Nylig ble Den europeiske filmprisen delt ut i København. Årets nominerte filmer gjenspeiler et sterkt europeisk filmår. Les vår gjennomgang av filmene.        

NB! Les hvem som vant de ulike kategoriene her: Gomorra den store vinneren

Mike Leighs Happy-Go-Lucky (foto over) var nominert til årets beste europeiske film, mens hovedrolleinnehaver Sally Hawkins var nominert for sin sensasjonelle tolkning. Mange har latt seg overraske av Leighs optimistiske tone i en film som Rushblogg omtalte som en lykkepille etter premieren i Berlin. Men, for dere som ennå ikke har sett filmen: ikke vær redde. Det er en nyansert lykkepille Leigh her serverer. Poppy er ingen krampeaktig optimist, selv om smilet hennes kan gi inntrykk av det. Det er i scenene der hun er i berøring med mørkere krefter og avviser dem – etter å ha forsøkt å se nærmere på dem – som gjør filmen så effektiv og rørende. Du kan lese mer om filmen i vårt intervju med Mike Leigh i forrige utgaven av Rushprint, eller i denne rapporten fra et Mike Leigh-seminar i Berlin. 

Årets gullpalmevinner, Klassen (foto over) av Laurent Cantet, var en selvskreven favoritt innen flere kategorier, kanskje først og fremst Beste europeiske film. Klassen har norsk premiere i romjulen, og er basert på en lovprist bok av den unge læreren François Bégaudeau. Det som gjør Klassen uvanlig er at Bégaudeau selv spiller hovedrollen i filmen – og gjør det som det var den naturligste ting i verden, uten noen tidligere erfaring foran kamera. Heller ikke tenåringene i filmen hadde erfaring foran kamera før Cantet castet dem. Likevel leverer de her noen av de mest minneverdige rolleprestasjonene fra filmåret 2008. Til tross for, eller kanskje på grunn av fiksjonaliseringen, er Klassen en av de mest spontane og levende filmskildringene jeg har sett fra en klasseromsituasjon (les vårt intervju med Laurent Cantet i desemberutgaven av Rushprint).

Ari Folmans Waltz with Bashir (foto over) er en av årets mest grenseoverskridende filmer – i både sjangermessig og geografisk forstand. Før premieren i Cannes var mange var forundret over Folmans beslutning om å gjenfortelle massakren av palestinere i Sabra og Shatila i Libanon i 1982 med animasjonsfilmens virkemidler. Men Folman forvandler denne begrensningen til en stor styrke: Stilens distanse gjør at vi opplever filmen som en mer tidløs fabel om krigens meningsløshet. Den israelske regissøren slipper her unna med et halsbrekkende sjangerstunt når animasjonen møter dokumentaren. Han slipper også unna med en identitet som både en europeisk og israelsk film, siden regissøren og produsenten måtte hente midler fra blant annet Frankrike.

Den andre sensasjonen i Cannes ved siden av Folmans film, var den britiske filmen Hunger (foto over) av debutanten Steve McQueen, som er nominert i kategorien Beste europeiske regissør. Filmen skildrer sultestreiken IRA-medlemmet Bobby Sands ledet i fangenskap i Nord-Irland i 1981. Jeg trodde det ikke var mer å vise på film med hensyn til sultestreiken; Terry George har allerede dramatisert begivenhetene i Some Mother’s Son. Men McQueen er ikke opptatt av de politiske implikasjonene, snarere den psykiske tilstanden fangene befinner seg i. Siste del av filmen viser med grufull intimitet hvordan kroppen til Bobby Sands kollapser under sultestreiken. McQueen rammer lidelsene inn i presise, og noen ganger merkverdige bilder, og minner oss hele tiden på at det er liv som her går tapt. Michael Fassbender er het fortjent nominert til kategorien Beste europeiske skuespiller.

Norske kinogjengere ble for alvor kjent med Mathieu Amalric i Dykkerklokken og Sommerfuglen og som skurk i Quantum of Solace. I Arnaud Desplechins fabelaktige En Julefortelling (foto over), som har norsk premiere i romjula, briljerer Amalric i en funklende mørk rolle. Som tittelen indikerer er dette en julefortelling, men ikke av den varme og omfavnende sorten. Se for deg Jonathan Franzens familie-psykodrama Korrigeringer, men med et langt mer slagferdig rollegalleri som rammer hverandre med kullsvarte – og svært franske – syrligheter. Amalric er totalt uforutsigbar i rollen som sønnen fra helvete, og er i harmoni med filmen som helhet; i ene øyeblikket øm og rar, i det neste en vittig demon. Resten av rollegalleriet er fylt opp av kremen av franske skuespillere, med en deilig og passe kald Catherine Denuive i en sentral rolle som – ja, nettopp! – moren fra helvete. Derfor er det helt uforståelig at filmen bare ble nominert innen kategorien Prix d’Excellence for Laurence Briauds klippejobb.

Den politiske italienske filmen gjør et aldri så lite comeback i 2008. I hovedprogrammet i Cannes deltok Paolo Sorrentino med sitt fiksjonaliserte portrett av den kompromitterte italienske politikeren Guilo Andreotti i Il Divo (foto over). Det er en reise gjennom det italienske politiske landskapet fra de siste 40 årene, der hovedpersonen fremstår som et fryktløst og uhyre komplekst politisk bête noire. Filmen følger hans karriere frem til han blir stilt for retten for samarbeid med mafiaen, og er et sofistikert og iblant eksentrisk karakterportrett. Filmen er samtidig en spenstig visuell utforsking av maktens språk og symboler, og ble med sitt presise filmspråk helt fortjent nominert innen flest kategorier – beste film, beste filmfoto, beste manus, beste skuespiller (les vår anmeldelse av filmen fra Karlovy Int. film festival).
  I andre enden av den politiske italienske filmtendensen finner vi den usentimentale realismen i Matteo Garrones film Gomorrah, basert på Roberto Savianos bestselger. Garrone har fjernet mye av dokumentasjonen fra boken til fordel for et rått drama. Han viser oss med enkle grep den logikken som styrer den italienske mafiaen og hvordan den gjennomsyrer italiensk samfunnsliv. Det er den konstante frykten rollefigurene lever under som driver handlingen ubønnhørlig fremover til sin naturlige og brutale konklusjon. Det er et råtnende stykke Europa Garrone holder opp foran oss, og han får i likhet med Saviano oss til å innse at vi alle er implisert (les vårt intervju med Garrone og om prisdrysset som ble filmen til del: Gomorra den store vinneren).

Den libanesiskfødte skuespillerinnen Hiam Abbas har tilbakelagt et imponerende år, med fremragende prestasjoner i Sitrontreet (foto over) og The Visitor. For den første ble hun nominert til kategorien Beste europeiske skuespillerinne, den andre filmen er en av outsiderne i innspurten til Oscarnomineringene. I den israelsk-europeiske Sitrontreet spiller hun en palestinsk, enslig kvinne som nekter å la den israelske militærmakten fordrive henne fra sitronhagen sin når forsvarsjefen flytter inn i nabolaget. Filmen nærmer seg farsen i skildringen av israelsk militær pompøsitet, og det er Abbas som tilfører filmen et nødvendig alvor når hun kjemper for å beholde verdigheten i møte med overmakten.

En like velfortjent nominering fikk Ursula Werner for sin lavmælte, men forfriskende rolle i Andreas Dresens film Wolke 9. Ved siden av alle de store dramaene som er nominert, er det godt å se en film som utmerker seg med små virkemidler. Filmen handler enkelt og greit om en pensjonist som finner ut at hun har et uutforsket potensiale i forhold til sitt seksualliv. Hennes eskapader skildres med mye humor, og utroskapet mot ektemannen oppleves som trist, men nesten livsnødvendig.

Og sist, men ikke minst, er Petter Fladeby nominert til Prix d’Excellence for sin lyddesign på Bent Hamers O’Horten.

KATEGORIENE

Beste europeiske film 2008
Il Divo, Italia
Manus og regi: Paolo Sorrentino

Entre les murs (Klassen), Frankrike
Regi: Laurent Cantet
Manus: Laurent Cantet, François Begaudeau & Robin Campillo etter romanen til François Begaudeau

Gomorra, Italia
Regi: Matteo Garrone
Manus: Maurizio Bracci, Ugo Chiti, Gianni di Gregorio, Matteo Garrone, Massimo Gaudioso & Roberto Saviano

Happy-Go-Lucky (hovedfoto), Storbritannia
Manus og regi: Mike Leigh

El orfanato (The Orphanage), Spania
Regi: Juan Antonio Bayona
Manus: Sergio G. Sánchez

Waltz With Bashir (foto), Israel/Frankrike/Tyskland
Manus og regi: Ari Folman

Beste europeiske regissør 2008
Laurent Cantet for Entre les murs (Klassen)
Andreas Dresen for Wolke 9 (Cloud 9)
Ari Folman for Waltz With Bashir
Garrone for Gomorra
Steve McQueen for Hunger
Paolo Sorrentino for Il Divo

Beste europeiske skuespiller 2008
Michael Fassbender i Hunger
Thure Lindhardt og Mads Mikkelsen i Flammen og Citronen
James McAvoy i Atonement
Toni Servillo i Gomorra (Gomorrah) og Il Divo
Jürgen Vogel i Die Welle (The Wave)
Elmar Wepper i Kirschblüten – Hanami (Cherry Blossoms)

Beste europeiske skuespillerinne 2008
Hiam Abbass i Lemon Tree(Sitrontreet) (Foto).
Arta Dobroshi i Le silence de Lorna (Lorna’s Silence)
Sally Hawkins i Happy-Go-Lucky
Belen Rueda i El orfanato (The Orphanage)
Kristin Scott Thomas i Il y a longtemps que je t’aime (I’ve Loved You So Long)
Ursula Werner in Wolke 9 (Cloud 9)

Beste europeiske manusforfatter 2008
Suha Arraf & Eran Riklis for Lemon Tree
Maurizio Braucci, Ugo Chiti, Gianni di Gregorio, Matteo Garrone, Massimo Gaudioso & Roberto Saviano for Gomorra
Ari Folman for Waltz With Bashir
Paolo Sorrentino for Il Divo

Beste europeiske filmfotograf 2008
Luca Bigazzi for Il Divo
Oscar Faura for El orfanato (The Orphanage)
Marco Onorato for Gomorra
Sergey Trofimov og Rogier Stoffers for Mongol

Det europeiske filmakademiets Prix d’Excellence 2008
Marton Agh for produksjonsdesign, Delta
Magdalena Biedrzycka for kostymedesign, Katyn
Laurence Briaud for klipp, En julefortelling
Petter Fladeby for lyddesign, O’Horten

Beste europeiske filmkomponist 2008
Tuur Florizoone for Aanrijding in Moscou (Moscow, Belgium)
Dario Marianelli for Atonement (foto)
Max Richter for Waltz With Bashir
Fernando Velázquez for El orfanato (The Orphanage)

Les mer om nominasjonene hos European Film Academy