeltregissørene.
– Man må gi motstand, men dra i samme retning. Og som produsent må man være lydhør overfor hvem man jobber med for tiden. Enhver regissør er ulik den andre og kan behøve helt andre forutsetninger. Som produsent kan jeg derfor ikke ha en stil som sier: ”Så här producerer vi film på Memfis.” Man må ikke klemme en regissør inn i noe ubekvemt, men forsøke å forstå personen mer og mer. Det bruker jeg mye tid på. Det er noe av det viktigste med disse øvingsfilmene: å forstå den jeg skal jobbe med, sier han.
ØVINGSFILMER
Som et ledd i langsiktige planer lager Memfis øvingsfilmer – hittil gjort med både Josef Fares (Coola killar) og Maria Blom (Fishy) – for å teste samarbeidet. Med forutsetning av at filmen ikke behøver å bli sett av andre enn regissøren og produsenten.
– Vi lager kortfilmer for å finne ut dette. Året før Fares gjorde Jalla! Jalla!, laget han en drøy times øvingsfilm for Memfis, Coola killar, som senere bare er vist én gang på Göteborg filmfestival. Man får bra grep om hverandre ved å øve uten for mye press. Bloms Fishy kostet flere millioner kroner, og den har vi nå tenkt å distribuere i en eller annen slags form. Den har en slags Lost in Translation-kvalitet, mener Jönsson.
Han tror de lengre øvingsfilmene har større effekt enn de tradisjonelle kortfilmene.
– I europeisk sammenheng opplever jeg at vi jobber på en spesiell måte. Å lage øvingsfilmer tror jeg vi er alene om, selv om det er vanlig å gjøre kortfilm før langfilm. Vår omstendelige metodikk tar tid, krefter og ressurser. Men jeg tror vi gjør noe riktig med den. Filmene blir ofte bra, og både Jalla! Jalla! og Masjävlar er etter min mening fantastiske debutfilmer. En kortfilm kan være vanskelig å finansiere. Da kan man heller, som Jesper Ganslandt, gå i gang med video og et lite team. Sätt igång. Pjoff! Men å lage en kortfilm med 35-kamera over fem dager, hvor mye står på spill, kan forstyrre øvingen. Da er det bedre å gjøre noe litt mer loose. Våre øvingsfilmer er selvsagt litt skyddad verkstad, men med alvor i bunn, sier han.
Som ser utgiftene som et ledd i utviklingen av regissørene.
– For meg er det en fruktbar metodikk. Og jeg ser på det som en utviklingsutgift. Det koster å utvikle et talent. Det må koste. Skal man produsere en ny type bil, for eksempel, gjør man jo tester. Jeg skulle ønske at støttesystemet var mer fleksibelt på langsiktig tenkning. Men til Fishy fikk jeg for eksempel utviklingsstøtte fra Film i Väst og SFI, sier han.
PRODUSENTSKAPET
Jönsson har med årene blitt sikrere på egen magefølelse.
– På et punkt i produsentskapet mitt begynte jeg å kjenne meg ganske sikker på det innholdsmessige, kvaliteten på det filmiske materialet og klippingen. Når man er uerfaren, ser man at noe ikke er tilstrekkelig bra, men man er for uerfaren til å si: ”Det er ikke bra, fordi…” Man må være i kontakt med sin egen smak og følsomhet og etter hvert våge å stole på sin intuisjon. Dersom jeg nå føler at noe skurrer i manus, dagstagninger eller klipp, er det ofte slik at det stemmer når jeg ser sluttresultatet. Men en slik evne tar tid å opparbeide. Nå er jeg iblant overnevrotisk, for engstelig. Produsenten skal være urolig og engstelig ett skritt foran, men det kan være lurt å være cool iblant, sier han.
Som mener regissørenes frihet gir ham større mulighet til å si hva han mener.
– På mange måter er det er en ganske enkel prosess nå. Før var det ikke så enkelt å svare når regissøren sa: ”Du må forstå, når vi får lagt det sammen slik og slik så…” Nå kan jeg si: ”Jeg tror ikke på deg, fordi…” Man må være tøff og stå for sin egen holdning. Men det er ekstremt viktig for regissøren å vite at man slåss for samme film. Da orker de også å høre på mitt gnäll, når vi kjemper mot samme mål. Jeg kan tjata, men regissøren vet at hun eller han har final cut. Derfor behøver de ikke kjenne seg truet, noe som gir et fruktbart samarbeid i klipperommet. I Amerika kunne jeg bare klippet selv, ler han.
FUCKING ÅMÅL PÅ NORSK
Jönsson har flere ganger – fremst gjennom Gullpalmen til co-produserte Dancer in the Dark – vært hedret i Cannes. Han mener det nordiske samarbeidet har utviklet seg siden han begynte, og Zentropa-samarbeidet holdes stadig ved like, senest på Direktøren for det hele og Mammut.
– Nordisk film- og tv-fond var en politisk beslutning som har stimulert til samarbeid over landegrensene. Jeg har hatt mye glede av samarbeidet med Zentropa. Men mye samarbeid har vært bare finansielt. Jeg håper å kunne arbeide mer med samarbeid med manusforfattere og regissører fra flere land, og det finnes tegn til det nå. Vi har et dansk manus vi holder på å utvikle og håper på enda mer. Det kan bare komme godt ut av det. Med Breaking the Waves var jo nordisk samarbeid en forutsetning for at den skulle bli noe av og at Lars von Trier skulle ha kunstnerisk kontroll. Og da er det viktig med nordiske penger, slik at vi også har en bra posisjon utenfor Norden. Gjennom vår langsiktige jobbing har vi bygget et bra nettverk, som vi nå kan bruke, sier han.
Men i Norge har han funnet få lekekamerater.
– Det er synd at vi har produsert filmer i 15 år – hvorav 10 filmer har gått bra på kino i Norge – og at Norsk filmfond samtidig bare har vært med på én av dem, Hundhotellet. Vi har hatt samtaler med konsulenter, men ingenting har blitt realisert. En morsom detalj er at da det var vanskelig å finansiere Fucking Åmål i Sverige, etter at begge konsulentene sa nei, hadde vi noen ukers funderinger om å lage den på norsk. Lukas
minnet meg på det her om dagen, ler han.
Mammut har kinopremiere fredag 3. april
Dette er et utdrag av et intervju som ble publisert i Rushprint nr 2 2008.
Legg igjen en kommentar