– Om en historie fungerer helt perfekt, uten friksjon, er det vel ingen grunn til å fortelle den, mener Clint Eastwood. I kinoaktuelle Changeling viderefører han kritikken av amerikanske institusjoner, denne gangen politietaten i Los Angeles.

Clint Eastwood tilhører et knippe amerikanske filmikoner som synes å legemliggjøre noe konserverende og opprørsk på én og samme tid. Som skuespiller på 1960-tallet ga han nytt liv til westernsjangeren med rollefigurene i Leones spaghettiwesterns, postmoderne antihelter som både parodierte og hyllet den amoralske revolvermannen. I Dirty Harry spilte han et nytt paradoks – politimannen som gjennom selvtekt gjør opprør mot politiet. Som filmskaper har han videreført denne trangen til å ri på flere hester: I Nådeløse menn vender han westernmytologien på hodet samtidig som han tviholder på noen av dens hjørnesteiner; i Flags of our fathers viser han bløffen bak den legendariske amerikanske flaggreisingen under Stillhavskrigen, samtidig som han hyller krigsheltene.
I hans kinoaktuelle film, Changeling, er det en ny amerikansk maktbastion han setter under lupen, i form av et korrumpert Los Angeles-politi, anno 1928. Her møter vi Angelina Jolie i rollen som en tapper løvinne som kjemper for å finne sønnen. Når sønnen i en alder av ni år ikke kommer tilbake fra skolen, leder letingen etter ham til en rekke ubehagelige kjensgjerninger; som at LAPD synes å være gjennomkorrupt, og at kvinner, og alenemødre i særdeleshet, ikke kunne ta noe for gitt. Men Christine Collins, som Jolies rollefigur het i de virkelige dramaet filmen er basert på, gir seg ikke uten kamp, noe som innebærer en rekke ydmykelser og overgrep. Men rettferdigheten seirer til slutt, slik den også gjorde det i det virkelige dramaet. Eastwood kan fortelle at han fikk manuset av superprodusent Brian Grazer idet han var på vei til filmfestivalen i Berlin. Han leste det på flyet og ble umiddelbart oppslukt av historien.

– Det er en fascinerende studie av menneskets natur og vår evne til å vise personlig mot. Denne ene kvinnen maktet å felle hele LAPD gjennom sin ukuelige vilje. Hun representerte en minoritet, hun var en enslig stemme, men hun ga seg ikke. Hun ble tvunget inn i psykiatrisk forvaring, men greide likevel å gjøre sin stemme hørt. Ved  hjelp av den presbyterianske pastoren, som i filmen spilles av John Malkovich, får hun etter hvert tvunget fram noen svar.

Samtidig var det viktig å finne en riktig balanse mellom det personlige dramaet og den ytre rammen med politikorrupsjon, forteller han.

– Målet var å gjenskape denne personlige historien som springer ut fra den spesifikke perioden. Det virker som politidepartementet i Los Angeles gjennomgår en omfattende indre omveltning hvert andre eller tredje tiår. Det er som regel en korrupt aktivitet som har utløst det. Og 1928 var et sånt år. Det er avvisningen av denne kvinnens klage som var foranledningen. Hun var en alenemor, og man så på alenemødre med en forutinntatt holdning på den tiden. Men det er denne holdningen som kom til å hjemsøke politiet – i virkeligheten som i filmen.

I likhet med i Eastwoods Oscarpriste film, Mystic River, møter vi på barn som utsettes for overgrep. Men denne gangen er det en seriemorder som er på ferde, noe som gjør det enda mer dramatisk.

– Barn som havner i livsfare er noe av det mest dramatiske du kan forestille deg. Morens tap er hva filmen i hovedsak handler om her, mens i Mystic River var det barns tap av uskyld som følge av overgrep. Overgrep mot barn er de hesligste overgrep jeg vet om. Og når det skjer i en skala som i denne filmen, så får det deg til å sette spørsmålstegn ved menneskets natur.

Changeling inngår i en rekke filmer der Eastwood setter spørsmålstegn ved autoriteter, eller lager skraper i fernisset på den offisielle versjonen. Han vil ikke uten videre si at han liker å utfordre autoriteter, men tilskriver det i større grad filmskapingens natur.

– Konflikt er jo helt essensielt for alt drama. Det å fortelle handler ofte om å avdekke noe. Historier i Changeling har mange konfliktlinjer, og det interesserer meg. Om en historie fungerer helt perfekt, uten friksjon av noe slag, så er det vel ingen grunn til å fortelle den? Men jeg liker å sette spørsmålstegn ved saker og ting. Sannheten er jo noe av det aller viktigste i vår tilværelse. Det er det de fleste fortellere ønsker å få fram. Også for en skuespiller er sannhet viktig – å finne fram til noe som utrykker en sannhet om en rollefigur.

Under filmfestivalen i Cannes i fjor, der Changeling var med i hovedkonkurrransen, ble Eastwood gjenforent med sitt mest kjente rollefigur, Dirty Harry. Den omdiskuterte filmen fra 1971 om selvtektens forsvarer ble relansert på festivalen, og ledet til spørsmål om Eastwoods syn på politiet har endret seg siden den gang.

– Det er 37 år siden vi lagde Dirty Harry. Den var en nytt kapittel i min filmkarriere den gangen, den var som et nytt eventyr. Men også den filmen handlet om en ubøyelig person som kjemper mot det lokale politiet. Dirty Harry fokuserte på ofrenes situasjon, og det var det ikke mange filmer som gjorde på den tiden. Derfor ble det mye oppmerksomhet rundt det aspektet ved filmen. Jeg satte pris på å lage filmen, det skulle være en spenningsfylt krimfilm. Mange dro paralleller mellom filmens univers og den umiddelbare politiske situasjonen i USA på den tiden. Kanskje var det en parallell, kanskje var det noen politiske intensjoner som lå til grunn for universet, men formulert på en forsiktig måte. Uansett, så var det en fantasi det var morsomt å være med på å skape. Du vet, det å peke på en skurk med en Magnum 44 og kunne si: Do you feel lucky?

Under relanseringen av Dirty Harry har det svirret hardnakkede rykter om at Eastwood vurderer å vende tilbake til denne rollen. Under pressekonferansen i Cannes utbrøt Angelina Jolie at hun gjerne ville ta rollen om Eastwood ikke ville ha den, hvorpå den aldrende regissøren døpte den kvinnelige varianten for Dirty Harriet. Han har imidlertid ingen planer om å gjenforenes med Dirty Harry.

– Nei, disse ryktene stemmer ikke. Jeg har ingen intensjon om å vende tilbake til Dirty Harry, særlig ikke i min alder.

Journalister har en tendens til å ville lokke politiske kommentarer ut av Eastwood. Hans politiske ståsted på republikansk side i amerikansk politikk, godt hjulpet av Dirty Harry-skikkelsen, har gitt ham en noe ufortjent plass ved siden av John Wayne og Charlton Heston som våpenglad og litt reaksjonær. I Cannes forsøkte journalistene å få ham til å kommentere Spike Lees påstand om at han har ignorert svarte amerikanske soldater i sine filmer om Annen Verdenskrig. Men han bet ikke på agnet. Han var isteden mer villig til å diskutere den institusjonskritikken som finner sted i Changeling. Om den korrupsjonen som forekommer i filmen skulle gjenta seg i dag, ville Amerika i sin nåværende form være i stand til å avdekke den og bli kvitt den?

– Jo, det tror jeg. Men man må han en stemme og et ansikt som kan fronte saken. I vårt tilfelle var det en alenemor som utløste en kjedereaksjon. Det skjer innimellom at noen står fram og sier klart ifra, sier Eastwood, og siterer fra mediesatiren Network: – I’m mad as hell and I’m not going to take it anymore.
– Historien har en tendens til å gjenta seg. Det er lenge siden 1928, og politidepartementet i LA har gjennomgått mange strukturelle forandringer. Det har vært mange ulike regimer som har tatt over, noen gode og noen dårlige. Men det regimet som hersket i 1928 var spesielt korrupt.

Changeling er nominert til tre Oscar-priser, åtte BAFTA-priser, men fikk ingen priser da den deltok under filmfestivalen i Cannes. Eastwood synes å ha et avslappet forhold til priser, han har allerede vunnet flere Oscarpriser. Men å stille utenfor konkurranse på en festival, slik veldig mange etablerte stjerneregissører velger å gjøre,  er ikke hans stil.

– Når du først skal delta på en filmfestival, så hvorfor ikke delta i konkurranse? Poenget er ikke å vinne. Det handler om å presentere filmen og lodde responsen. Om du vinner, er opp til andre enn deg selv. Jeg har selv vært president i Cannesjuryen, sammen med 12-13 andre medlemmer som har sine meninger. Den gangen vant ikke den filmen jeg hadde øverst på listen (det var Pulp Fiction som vant gullpalmen i 1994. Red.anm.). Men det var resultat av en kollektiv avgjørelse. Å la være å delta i en festivalkonkurranse, blir å velge den trygge veien. Man hever seg på en måte over det. Men jeg er ikke hevet over det, jeg vil vise filmen og ta sjansen på at den tåler det.

Selv om Eastwood synes å være i toppform, gir han på sin måte uttrykk for at han karrieremessig nærmer seg en full sirkel når han i åpningsminuttene viser logoen til Universal Studios. Det er en hommage til studioet der Eastwoods startet karrieren, og som han nå har vendt tilbake til med Changeling.

– Vi benyttet en logo fra 1928, slik den var da. Jeg startet karrieren som skuespiller på kontrakt hos Universal for ca 54 år siden. Jeg har siden vært innom Universal flere ganger, og nå er jeg tilbake på besøk igjen.

Changeling har norsk kinopremiere fredag 30. januar