Patrik Eriksson har laget filmhistoriens andre langfilm med mobilkamera. Resultatet, An Extraordinary Study in Human Degradation, kan du se under Oslo Internasjonale filmfestival denne uken.

Patrik Eriksson har laget filmhistoriens andre langfilm med mobilkamera. Resultatet, An Extraordinary Study in Human Degradation, kan du se under Oslo Internasjonale filmfestival denne uken.
Patrik Eriksson har laget filmhistoriens andre langfilm med mobilkamera. Resultatet, An Extraordinary Study in Human Degradation, kan du se under Oslo Internasjonale filmfestival denne uken.
Kameraet i mobiltelefonen er sjelden noe filmregissører vurderer på alvor å bruke for å lage film. Men sprengkraften i vanlige menneskers tilgang til disse små kameraene er ettertrykkelig slått fast de siste årene – fra opptakene av Ali Farahs skjebne i Sofienbergparken til uttallige andre grovkorna "vitnesbyrd" fra virkeligheten.
Den svenske regissøren Patrik Eriksson hadde ikke bestemt seg for å bruke mobilkamera da han planla en ny film med seg selv i hovedrollen. Han hadde tidligere laget dokumentarfilmer med tradisjonelt videokamera, sammen med sine kolleger i filmkollektivet A Platform, som blant annet inkluderer Ruben Østlund (Gitarmongo, De ufrivillige).
Men da han en dag ble sittende på kontoret og filme en samtale mellom dem med mobilkamera, tok ideen form om å fullføre sin neste produksjon i sin helhet med det primitive kameraet. Resultatet er filmhistoriens andre langfilm som er skutt med mobilkamera, en film som vil terge minst like mange som den vil fenge, og som vises under Oslo Internasjonale filmfestival denne uken.
– Ideen om å bruke min egen livssituasjon som utgangspunkt for filmen kom før beslutningen om å skyte den med mobilkamera, forteller Eriksson. – Etter at vi hadde sittet sammen og pratet slik som du ser i begynnelsen av filmen, og jeg hadde tatt det opp med mitt mobilkamera, slo det meg at det kunne la seg gjøre som hel film. Men før det, mens jeg filmet samtalen, var det ikke noe annet enn alminnelige mobilkameraopptak.
Eriksson understreker at han har laget en dokumentar, ingen iscenesatt "mockumentary".
– Det er viktig at publikum oppfatter den som en dokumentar. Filmen ville mistet mye troverdighet om det som utspiller seg på lerretet ble oppfattet som iscenesatt. Jeg ønsket å få fram en stygg, rå kvalitet i bildene som understøtter dette. Det var ingen grunn til å late som vi lagde film med et ordentlig filmkamera.
Filmen skildrer regissørens frusterte kjærlighetsliv og en eksistensiell krise som oppstår som følge av det. Etter en innledende, nesten terapeutisk samtale med kompisene og inntak av diverse antidepressiva, forsøker Eriksson å date en rekke kvinner via internett. Men han kommer sjelden lenger enn til å kommunisere med dem på email og sms. An Extraordinary Study in Human Degradation minner til tider om en YouTube-komedie – om man ser bort fra at den er 83 minutter lang og blåst opp til stort lerret.
– Mobilkameraet har selvsagt påvirket formen. Det er en dialogbasert filmfortelling, med mye humor og nærbilder. Men i motsetning til YouTube-filmene så er den klippet som en langfilm, den har en annen dramaturgi.
I motsetning til hva mange tror er ikke filmen laget for visning i mobiltelefonformat. Eriksson og kompisene skjøt filmen med mobilkamera og fikk støtte til to 35 mm-kopier; den ene for distribusjon til festivaler med engelsk undertekst, den andre for kinodistribusjon gjennom den alternative kinoen Folkets Bio.
– Vi hadde gjort de fleste av opptakene da Det svenske filminstituttet ga oss støtte. Vi fikk også støtte fra Film i Väst til gjennomøre filmen.
Eriksson omtaler filmen som et slags eksperiment, og kan ikke se for seg at filmen kunne fått kommersiell distribusjon gjennom for eksempel SFs kinoer. Hvor filmens identitet ligger, er han ikke sikker på. I likhet med kollega Ruben Østlund jobber han i grenselandet mellom kino- og kunstfilmen.
– Den hører kanskje hjemme over alt, både på kino, i galleriet, på tv og nett? Det er tross alt en komedie med et tema de fleste vil kunne kjenne seg igjen i, selv om den rommer noen bevisste kunstgrep.
Så hvilken langfilm var først ute med å bli skutt med mobilkamera? Jo, det var den sørafrikanske gangsterfilmen SMS-Sugarman fra 2006, ifølge Eriksson.
Les mer om filmen og visningene: Oslo Int Film Festival
Patrik Eriksson har laget filmhistoriens andre langfilm med mobilkamera. Resultatet, An Extraordinary Study in Human Degradation, kan du se under Oslo Internasjonale filmfestival denne uken.
Patrik Eriksson har laget filmhistoriens andre langfilm med mobilkamera. Resultatet, An Extraordinary Study in Human Degradation, kan du se under Oslo Internasjonale filmfestival denne uken.
Kameraet i mobiltelefonen er sjelden noe filmregissører vurderer på alvor å bruke for å lage film. Men sprengkraften i vanlige menneskers tilgang til disse små kameraene er ettertrykkelig slått fast de siste årene – fra opptakene av Ali Farahs skjebne i Sofienbergparken til uttallige andre grovkorna "vitnesbyrd" fra virkeligheten.
Den svenske regissøren Patrik Eriksson hadde ikke bestemt seg for å bruke mobilkamera da han planla en ny film med seg selv i hovedrollen. Han hadde tidligere laget dokumentarfilmer med tradisjonelt videokamera, sammen med sine kolleger i filmkollektivet A Platform, som blant annet inkluderer Ruben Østlund (Gitarmongo, De ufrivillige).
Men da han en dag ble sittende på kontoret og filme en samtale mellom dem med mobilkamera, tok ideen form om å fullføre sin neste produksjon i sin helhet med det primitive kameraet. Resultatet er filmhistoriens andre langfilm som er skutt med mobilkamera, en film som vil terge minst like mange som den vil fenge, og som vises under Oslo Internasjonale filmfestival denne uken.
– Ideen om å bruke min egen livssituasjon som utgangspunkt for filmen kom før beslutningen om å skyte den med mobilkamera, forteller Eriksson. – Etter at vi hadde sittet sammen og pratet slik som du ser i begynnelsen av filmen, og jeg hadde tatt det opp med mitt mobilkamera, slo det meg at det kunne la seg gjøre som hel film. Men før det, mens jeg filmet samtalen, var det ikke noe annet enn alminnelige mobilkameraopptak.
Eriksson understreker at han har laget en dokumentar, ingen iscenesatt "mockumentary".
– Det er viktig at publikum oppfatter den som en dokumentar. Filmen ville mistet mye troverdighet om det som utspiller seg på lerretet ble oppfattet som iscenesatt. Jeg ønsket å få fram en stygg, rå kvalitet i bildene som understøtter dette. Det var ingen grunn til å late som vi lagde film med et ordentlig filmkamera.
Filmen skildrer regissørens frusterte kjærlighetsliv og en eksistensiell krise som oppstår som følge av det. Etter en innledende, nesten terapeutisk samtale med kompisene og inntak av diverse antidepressiva, forsøker Eriksson å date en rekke kvinner via internett. Men han kommer sjelden lenger enn til å kommunisere med dem på email og sms. An Extraordinary Study in Human Degradation minner til tider om en YouTube-komedie – om man ser bort fra at den er 83 minutter lang og blåst opp til stort lerret.
– Mobilkameraet har selvsagt påvirket formen. Det er en dialogbasert filmfortelling, med mye humor og nærbilder. Men i motsetning til YouTube-filmene så er den klippet som en langfilm, den har en annen dramaturgi.
I motsetning til hva mange tror er ikke filmen laget for visning i mobiltelefonformat. Eriksson og kompisene skjøt filmen med mobilkamera og fikk støtte til to 35 mm-kopier; den ene for distribusjon til festivaler med engelsk undertekst, den andre for kinodistribusjon gjennom den alternative kinoen Folkets Bio.
– Vi hadde gjort de fleste av opptakene da Det svenske filminstituttet ga oss støtte. Vi fikk også støtte fra Film i Väst til gjennomøre filmen.
Eriksson omtaler filmen som et slags eksperiment, og kan ikke se for seg at filmen kunne fått kommersiell distribusjon gjennom for eksempel SFs kinoer. Hvor filmens identitet ligger, er han ikke sikker på. I likhet med kollega Ruben Østlund jobber han i grenselandet mellom kino- og kunstfilmen.
– Den hører kanskje hjemme over alt, både på kino, i galleriet, på tv og nett? Det er tross alt en komedie med et tema de fleste vil kunne kjenne seg igjen i, selv om den rommer noen bevisste kunstgrep.
Så hvilken langfilm var først ute med å bli skutt med mobilkamera? Jo, det var den sørafrikanske gangsterfilmen SMS-Sugarman fra 2006, ifølge Eriksson.
Les mer om filmen og visningene: Oslo Int Film Festival