Årets Oscarkandidater for beste dokumentar gjenspeiler en sterk amerikansk vilje til selvransakelse og til å heve blikket. Les vår anmeldelse av de nominerte og se klipp fra filmene.

I Man on Wire, en av favorittene til å vinne Oscarprisen for beste dokumentar, inntreffer en kulturkollisjon mellom hovedpersonen og den amerikanske pressen som kunne vært et bilde på to ulike filmdramaturgiske tilnærminger. Phillippe Petit har akkurat gjennomført sin livs store performance, ved å gå på line mellom tvillingtårnene i New York, og slipper ut av varetekt for å møte pressen. Men til hans forbauselse munner spørsmålene ut i et unisont Why? Det er da Petit på fransk manér kommer med sin ubetalelige reprimande: "This very American finger-snapping attitude… I did something magnificent and mysterious and I got a ‘why,’. But the beauty of it is that I don’t have a ‘why".    

I amerikansk film har det gjerne handlet om hvorfor. De fleste bøker om å fortelle på film- i seg selv en liten industri i USA – handler om hovedpersonens mål, og de hindringene han eller hun møter på veien. Den britiske regissøren James Marsh har riktignok konstruert Man on Wire som en thriller. Petits nitidige planlegging av sin grand finale framstilles som forberedelser til Det store kuppet. Men dette er bare selve innpakningen rundt en større utforsking av mer mystiske og uutgrunnelige størrelser – som liv og død, vennskap og kjærlighet, og, om vi våger å være så pompøse: Hva er et menneske?

Man of Wire var med på oppløpet til årets Oscarnominasjoner som ble offentliggjort på torsdag. Av de femten filmene som har vært "shortlisted" er fem filmer nå nominert: The Betrayal, Encounters at the End of the World, The Garden, Trouble the Water og Man on Wire. Det som kjennetegner de fleste av filmene som har kjempet om en nominasjon, er langt flere spørsmål enn svar, og en gryende erkjennelse av egen sårbarhet og at det finnes en verden der ute. Errol Morris, den amerikanske dokumentarfilmens mangeårige ledestjerne, har noe nedlatende omtalt den typiske Oscarvinneren for dokumentar som eksponent for "The Mother Theresa school of filmmaking". Filmene bør helst omhandle et nobelt tema og uttrykke et tydelig budskap. Og årets filmutvalg har også noen av disse gjengangerne: The life and death og Hannah Senesh skildrer for eksempel forholdet mellom en mor og datter med Holocaust som bakteppe. Men det er den eneste tilbakeskuende filmen blant de femten "shortlistede" kandidatene – de resterende er sterkt knyttet til sin samtid. Errol Morris egen film, Standard Operating Procedure, ble behørig omtalt etter premieren på Berlinalen i fjor, blant annet her i Morgenbladet. I likhet med James Marsh i Man of Wire har Morris stjålet noen av fiksjonsfilmens klær for å høyne uttrykksnivået. Han forsøker ikke å forklare oss hvorfor "de råtne eplene" i kommandokjeden begikk overgrepene i Abuh Grahib-fengselet, men gir oss et inntrykk av atmosfæren som rådet, og som kunne fått hver og en av oss til å begå liknende uhyrligheter.

Trouble the Water tilhører den voksende Katrina-filmfrisen i amerikansk film, der effekten av orkanens herjinger av byen New Orleans avdekkes gjennom unike videoopptak fra blant annet byens egne beboere. I Crips and Bloods møter vi gjengmedlemmer fra krigssoner på sørsiden av Los Angeles. Regissøren Stacy Peralta er voldsomt ambisiøs: Hun ønsker med filmen å finne ut hvorfor så mange unge afroamerikanere de siste 40 årene har havnet i denne voldsspiralen. Men her er det ingen klare svar, ingen skråsikkerhet. At the Death House Door tar en ny vri på filmer om dødsstraff: Her følger vi presten som ledsager den dømte fram til retterstedet. Det er et djervt valg fra regissøne Steve James og Peter Gilbert (Hoop Dreams) som krever en voldsom ydmykhet fra hovedpersonen selv, pastor Carroll Pickett. Hvordan våge å velge hans smerte framfor den dødsdømtes? Svaret ligger i summen av erfaringer pastoren har gjort seg, og den anklagen som indirekte rettes mot dødsstraffen. Fuel og I.O.U.S.A gjenspeiler to andre amerikanske besettelser akkurat nå – avhengigheten av olje og gjeld. Fuel tar oss med på en reise gjennom Amerika der to miljøvernere tester ut biodisel og reflekterer over amerikanernes avhengighet av billig drivstoff. I.O.U.S.A ble laget før den amerikanske børsen kollapset i september, og er basert på boken Empire of debt. Dette er idiotens guide til den økonomiske krisen, formidlet med en stor nok dose humor som gjør at du glemmer at du ser en horrorfilm.

They Killed sister Dorothy gir bare inntrykk av å handle om en amerikansk statsborger. Med utgangspunkt i drapet på en nonne som kjempet for brasilianske urinnvånere, bretter regissør Daniel Junge ut rovdriften på Amazonasjungelen i all sin kompleksitet, med et kompakt formspråk. Det er i det hele tatt et tydelig kjennetegn ved de amerikanske dokumentarfilmene at de har en tett og effektiv form, de går heller ikke av veien for å låne stilistiske triks fra fiksjonsfilmen. De bruker mindre tid enn de europeiske filmene på å komme til poenget. Men da er vi tilbake til utgangspunktet for denne gjennomgangen: Det er ikke alltid et klart mål for reisen i europeiske filmer. Pray the devil back to hell og The Garden er to andre velsmurte filmer om verdige temaer av prisbelønte filmskapere. The Garden handler om latinamerikanske immigranter som kjemper en hard kamp for å bevare lokale hagekolonier i en fattig del av Los Angeles. At Disney er produsent av The Garden forteller en god del om dokumentarens utvikling de siste årene – fra å være box office poison til ettertraktet investeringsobjekt. Filmen gjenforteller hvordan et knippe liberianske kvinner bidro til å tvinge fram en fredsløsning i det borgerkrigsherjede landet. Blant alle disse veldreide dokumentarene finner vi Werner Herzogs mer langsomme Encounters at the end of the world. Regissøren har reist til verdens ende, Antarktis, der han introduserer oss for den spesielle mennesketypen som søker seg dit. Han har ingen plan, han spør ikke om hvorfor de er der, vi kan bare spekulere. Til tross for grovkorna videobilder og Herzogs litt brysomme fortellerstemme, er det befriende å se en film som uten videre aksepterer det gåtefulle og vår egen skjøre eksistens.

Man on Wire har norsk kinopremiere 20. februarStandard Operating Procedure ble lansert på dvd i høst og fås på Platekompaniet.
Pray the Devil Back to Hell er bl.a vist på Oslo dokumentarkino.
 De fleste av de andre filmene kommer på dvd utover vinteren og våren. Den 81. Oscar-seremonien finner sted 22.februar.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint