Er det nazi-zombier som skal redde den norske sjangerfilmen? Hva slags rolle skal egentlig lurvete sjangerfilmer ha i en statsautorisert filmproduksjon?

Norsk film har de siste årene omfavnet horrorfilmen, gjennom publikumssuksesser som Fritt Vilt og mer brutale lavbudsjettfilmer som Rovdyr, men vi har ennå til gode å bli hjemsøkt av zombier i en helaftens kinofilm. Men nå har en gruppe fryktløse finmarkinger, anført av Tommy Wirkola, laget den første norske zombiefilmen – med nazisoldater fra okkupasjonstiden som gjengangere.

Men om du tror at disse skapningene som har overvintret på Finmarksvidda vil kunne nyansere bildet av krigen, tar du grundig feil. Død Snø er først og fremst en uhøytidelig film som parodierer sjangeren mer enn den utforsker den. Her mikses horror- og zombieelementer i en blodig cocktail som utvilsomt vil appellere til de samme guttungene som trykket den rølpete filmbuljongen Kill Buljo til sitt bryst.

Kanskje vil de, slik jeg gjorde, gapskratte av skuespiller Vegar Hoels satiriske tolkning av en "klassisk" splatter-amputasjon. Og er du blant de som mener at den fule og uutgrunnelige utgaven av Bjørn Sundquist lenge har balansert farlig nærme parodien, bør du få ham med deg denne gangen – for her gjør han det på fullt alvor.           

Død Snø er altså mer et fenomen enn vesentlig filmkunst. Men filmen er et viktig bidrag til å rive ned den muren av respektabilitet og flinkhet som den norske filmbransjen er iferd med å bygge rundt seg. For akkurat nå er norsk film mest opptatt av å bli likt av så mange som mulig. Norske filmskapere nyter i fulle drag hvetebrødsdagene med det store kinopublikummet. Etter å ha blitt vraket av kinopublikummet siden 1960-tallet, og ofte tildelt rollen som hoggestabbe i norsk offentlighet, er de omsider inne i varmen. Og det er dem vel unt. Men den gode, respektable smaken kler ikke alltid filmen så godt. Den slekter like mye på vaudeville og sirkus som de noble kunstformer. Filmer som Kill Buljo og Død Snø kan gi grobunn for en underskog av lavbudsjettfilmer der den økonomiske risikoen er mindre, og dumdristigheten og smakløsheten desto større. Derfor kan de bli viktige. Flere har etterspurt såkalte "smale, kunstneriske filmer" i norsk film, men jeg savner like mye små og skitne filmer innen lavstatussjangre som bryter med den gode smaken.

Dette er noe av bakteppet for den debatten Norsk Filmkritikerlag legger opp til under sitt åpne seminar på filmfestivalen i Tromsø denne uken (Rica Ishavshotell, fredag kl. 17). Hvilken rolle skal sjangerfilmen ha i det norske filmrepertoaret?

Det har ikke vært plass til mange sjangre i norsk film, i videohyllene ble de fleste utgivelsene plassert under "drama". Bortsett fra den øremerkede barnefilmen, og en og annen buskis, har trendene innen sjangerfilm oppstått som følge av én films økonomiske suksess, og blitt feid like fort av banen med den første fiaskoen. Den siste klare tendensen har vært krimfilmen, men også denne trenden kan virke forbigående. Alle norske krimfilmer er blitt drevet fram av et litterært forelegg som er blitt folkelesning, og de er visuelt sett deretter: Konvensjonelle og unødig litterært forankret.

Hører lavstatussjangre fra den amerikanske filmindustriens lurvete bakgårder hjemme i en statsautorisert, skandinavisk filmkultur?

Spørsmålet kan virke latterlig, men kult-sjangerne har som regel vokst ut av de store filmindustriene. Vesentlige filmkunstnerne innen de mest ukonvensjonelle sjangrene, lærte seg tidlig å mestre Hollywoodfilmens konvensjoner før de begynte å gå på tvers av dem: Jacques Torneur (I walked with a zombie, 1943), George Romero (Night of the living dead, 1968) og Joe Dante (Homecoming, 2005) – de har alle sprengt sjangerens rammer og forført de av oss som aldri trodde vi skulle la oss forføre av en film med zombier. Dante har i sin siste zombiefilm tilført sjangeren noe som før var uhørt: En politisk indignasjon. I filmen gjenoppstår amerikanske soldater som har falt i Irak-krigen fra de døde, bare for å forfølge de politikerne som sendte dem ut i krigen.    

Det er neppe stort nok produksjonsvolum i norsk film for å kunne generere slike subsjangre med tilhørende distinkte auteurer. Det norske filmrepertoaret består av 17-18 filmer. I et så lite marked vil den avgjørende drivkraften være den hardnakkede, nesten dumdristige viljen til å lage film.

Det er derfor kreftene bak prosjekter som Død Snø er så viktige. De viser at man i dag kan lage film hvor som helst i Norge – ikke nødvendigvis med høy produksjonskvalitet og i henhold til avtalefestet tariff, men med akkurat passe mangel på respekt for bransjekonvensjoner og såkalt god smak.

Det mest spennende akkurat nå er ikke kvaliteten på hva disse aktørene produserer, men det faktum at de skaper noe på den måten de gjør det. Med sine alternative strategier representerer de et eksempel for yngre generasjoner som ønsker å lage film i Norge. På kort sikt vil det sikkert gi det oss mange plagsomme popcornfilmer for "kidsa". På lengre sikt vil det kanskje kunne gi filmer som makter å forene djervt entreprenørskap med kunstnerisk gjennombruddshissighet?

Uansett, så er de blodstenkte effektene i Død Snø heretter en like organisk del av Finnmarks kultur og norsk film som fiskeslimet i Knut Erik Jensens filmer. Og som den svenske filmen La den rette komme inn viser, er det mulig å forene nordisk tilbakeholdenhet med vampyrsjangerens hang til blodsutgytelse – og avstedkomme noe nytt og grensesprengende.

Denne artikkelen står også på trykk i Morgenbladet.