Kulturboikottens siste vals?

Innen israelsk film foregår det en kritisk utforsking av egen nasjonal identitet, som i premiereaktuelle Vals med Bashir. Derfor framstår oppropene om kulturboikott mot Israel særlig meningsløse når det gjelder filmen, mener Kjetil Lismoen. 

Da den israelske filmen Vals med Bashir, som har premiere på fredag, ble lansert i Cannes i fjor, skjedde det samtidig med 60-årsmarkeringen av staten Israels dannelse. Som ingen annen aktuell film gjenspeiler den en grunnleggende ambivalens overfor Israels militære eskapader i nabolandene.

Folman M.jpgMen ikke bare det: Filmskaper Ari Folman (foto) åpner sårene fra massakren på 3000 palestinske sivile i Libanon som i 1982 førte til at Ariel Sharon måtte gå av som forsvarsminister fordi han indirekte ble holdt ansvarlig. Vals med Bashir er en av årets sentrale internasjonale filmbegivenheter som kombinerer kunstnerisk nybrott med en grunnleggende humanisme. Den tilfører ikke Sabra og Shatilla-massakren noe nytt, den er heller ikke noe pasifistisk innlegg. Men den viser krigens korrumperende virkning på soldatene og hvordan hovedpersonen selv, som er basert på Folmans egne erfaringer som soldat i Libanon, var indirekte implisert i de grufulle handlingene.

Vals med Bashir
er kulminasjonen på en tendens innen israelsk film fra de siste 10-15 årene med en kritisk utforsking av nasjonens identitet. De av oss som har vært så heldige å delta på internasjonale filmfestivaler, har kunnet melde om en revitalisering av israelsk film, der særlig dokumentarfilmskaperne har fremvist en djerv vilje til å revurdere den offisielle israelske politikken. Når stadig flere her hjemme tar til orde for en kulturboikott, opplever jeg at de ikke har tenkt nøye gjennom konsekvensene. For vi behøver bare å se til filmen for å oppdage at en slik tilnærming vil virke mot sin hensikt.

Vals med B 2 M.jpg

Den israelske fredsbevegelsen har ikke stor oppslutning på hjemmebane for tiden. Det er snarere frykten og hevntørsten som er de drivende stemningsbølgene. Men også her har  den israelske filmen kjent sin besøkelsestid: I dokumentaren Avenge But One of My Two Eyes (2005) knytter den israelske filmskaperen Avi Mograbi selve hevntanken til en israelsk identitet. Stadig flere israelere aksepterer hevn som politisk virkemiddel, hevder Mograbi, som tar for seg to sider ved dette "øye for øye"-aspektet: den nasjonale myten bak "selvmordsforsvaret" av Masada – der jødene møtte døden istedenfor å overgi seg til romerne – og de jødiske nybyggernes kamp mot å overgi areal eller forhandle med palestinerne om de okkuperte områdene.            

Den israelske filmens største profil, regissøren Amos Gitai, formulerte det på følgende måte da han gjestet Norge for snart tre år siden: Å være filmskaper i Israel i dag innebærer en kontinuerlig utforskning av egen identitet. Gitai har i en årrekke drøftet den jødiske identiteten slik den kommer til uttrykk gjennom reisingen av staten Israel. På 1990-tallet laget Gitai tre filmer som skildret livet i hver sin israelske by: Haifa, Tel Aviv og Jerusalem. Day after Dayutspilte seg i Haifa, med en bevisst nærhet til den store palestinske delen av byen. Filmens univers avdekket et slags flerkulturelt mønsterbruk, som ifølge Gitai er en idealisering av "noe som kan skje i Midtøsten når konfliktene forsvinner og det store spørsmålet blir blandingen av kulturene". Things foregår i Tel Aviv, mens Gitais mest kjente film, Kadosh, omhandlet kvinneundertrykking i ultraortodokse miljøer i Jerusalem. De tre filmene ble laget etter at Gitai vendte hjem fra frivillig eksil i Frankrike på 1980-tallet. Eksilet ble forårsaket av det Gitai oppfattet som sensur i hjemlandet, etter at israelsk fjernsyn nektet å vise flere av hans filmer – blant annet en dokumentar som var sterkt kritisk til den israelske invasjonen av Libanon på 1980-tallet.      

Amos Gitai M.jpg      
Amos Gitai

I de to fiksjonsfilmene Kippur og Kedma vendte Gitai tilbake til begivenhetene som har formet staten Israel – og i stor grad også regissørens selvforståelse. Gitai var 23 år da den såkalte Yom Kippur-krigen brøt ut i 1973, og han ble innkalt til redningstjeneste. Kippur er ingen spektakulær film om krigens redsler, som for eksempel Apokalypse nå eller Redd menig Ryan, men snarere en forbausende stillferdig beretning om hvordan all mening opphører når hovedpersonen konfronteres med lemlestelse og død. Mens Kippur for så vidt kunne handlet om en hvilken som helst krig, er det siste tilskuddet til denne "krigsfrisen", Kedma, preget av en desillusjon overfor fundamentet den israelske staten hviler på. Filmen utspiller seg i 1948, sju dager før staten Israel ble en realitet. Vi følger noen jødiske båtflyktningers ankomst til Palestina, som viser seg å være alt annet enn det forjettede land de var forespeilet. Flyktningene blir kastet inn i en konflikt de ikke helt forstår, der britene er én uttalt motstander, på linje med de fiendtlige omliggende arabiske land og en fordrevet palestinsk befolkning. Den første indikasjonen på statsdannelsens noe frynsete røtter oppstår når flyktningene – nå på flukt fra britene – kommer over en gruppe palestinere som forteller at de er på flukt "fra jødene". Gitais fremste retoriske grep i filmen er å trekke en parallell mellom jødenes flukt fra Europa og fordrivelsen av palestinerne.            

Gitais to dokumentarfilmer, News from House (2006) og forløperen A House in Jerusalem (1998) tar for seg israelske og palestinske erfaringer som alle er knyttet til et bestemt hus i Jerusalem. Gitai går her rett til kjernen av konflikten, men uten å peke på hvem som har retten på sin side. Han inviterer oss isteden til å løfte blikket og studere disse menneskenes hverdagslige relasjon til en bydel og et hus gjennom flere generasjoner. Denne viljen til å innlemme "de andre" i sine fortellinger, førte i 1997 Gitai sammen med den palestinske filmskaperen Elia Suleiman (Chronicle of a Disappearance (1996), Divine Intervention(2002)). Sammen laget de dokumentarfilmen War and Peace in Vesoul. Der følger vi Israels og Palestinas mest toneangivende filmskapere på en togtur i Frankrike, hvor de diskuterer krigen, sine filmprosjekter og sine liv. Det som fremfor alt knytter Gitai og Suleiman sammen, er erkjennelsen av å dele et skjebnefellesskap. Som skapere av billedfortellinger på hver sin side av piggtrådgjerdene, viser de en enestående evne til å gå på tvers av de rådende fiendebildene.

Suleiman M.jpg
Elia Suleiman

Israelske filmskaperes evne til å heve blikket og se forbi krigståken, ble forsterket under den israelske hærens invasjon av Libanon sommeren for halvannet år siden. Mens de innledende kampene mellom israelske styrker og Hizbollah-geriljaen var i gang, fant det sted en helt unik markering under Jerusalem International Film Festival. Som en spontan reaksjon på den israelske invasjonen og bombingen av sivile mål i Libanon og Gaza, gikk 40 israelske filmskapere ut med en solidaritetserklæring til sine palestinske og libanesiske kolleger, som samtidig deltok på den arabiske filmbiennalen i Paris. I et brev som ble undertegnet av filmskaperne – og offentliggjort på JIFFs hjemmeside – ga de støtte til kollegene som "for tiden er invadert og bombardert av vårt lands hær". Videre het det i brevet:

"Vi vil gjerne fortelle dere at filmene deres, som vi prøver å få sett og la sirkulere blant oss, i våre øyne er ekstremt viktige. De gjør det mulig for oss å forstå dere bedre. På grunn av disse filmene har mennene, kvinnene og barna som lider i Gaza, Beirut og alle andre steder vår hær utøver sin vold, navn og ansikter. Vi vil takke dere og oppfordre dere til å fortsette å lage film, på tross av vanskelighetene. Vi for vår del vil fortsette å uttrykke vår glødende motstand mot okkupasjonen, gjennom våre filmer, våre hevede stemmer og våre handlinger. Og vi vil fortsette å uttrykke vårt ønske om frihet, rettferdighet og jevnbyrdighet blant alle folkeslagene i regionen"           

Det har ikke vært til å unngå at den uforsonlige holdningen som er så dominerende i Israel og blant palestinerne, også har innhentet deler av filmmiljøet. Det er vanskelig å si om årets filmfestival i Jerusalem vil avstedkomme tilsvarende støtteerklæringer. Det er forståelig at palestinske filmskapere har protestert mot f.eks det israelske utenriksdepartementets sponsing av et sideprogram på filmfestivalen i Locarno der de deltok, samtidig som den israelske hærens bomber rammet sivile mål på Gaza og i Libanon. Men oppfordringen til boikott av israelsk film – slik andre palestinske og arabiske filmskapere tok til orde for den gangen – virket, slik jeg ser det, mot sin hensikt. Et resultat var for eksempel at den eneste kinoen som viser palestinsk film i Tel Aviv, måtte slutte med det. Hvem tjener på det?           

Divine Intervention M.jpg

De siste årene er vi blitt bombardert av informasjon fra Midtøsten; vi har sittet ganske maktesløse igjen med opprivende bilder av sønderrevne kroppsdeler og knust infrastruktur, og tv-vignetter som nærmest fungerer som reklametrailere for en uavvendelig opptrapping av konflikten. Vi trenger sårt historier som kan gå bakenfor disse nyhetsbildene, som kan formidle noe om menneskene, kulturen og historien fra regionen. Nettopp dette var hovedbudskapet i støtteerklæringen fra de 40 israelske filmskaperne på Jerusalem Film Festival.           

Dette er en noe nedkortet versjon av en kronikk som sto på trykk i Aftenposten 20. januar.

Kulturboikottens siste vals?

Innen israelsk film foregår det en kritisk utforsking av egen nasjonal identitet, som i premiereaktuelle Vals med Bashir. Derfor framstår oppropene om kulturboikott mot Israel særlig meningsløse når det gjelder filmen, mener Kjetil Lismoen. 

Da den israelske filmen Vals med Bashir, som har premiere på fredag, ble lansert i Cannes i fjor, skjedde det samtidig med 60-årsmarkeringen av staten Israels dannelse. Som ingen annen aktuell film gjenspeiler den en grunnleggende ambivalens overfor Israels militære eskapader i nabolandene.

Folman M.jpgMen ikke bare det: Filmskaper Ari Folman (foto) åpner sårene fra massakren på 3000 palestinske sivile i Libanon som i 1982 førte til at Ariel Sharon måtte gå av som forsvarsminister fordi han indirekte ble holdt ansvarlig. Vals med Bashir er en av årets sentrale internasjonale filmbegivenheter som kombinerer kunstnerisk nybrott med en grunnleggende humanisme. Den tilfører ikke Sabra og Shatilla-massakren noe nytt, den er heller ikke noe pasifistisk innlegg. Men den viser krigens korrumperende virkning på soldatene og hvordan hovedpersonen selv, som er basert på Folmans egne erfaringer som soldat i Libanon, var indirekte implisert i de grufulle handlingene.

Vals med Bashir
er kulminasjonen på en tendens innen israelsk film fra de siste 10-15 årene med en kritisk utforsking av nasjonens identitet. De av oss som har vært så heldige å delta på internasjonale filmfestivaler, har kunnet melde om en revitalisering av israelsk film, der særlig dokumentarfilmskaperne har fremvist en djerv vilje til å revurdere den offisielle israelske politikken. Når stadig flere her hjemme tar til orde for en kulturboikott, opplever jeg at de ikke har tenkt nøye gjennom konsekvensene. For vi behøver bare å se til filmen for å oppdage at en slik tilnærming vil virke mot sin hensikt.

Vals med B 2 M.jpg

Den israelske fredsbevegelsen har ikke stor oppslutning på hjemmebane for tiden. Det er snarere frykten og hevntørsten som er de drivende stemningsbølgene. Men også her har  den israelske filmen kjent sin besøkelsestid: I dokumentaren Avenge But One of My Two Eyes (2005) knytter den israelske filmskaperen Avi Mograbi selve hevntanken til en israelsk identitet. Stadig flere israelere aksepterer hevn som politisk virkemiddel, hevder Mograbi, som tar for seg to sider ved dette "øye for øye"-aspektet: den nasjonale myten bak "selvmordsforsvaret" av Masada – der jødene møtte døden istedenfor å overgi seg til romerne – og de jødiske nybyggernes kamp mot å overgi areal eller forhandle med palestinerne om de okkuperte områdene.            

Den israelske filmens største profil, regissøren Amos Gitai, formulerte det på følgende måte da han gjestet Norge for snart tre år siden: Å være filmskaper i Israel i dag innebærer en kontinuerlig utforskning av egen identitet. Gitai har i en årrekke drøftet den jødiske identiteten slik den kommer til uttrykk gjennom reisingen av staten Israel. På 1990-tallet laget Gitai tre filmer som skildret livet i hver sin israelske by: Haifa, Tel Aviv og Jerusalem. Day after Dayutspilte seg i Haifa, med en bevisst nærhet til den store palestinske delen av byen. Filmens univers avdekket et slags flerkulturelt mønsterbruk, som ifølge Gitai er en idealisering av "noe som kan skje i Midtøsten når konfliktene forsvinner og det store spørsmålet blir blandingen av kulturene". Things foregår i Tel Aviv, mens Gitais mest kjente film, Kadosh, omhandlet kvinneundertrykking i ultraortodokse miljøer i Jerusalem. De tre filmene ble laget etter at Gitai vendte hjem fra frivillig eksil i Frankrike på 1980-tallet. Eksilet ble forårsaket av det Gitai oppfattet som sensur i hjemlandet, etter at israelsk fjernsyn nektet å vise flere av hans filmer – blant annet en dokumentar som var sterkt kritisk til den israelske invasjonen av Libanon på 1980-tallet.      

Amos Gitai M.jpg      
Amos Gitai

I de to fiksjonsfilmene Kippur og Kedma vendte Gitai tilbake til begivenhetene som har formet staten Israel – og i stor grad også regissørens selvforståelse. Gitai var 23 år da den såkalte Yom Kippur-krigen brøt ut i 1973, og han ble innkalt til redningstjeneste. Kippur er ingen spektakulær film om krigens redsler, som for eksempel Apokalypse nå eller Redd menig Ryan, men snarere en forbausende stillferdig beretning om hvordan all mening opphører når hovedpersonen konfronteres med lemlestelse og død. Mens Kippur for så vidt kunne handlet om en hvilken som helst krig, er det siste tilskuddet til denne "krigsfrisen", Kedma, preget av en desillusjon overfor fundamentet den israelske staten hviler på. Filmen utspiller seg i 1948, sju dager før staten Israel ble en realitet. Vi følger noen jødiske båtflyktningers ankomst til Palestina, som viser seg å være alt annet enn det forjettede land de var forespeilet. Flyktningene blir kastet inn i en konflikt de ikke helt forstår, der britene er én uttalt motstander, på linje med de fiendtlige omliggende arabiske land og en fordrevet palestinsk befolkning. Den første indikasjonen på statsdannelsens noe frynsete røtter oppstår når flyktningene – nå på flukt fra britene – kommer over en gruppe palestinere som forteller at de er på flukt "fra jødene". Gitais fremste retoriske grep i filmen er å trekke en parallell mellom jødenes flukt fra Europa og fordrivelsen av palestinerne.            

Gitais to dokumentarfilmer, News from House (2006) og forløperen A House in Jerusalem (1998) tar for seg israelske og palestinske erfaringer som alle er knyttet til et bestemt hus i Jerusalem. Gitai går her rett til kjernen av konflikten, men uten å peke på hvem som har retten på sin side. Han inviterer oss isteden til å løfte blikket og studere disse menneskenes hverdagslige relasjon til en bydel og et hus gjennom flere generasjoner. Denne viljen til å innlemme "de andre" i sine fortellinger, førte i 1997 Gitai sammen med den palestinske filmskaperen Elia Suleiman (Chronicle of a Disappearance (1996), Divine Intervention(2002)). Sammen laget de dokumentarfilmen War and Peace in Vesoul. Der følger vi Israels og Palestinas mest toneangivende filmskapere på en togtur i Frankrike, hvor de diskuterer krigen, sine filmprosjekter og sine liv. Det som fremfor alt knytter Gitai og Suleiman sammen, er erkjennelsen av å dele et skjebnefellesskap. Som skapere av billedfortellinger på hver sin side av piggtrådgjerdene, viser de en enestående evne til å gå på tvers av de rådende fiendebildene.

Suleiman M.jpg
Elia Suleiman

Israelske filmskaperes evne til å heve blikket og se forbi krigståken, ble forsterket under den israelske hærens invasjon av Libanon sommeren for halvannet år siden. Mens de innledende kampene mellom israelske styrker og Hizbollah-geriljaen var i gang, fant det sted en helt unik markering under Jerusalem International Film Festival. Som en spontan reaksjon på den israelske invasjonen og bombingen av sivile mål i Libanon og Gaza, gikk 40 israelske filmskapere ut med en solidaritetserklæring til sine palestinske og libanesiske kolleger, som samtidig deltok på den arabiske filmbiennalen i Paris. I et brev som ble undertegnet av filmskaperne – og offentliggjort på JIFFs hjemmeside – ga de støtte til kollegene som "for tiden er invadert og bombardert av vårt lands hær". Videre het det i brevet:

"Vi vil gjerne fortelle dere at filmene deres, som vi prøver å få sett og la sirkulere blant oss, i våre øyne er ekstremt viktige. De gjør det mulig for oss å forstå dere bedre. På grunn av disse filmene har mennene, kvinnene og barna som lider i Gaza, Beirut og alle andre steder vår hær utøver sin vold, navn og ansikter. Vi vil takke dere og oppfordre dere til å fortsette å lage film, på tross av vanskelighetene. Vi for vår del vil fortsette å uttrykke vår glødende motstand mot okkupasjonen, gjennom våre filmer, våre hevede stemmer og våre handlinger. Og vi vil fortsette å uttrykke vårt ønske om frihet, rettferdighet og jevnbyrdighet blant alle folkeslagene i regionen"           

Det har ikke vært til å unngå at den uforsonlige holdningen som er så dominerende i Israel og blant palestinerne, også har innhentet deler av filmmiljøet. Det er vanskelig å si om årets filmfestival i Jerusalem vil avstedkomme tilsvarende støtteerklæringer. Det er forståelig at palestinske filmskapere har protestert mot f.eks det israelske utenriksdepartementets sponsing av et sideprogram på filmfestivalen i Locarno der de deltok, samtidig som den israelske hærens bomber rammet sivile mål på Gaza og i Libanon. Men oppfordringen til boikott av israelsk film – slik andre palestinske og arabiske filmskapere tok til orde for den gangen – virket, slik jeg ser det, mot sin hensikt. Et resultat var for eksempel at den eneste kinoen som viser palestinsk film i Tel Aviv, måtte slutte med det. Hvem tjener på det?           

Divine Intervention M.jpg

De siste årene er vi blitt bombardert av informasjon fra Midtøsten; vi har sittet ganske maktesløse igjen med opprivende bilder av sønderrevne kroppsdeler og knust infrastruktur, og tv-vignetter som nærmest fungerer som reklametrailere for en uavvendelig opptrapping av konflikten. Vi trenger sårt historier som kan gå bakenfor disse nyhetsbildene, som kan formidle noe om menneskene, kulturen og historien fra regionen. Nettopp dette var hovedbudskapet i støtteerklæringen fra de 40 israelske filmskaperne på Jerusalem Film Festival.           

Dette er en noe nedkortet versjon av en kronikk som sto på trykk i Aftenposten 20. januar.

MENY