– For produsenter er det viktig å kunne hente penger også fra andre steder enn Norsk filminstitutt, sier Maria Ekerhovd, som har produsert Jernanger uten produksjonsstøtte fra NFI, men med midler fra private, regionale investorer. 

Maria Ekerhovd, produsent i Kong Film, er den eneste norske produsenten med Gullpalme fra Cannes, for Bobbie Peers’ Sniffer (2006).

Hun har senere produsert kortfilmsamlingen 5 grøss, men kinoaktuelle Jernanger er hennes langfilmdebut. Filmen har et budsjett på 12 millioner, og verdenspremieren holdes i Tromsø i januar.

– 12 millioner er lite penger, og det er ingenting ved produksjonen som tilsier at den er en lavbudsjettsfilm. Vi søkte Norsk filminstitutt ved Vera Micaelsen, som ikke ville prioritere filmen. Men det må nevnes at filmen har fått utviklingsstøtte fra det tidligere Filmfondet, samt lanseringsstøtte og billettstøtte fra Norsk filminstitutt. Og vi har fått gode råd og hjelp fra produksjonsrådgiver Arve Figenschow underveis, samt at Stine Oppegård, som fra NFI som distribuerer filmen for festivaler, virkelig brenner for prosjektet. Så bildet er ikke sort-hvitt.

– Men Jernanger har altså ikke fått produksjonsstøtte, som er noe alle norske filmer vanligvis trenger. Årsaken til at vi likevel har klart å produsere filmen – gjennom midler fra ulike private investorer – har vært Påls engasjement. Folk liker den folkelige historien han har båret på i sju år. Han har jo selv sagt at han ville filmet den med mobilkamera om det så måtte være. Investorene var villig til å satse penger, siden de i tillegg til iveren så potensialet til å nå mange publikummere. De syntes også det var rart at mannen som hadde laget Detektor ikke skulle få lage film igjen, forteller Ekerhovd.

Som har hentet penger i regionen.

– Vi har fått tilskudd fra Filmkraft Rogaland og Vestnorsk Filmsenter, samt at Film Story As, Solbakken As, MCM Westbø AS, SF Norge og Digital FilmLab har investert i filmen. I tilegg har Canal + og Tv2 kjøpt filmen. Og både stab og utstyrsleverandører har gått inn med kreditter og rabatter. Jeg tror vi har noe sånt som 90 sponsorer bare i Stavanger. Det blir litt dugnadsfølelse, og rulleteksten blir lang, for å si det sånn. Alle har vært svært entusiastiske, og det har i det hele vært en solskinnshistorie å lage denne filmen. Alle i Stavanger elsker Pål Jackman, sier Ekerhovd (foto).

Som ble involvert i prosjektet etter samarbeidet om en av 5 grøss-kortfilmene.

– Jeg ble kjent med Pål da jeg skulle produsere kortfilmsamlingen 5 grøss. Han var først skeptisk til skrekkfilm, men jeg klarte å overtale ham. Deretter spurte han om jeg var interessert i Jernanger, som han hadde liggende, og da vi så at det var økonomisk grunnlag, satset vi for fullt, forteller hun.

– Diversitet er utrolig viktig
Produsenten mener filmen kan nå et stort publikum.

– Filmen er bred og kan treffe mange. Den er ikke sjangerspesifikk, men full av humor og kjærlighet, og vi vil markedsføre den som en skranglete kjærlighetshistorie med en tøff og bitter Bjørn Sundquist i hovedrollen. Folk ler seg fillete av Sundquist, som både er illsint og morsom. Men filmen har også noe større, en episk kjærlighetshistorie. Sundquist sier at dette er hans hjertebarn. Ikke siden Kronprinsen i 1979 har han vært så sentral i en kinofilm. Han er en stjerne, Norges største, samtidig som han er nedpå og profesjonell, sier Ekerhovd.

Filmens andre store stjerne var en håndfull.

– Det var en lang båtcasting. Den så ikke ut som den gjør i filmen da vi fikk den, så scenografiavdelingen har gjort en fantastisk jobb. Båten var stylet, med knallblå bunn, og det tok masse tid å "ruste" den ned. Hele filmen er skutt håndholdt, så det var viktig at skuespillerne kunne bevege seg fritt rundt, slik at publikum kan leve seg inn i fortellingen. Derfor måtte vi dresse hele båten. Men dette medførte også enkelte frustrasjoner, som da produksjonsassistenter fjernet for eksempel en skurekost som var plassert som rot, forteller hun.

Hun mener filmen skildrer kyst-Norge som helhet.

– Lokalkoloritten er svært viktig. Men filmen handler mer om kyst-Norge enn om Stavanger spesifikt. Norge er en kystkultur, og derfor passer det godt at filmen åpner i Tromsø og deretter i Stavanger. At filmen åpner TIFF passer perfekt, siden Jernanger handler mye om drømmen om å reise nordover. Jeg synes personlig at det er bra at det skjer mye utenfor Oslo. Ved å ha kontinuitet i produksjonene i regionene blir man flinkere og flinkere. Diversitet er utrolig viktig, og derfor er det viktig at systemene er fleksible. For produsenter er det viktig å kunne hente penger også fra andre steder enn Norsk filminstitutt. Jeg håper Jernanger kan bidra til flere filmer av denne typen, delfinansiert av private investorer. Men det fordrer jo at den blir en suksess, sier Ekerhovd.

Som ikke vil ikke selge skinnet før bjørn er skutt.

– Det er drithardt å hevde seg i markedet. Vi må prøve å få mange inn den første helgen, men jeg håper filmen vil ha et lengre liv på kino gjennom word of mouth. Vi har hatt noen testvisninger, som viser at den er en publikumsfilm for folk flest. Vi ønsker primært å treffe de fra 25 år og oppover, siden filmens tematikk fordrer at det kan være en fordel å ha opplevd litt av livet.

Etter lanseringen av Jernanger jobber Ekerhovd videre med Gunnar Vikene, Therese Jacobsen og Bobbie Peers. Sistnevntes Bergtatt går forhåpentlig i opptak i 2010.

Dette intervjuet står på trykk i siste utgave av Rushprint. For å tegne abonnement, klikk her. 

Foto: Jernanger