F. Scott Fitzgeralds utsagn om at det ikke finnes "second acts in American lives" kunne bare vært ytret før det populærkulturelle hegemoniet. Amerikanerne elsker et hvert comeback. Det bør helst kringkastes live og innebære svimlende fallhøyde for den det gjelder. I Darren Aronofskys Oscarnominerte film The Wrestler følger vi en godt opptråkket sti i amerikansk film – den som Marlon Brando med poetisk innlevelse åpnet i Storbyhavn ("I could have been a contender, I could have been somebody") og som Sylvester Stallone mytologiserte i Rocky-filmene og Martin Scorsese problematiserte i Den rasende oksen. Åpningssekvensen i The Wrestler er som hentet fra Den rasende oksen: Vi møter hovedpersonen Randy "the Ram" Robinson (Mickey Rourke) 20 år etter hans legendariske brytekamp på Madison Square Garden som forseglet hans status i brytesportens "hall of fame". Nå må han ta til takke med å opptre på lurvete arenaer for noen dollar, slik Robert De Niros Jake La Motta opptrådte som en parodi på seg selv i New Yorks barer.

Men Mickey Rourke ser ikke på seg selv i speilet, slik La Motta gjør det mens han siterer Brandos rollefigur fra Storbyhavn. Regissør Aronofsky viser oss ikke Rourkes ansikt i det hele tatt det første kvarteret, og snart forstår vi hvorfor: Skuespillerens ansikt er stjernen i denne filmen. For de av oss som husker – og fikk forkjærlighet for – Mickey Rourke på 1980-tallet, er denne filmen sjokkerende på mange måter. Ikke bare fordi ansiktet til Rourke er "a broken piece of meat" som følge av en håpløs boksekarriere og mislykkede ansiktsløftninger. Det er like mye den effektfulle måten skuespillerens eget liv speiler Randys liv som gjør denne filmen så sterk og grenseoverskridende. Noen ganger oppleves den ikke som "bare" en film i vanlig forstand. 

Det som kjennetegnet Rourke i hans beste roller, som gjennombruddsfilmen Diner (1982), var en grunnleggende sensitivitet som skinte gjennom selv de tøffeste poseringene. Men allerede i Rumblefish (1983) kunne man fornemme den selvnytende holdningen som ble så uspiselig i 9 ½ Weeks (1986) og Wild Orchid (1989). I The Wrestler kan vi fortsatt skimte noe av følsomheten mellom de forvrengte porene, men Rourke har bare unntaksvis bruk for den i denne rollen. Randy er en sliten sirkushest som er en "fuck up" utenfor manesjen, og hans endelige valg gjenspeiler den samme masochismen som preget La Motta i Raging Bull. I en scene uttrykker Randys eneste venn, stripperen Cassidy (Marisa Tomei), bestyrtelse over at Jesus i Mel Gibsons The Passion of the Christ lar seg piske til blods som om han fortjener det. Det er selvsagt Randy hun egentlig snakker om. Men heldigvis unngår Rourke den hemningsløse selvpiskingen som både Brando og Gibson har gjort seg skyldig i (noen som husker One Eyed Jacks?) og som avdekket manglende dømmekraft. Wrestling er en naturlig  arena for denne typen dramatisering. Kanskje har regissør Aronofsky lest sin Roland Barthes, om wrestling som rituale. Barthes skriver blant annet: "Det er som om bryteren blir korsfestet i fullt dagslys mens alle ser på". En mer presis beskrivelse av denne filmen finner du ikke. 

Richard Nixon er den mest filmatiserte president i amerikansk film. Anthony Hopkins tolkning av ham i Oliver Stones Nixon (1995) var et effektivt korrektiv til den kritikkløse restaureringen av ham som selv Clinton bidro til under sin presidentperiode. En svakhet ved Hopkins tolkning var likevel at den gjorde Nixon enda mer klønete og dyster enn han framsto i alle tv-opptak. Frost/Nixon er basert på et skuespill av Peter Morgan som tar utgangspunkt i tv-verten David Frosts intervju med Nixon i 1977 – tre år etter at han måtte gå av som president etter Watergate-skandalen. Filmen er konstruert som en duell mellom to aktører som begge hadde mye å bevise: Frost var på jakt etter et scoop som kunne etablere ham som seriøs journalist, mens Nixon fortsatt fantaserte om et politisk comeback i amerikansk offentlighet. Så desperat var Frost at han på forhånd selv betalte Nixon det han krevde for intervjuene. Det var altså  ingen noble motivasjoner bak deres ønske om å foreta intervjuene, og de innledende forhandlingene om hva de skulle snakke om var knallharde. Manusforfatter Morgan og regissør Ron Howard skildrer Frost som en novise som vokste raskt med oppgaven, og som til slutt maktet å hale ut av Nixon det nærmeste han noensinne kom en unnskyldning til den amerikanske befolkningen.           

Frost/Nixon har altså to hovedroller, men filmen tilhører i hovedsak Frank Langella i rollen som Nixon. Det skyldes ikke bare den utfordringen det må ha vært for Michael Sheen  å spille en lettvekter, som Frost her er ment å være, mot en retorisk tungvekter som Nixon tross alt var. Langella har her maktet å overføre sin tolkning fra teateroppsetningen til filmen med fryktinngytende autoritet. Det er ikke en statisk Nixon vi her møter, men et politisk dyr som hele tiden er i bevegelse, og som synes på konstant jakt etter retoriske fluktveier og sårbare punkter hos både reelle og innbilte motstandere (han oppfatter for eksempel Frosts vane med å gå i hvite mokasiner som noe feminint og derfor en svakhet). Langellas Nixon er et slags monster, men han er kompleks: i ene øyeblikket sentimental, i det neste en kjølig intelektuell med overraskende evne til selvinnsikt. Langhella utstyrer ham med nesten dyriske trekk; armene henger ofte ned og stemmene er buldrende, iblant knurrende. Men han får oss til å bry oss om denne korrumperte statsmannen, han forsvarer rollefiguren mer nebb og klør.           

Det er umulig – i hvert fall for meg – å si hvor nærme originalen dette portrettet ligger. Men de som har fått med seg de famøse båndopptakene fra Det hvite hus, vet hvor ekstrem Nixon kunne være i sin retorikk og sitt syn på omverdenen. Regissør Howard jobber mot slutten av filmen hardt for å gjenopprette balansen Langella har forrykket med sin kraftprestasjon. Men forsøkene på å tilføre Frost store dimensjoner virker litt malplassert, ikke minst med tanke på hvor uvesentlig hans karriere ble i ettertid. Hvorfor skal vi bry oss om hvorvidt karrieren til Frost blir reddet av intervjuet med Nixon? Der er noe Howard og filmen ikke svarer tilfredsstillende på.

The Wrestler og Frost/Nixon hadde premiere 13. februar