Etter uvanlig mørke filmfortellinger, der selv familiefilmene er blitt dystopiske, var det kanskje ikke så rart at vi samlet vi oss rundt leirbålet for å mimre over Den siste rettferdige krigen i Max Manus.

Er filmindustrien i seg selv en permanent krisetilstand? Ikke innen noen annen bransjeterminologi ligger katastrofebegrepet så løst, og vi som følger feltet henfaller gjerne til dramatiske diagnoser. Bare de siste par årene har de såkalte katastrofene stått i kø, fra nedleggelse av de amerikanske filmstudioenes smalere produksjonsarmer til arthousefilmens skrumpende marked og den endelige børskollapsen på høstparten. Det er for tidlig å si hvordan dette vil påvirke filmtilbudet her hjemme. Amerikanske analytikere forteller oss at det vil bli laget langt færre mellomstore amerikanske kvalitetsfilmer i tiden framover. De store blockbusterne vil dominere enda mer enn før, mens underskogen av små "indiefilmer" uten distribusjon bare vil vokse. Det hevdes sågar at fjorårets store kunstneriske triumfer innen den uavhengige filmen, som There Will be blood og No Country for old men, ikke ville latt seg realisere under dagens produksjonsklima. Er det blitt så kaldt der ute?     

Kanskje er filmstudioenes rekruttering av toneangivende arthouse-regissører til blockbusterne et tegn på krisen innen den såkalte uavhengige filmen. I hvert fall ble to av de suverent største filmbegivenhetene i 2008, Dark Night og Quantum of Solace, regissert av filmkunstnere fra arthousefilmens rekker. Dark Knight ble filmårets store bete noir der regissør Christopher Nolan (Memento) forvandlet Gotham City til et samtidig bilde på en lovløs verden der nihilismen råder. Med en opplagt Heath Ledger i rollen som jokeren, og med spektakulært nedtonede spesialeffekter, beviste Nolan og kinopublikummet at skillet mellom avantgarde og mainstream innen actionfilmen er hvisket ut. Dark Knight er et makeløst og problematisk verk som speiler vår tids uavklarte forhold til vold og hevnlyst, helt på grensen til hva Dirty Harry kunne tillate seg under Vietnamkrigens søttitall. På noe av den samme måten utforsket Marc Forster grensen for hva James Bond-merkevaren kunne tillate seg i Quantum of Solace. Ikke før vi motvillig hadde godtatt at martinien ikke lenger var rystet og den britiske kald krig-nostalgien var borte, så forsvinner pinadø den siste livbøyen til Bond-mytologien, selve spionromansen! Forster selv beskriver filmen som "en kule som kommer mot deg" samtidig som han påberoper seg referanser fra Bergman og Antonioni.

Vanligvis er det de europeiske filmene som gir oss de mørke fortellingene. Men 2008 var annerledesåret for den europeiske filmen: Ikke bare slo den tilbake den amerikanske kunstneriske dominansen som kulminerte med There will be blood og No Country for old men, den kunne også lokke med filmuniverser som fikk blockbusterne til å framstå som rene dystopier (dette var filmåret der selv den største barne- og familiefilmen, WALL-E, var en dystopi). Mange har latt seg overraske av Mike Leighs optimistiske tone i Happy go Lucky. Men det er en nyansert lykkepille Leigh serverer. Hovedpersonen Poppy (eksepsjonelt spilt av Sally Hawkins) er ingen krampeaktig optimist, selv om smilet hennes kan gi inntrykk av det. I likhet med Batman i Dark Knight er hun absolutt i berøring med mørkere krefter – men hun avviser dem, vennlig og kontant, etter å ha studert dem nærmere.        

Også de kinoaktuelle franske filmene, Klassen og En Julefortelling, gir oss livgivende og forhåpningsfulle fortellinger. Laurent Cantets Klassen er basert på en bok av den unge læreren François Bégaudeau der han formulerer sin tilnærming til lærerkallet: Man må involvere elevene i en åpen samtale der man risikerer noe, synes Bégaudeau å hevde. De må tirres og pirres, så får det ikke hjelpe om man tråkker dem på tærne og stiller seg laglig for hugg. Det som gjør Klassen uvanlig er at Bégaudeau selv spiller hovedrollen i filmen – og gjør det som det var den naturligste ting i verden. Heller ikke tenåringene i filmen hadde erfaring foran kamera før Cantet castet dem. Likevel leverer de her noen av de mest minneverdige rolleprestasjonene fra filmåret 2008. Arnaud Desplechins En julefortelling er en verdig arvtaker til Bergmans Fanny og Alexander som selveste julefilmen over alle julefilmer. Tittelen er ikke noe bedrag: Selv om filmen inviterer til et møte med en dysfunksjonell familie som hjemsøkes av interne stridigheter, sykdom og død, har Desplechin laget den mest omfavnende og inspirerte julefilmen jeg har sett siden Bergmans storverk. En Julefortelling ville sunket til bunns med en mindre begavet regissør ved roret, og det er stunder i filmen – sjokkerende, grenseoverskridende øyeblikk – som Desplechin ikke bare loser trygt i havn, men får til å virke som de mest naturlige, dagligdagse ting i verden.

Den politiske italienske filmen gjorde et solid comeback i 2008. Både Paolo Sorrentino og Mattheo Garrone deltok i hovedprogrammet i Cannes med Il Divo og Gomorra, og sistnevnte vant de fleste sentrale europeiske filmprisene under European Film Award i desember. Il Divo er et fiksjonaliserte portrett av den kompromitterte italienske politikeren Guilo Andreotti. Filmen følger hans karriere frem til han blir stilt for retten for samarbeid med mafiaen, og er et sofistikert og iblant eksentrisk karakterportrett av en politisk sfinks. Filmen er samtidig en uvanlig spenstig visuell utforsking av maktens språk og symboler. I andre enden av denne italienske politiske filmtendensen finner vi den usentimentale realismen i Matteo Garrones film Gomorra, basert på Roberto Savianos bestselger. Garrone har fjernet mye av dokumentasjonen fra boken til fordel for et rått drama. Han viser oss med enkle grep den logikken som styrer den italienske mafiaen og hvordan den gjennomsyrer italiensk samfunnsliv.

Etter det kaotiske mørket i amerikansk studio- og indiefilm, og den komplekse og djerve europeiske tilnærmingen til egen samtid, så samlet vi nordmenn oss på tampen av året rundt leirbålet for å mimre over Den siste rettferdige krigen i Max Manus. At det store kinopublikummet har omfavnet Max Manus er ikke det minste rart. Regissørene Espen Sandberg og Joachim Rønning har skapt en velkomponert og underholdende krigsfilm om personlig mot i en tid da krig hadde en tydelig definert mening. Er det ikke nettopp det vi savner i vår tid med uoversiktelige kriger der vi ikke lenger er sikre på hvem som er fienden? Å se Batman la seg korrumpere av volden og torturen i Dark Knight, er en ubehagelig påminnelse om hvordan mange soldater blir det i Afghanistan og Irak. Da er de skarpere moralske skillelinjene i Max Manus enklere å forholde seg til.         

Max Manus gjenspeiler en nasjonal filmbransje i industriell vekst, godt hjulpet av en kulturminister som står i fremste rekke og heier fram de store publikumsfilmene. Den vitner samtidig om produsentenes dominans i norsk film: Max Manus er en produksjon av John M. Jacobsen, det er det første rulleteksten forteller oss, før regissørene krediteres på lik linje med klipperen og produksjonslederen. Max Manus ville ikke vært mulig å lage for ti år siden – og kanskje ville den ikke vært mulig å lage uten John M. Jacobsen. Filmen er blitt det nasjonale prestisjeprosjektet der norsk film endelig kan bevise at den kan levere en helstøpt actionfilm med spesialeffekter som ikke står tilbake for hva amerikanerne kan få til, som det gjerne heter.          

Men som Peggy Lee en gang sang: Is that all there is? Hvilken norsk film våger å se vår egen tids problematiske virkelighet inn i øynene, eller i det minste se tilbake på krigsårene med nåtidens krav til kompleksitet som sidespeil? Men før vi går løs på kulturministerens enøyde fokus på besøkstall og storfilmer, bør vi kanskje vente til vi har sett Sara Johnsens kommende film Upperdog. Der er krigen i Afghanistan omsider introdusert i en norsk fiksjonsfilm.

Kjetil Lismoen er ansvarlig redaktør av Rushprint.

Denne artikkelen står også på trykk i Morgenbladet