Emir Kusturica fnyser av kritikernes angrep på Maradona by Kusturica. Her forteller den kontroversielle regissøren om brorskapet med Maradona, oppløsningen av Juguslavia og om sin neste film der Javier Bardem skal spille Pancho Villa.

Å føre en samtale med Emir Kusturica er – for å parafrasere Comedy Centrals Stephen Colbert – som å havne i basketak med et isfjell. Han avgir ingen direkte svar, men fortsetter på det som synes å være en tidløs forsvarstale om sin rolle som en av Europas mest særegne og kontroversielle filmkunstnere. Det som har bragt ham til den vesle filmnasjonen Norge er muligheten til å spille med sitt band, No Smoking Orchestra, under Oslo World Music Festival, samtidig som de fleste av filmene hans vises på Cinemateket i Oslo.

Det var altså der undertegnede forsøkte å føre en samtale med Kustrurica før visningen av hans siste film, Maradona by Kusturica. Dette intervjuet kan derfor minne om en film av Jean-Luc Godard – det ble tatt opp med en begynnelse, midte og slutt, men gjengis ikke nødvendigvis i den rekkefølgen. 

La oss fastslå det med én gang: Maradona by Kusturica er en parentes i Kusturicas filmografi. Men den er en interessant parentes, slik det nødvendigvis blir når en av verdens fremste filmkunstnere møter fotballhistoriens største ballkunstner. Men Kusturica understreker at han ikke har hatt ambisjoner om å gjenskape noen av fotballens sublime øyeblikk, som da Maradona overlistet britene med ”Guds hånd”. Det er snarere Maradonas ideologiske oppvåkning fra kokaintåken og deres felles antipatier overfor den angloamerikanske dominansen på verdensarenaen, som preger filmen.  

– Fotballens uttrykk ligger i det enkelte øyeblikk, og det er vanskelig å gjengi den magien. Få filmer har lykkes med det. Men møtet med Maradona ble en stor positiv overraskelse. Til min store glede møtte jeg en fotballspiller som hadde en politisk overbevisning og en holdning til verden som jeg deler. Fotballspillere er ikke dumme, de er uskolerte, og Maradona hadde ingen pretensjoner om å late som noe annet. Likevel var han skolert, på en måte. Så den rollen jeg denne gangen inntok som filmskaper var paradoksal og ukomfortabel: Jeg var som journalisten som ville fortelle ”den sanne” historien om Maradona. Men jeg har ikke forsøkt å skape for mye sannhet i filmen, selv om den ikke er usann.  

Da Maradona by Kusturica hadde premiere på filmfestivalen i Cannes, var responsen fra kritikerkorpset negativ. Hvor var Kusturicas karakteristiske filmatiske mesterskap, spurte de. Hvorfor en såpass ordinær dokumentarfilm fra en av Europas store auteurer?

– Det interessante ved mottakelsen i Cannes, var at den engelskspråklige pressen slaktet filmen. Den spansktalende var mer positiv. Men britiske og amerikanske kritikere, og særlig bransjebladene Variety og Screen, anklagde meg for å være narsissistisk, og for ikke å vite noe om film i det hele tatt. Og de reagerte på tittelen. Men jeg valgte ikke tittelen, det var distributøren som gjerne ville ha den slik for bedre å kunne selge filmen.

FOTBALLSPILLER I SARAJEVO
Det mest utilgivelige for noen kritikere var kanskje ikke Kusturicas bruk av egen fortellerstemme, eller at han gir for mye etter for sin forkjærlighet for Sex Pistols. Det var snarere at han har gitt etter for fristelsen de fleste andre filmskapere ville holdt seg for gode for: Han spiller fotball med Maradona, og gjør et nummer ut av at han i tenårene måtte velge mellom en karriere som fortballspiller og filmskaper. De som kjenner filmografien til Kusturica vet at fotball er viktig for ham. I gjennombruddsfilmen Pappa er på forretningsreise er hovedpersonen besatt av fotball, og i filmens tragiske klimaks hører vi fotballkommentatoren i nasjonal eufori rope at Jugoslavia har vunnet. Det var en ironisk effekt som ble tatt ille opp i det fotballgale og nasjonalistiske Jugoslavia.

– Fotballen har alltid hatt en sentral plass i mitt sosiale liv. I det tidligere Jugoslavia spilte jeg som alle andre gutter fotball døgnet rundt. Å beherske en rekke idretter var måten å vise hva man dugde til som guttunge. Jeg spilte om plass på juniorlaget til Sarajevo i en periode da A-laget møtte Manchester United i Europacupen. Men en skadet ankel gjorde at karrieren ble lagt på hylla. Heldigvis.

Kusturica vokste ikke opp i noe kunstnermiljø eller i omgivelser der kultur hadde en sentral plass, forteller han. Han begynte å lage film som ung i Sarajevo fordi han etter eget sigende ikke visste hva han skulle foreta seg.

  – Men det skulle samtidig endre livet mitt. Istedenfor å reke gatelangs i Sarajevo begynte jeg å utforske denne nye verdenen som filmen representerte. Den var ikke lik noe annet jeg hadde vært i befatning med, den forsøkte ikke harmonisere. Til filmen tok jeg med meg min bagasje og mine minner. Men jeg planla aldri å bli filmskaper, jeg hadde ingen forestillinger om å oppnå suksess.

– ALLTID I OPPOSISJON
Kusturicas tre første filmer handler om det jugoslaviske eksperimentets vekst og fall. Debutfilmen Do you remember Dolly Bell? handler om å være ung under Tito og samtidig hekta på pønkrock. Men verken den filmen eller den neste, gullpalmevinneren Pappa er på forretningsreise, varslet om sammenbruddet som skulle komme. Og her er vi ved kjernen av kontroversen rundt Kusturica: Han hadde genuin tro på ideen om det flerkulturelle ”mønsterbruket” i Jugoslavia. Derfor kom oppløsningen som et sjokk. Som produkt av en serbisk-muslimsk ekteskap definerte han seg selv om jugoslav, noe han på en usedvanlig klønete måte gjentok under den påfølgende krigen da serberne bombet hans elskede Sarajevo. Ved å nekte å ta side, ble han umiddelbart tatt til inntekt for den serbiske siden fordi det var der han bosatte seg. Men Kusturica understreker at han aldri har innyndet seg hos noen makthavere.

– Jeg har aldri støttet opp om noen elite som ønsket å holde det hele samlet. Da Jugoslavia raknet, kunne jeg selvsagt, som andre, blitt en del av den nye makteliten. Men jeg har alltid stått i opposisjon. 

– Helt fra min første film, Do you remember Dolly Bell?, der jeg skildret det å være ungdom i Sarajevo, ble jeg truet av kommunistpartiets sentralkomité. Etter min andre film, Pappa er på forretningsreise, ble jeg truet fordi jeg skildret en familie som ble ødelagt av de historiske forholdene. Og da jeg lagde film med sigøynere i Beograd (Sigøynernes tid, journ.anm), var det noen som mislikte det sterkt. Selv når jeg har laget film som så åpenbart handler om undertrykkelse og menneskenes forhold til slike mekanismer, er jeg blitt anklaget. Noen franske intellektuelle gikk hardt ut mot Underground, blant annet med et innlegg på forsiden av Le Monde, men uten at de hadde sett filmen!

NASJONALISTISK SORGARBEID?

Underground (foto) er et storstilt sorgarbeid på vegne av den juguslaviske drømmen som brast. Selv om filmen indirekte skildrer en serbisk nasjonalisme som har råtnet på rot, har enkelte av Kusturicas kritikere, som den slovenske filosofen Slavoj Zizek, oppfattet hans kaotiske patos som en forherligelse av en serbisk voldsmytologi. Men bak den vanvittige visuelle flyten og de kullsvarte gapskrattene i Underground, kan vi også lese en handlingsgang som unndrar seg så enkle analyser. I filmen møter vi en "udødelig" partisaner og byråkrat som under andre verdenskrig søker tilflukt under jorda fra tyske luftangrep.

Mens det sosiopolitiske landskapet over ham endrer seg dramatisk, bygger han seg opp en formue på sprit- og sigarettsmugling, og blir til slutt rammet av kronisk paranoia. For mange er han et bilde på en annen sprit- og sigarettsmugler som lenge skjulte seg under jorda, nemlig krigsforbryteren Milosevic.

I en av Kusturicas nyere filmer, Livet er et mirakel, ser vi en nyklekket kylling bryte ut av egget og rømme gjennom et hull i gjerdet. Året er 1992 og vi befinner oss på randen av krig. Men ingen i den bosniske landsbyen tror at noen virkelig krig vil bryte ut, og det er ikke før mot slutten at flukten fra hønsegården får en tyngre betydning, når flere hauker har massakrert hønene. Kanskje er også denne kyllingen Kusturicas bilde på sin egen spesielle forhistorie som utklekket fra det jugoslaviske politiske eksperimentet og senere utbryter fra det bosniske fellesskapet han var en del av? Kusturica svarer med karakteristisk macho ironi, for så å vende tilbake til forsvarsmodus.

  – Jo, men ville helst sett at du omtalte meg som en hund, humrer han.
– For meg er holdningen om at enten er du for oss eller imot oss, totalt uakseptabel. Men den har jeg møtt på hele mitt liv. Mitt land ble ødelagt av amerikanerne og tyskernes bombing. Landet gikk i oppløsning og all stabilitet forsvant. Ved å insisterer på dannelsen av seks nasjonalistiske stater, skapte man i realiteten en ustabil situasjon som vil vare for alltid. Det er mulig at noen vil oppleve dette utsagnet som politisk uspiselig, men det er slik jeg ser det.

SELVUTNEVNT BORGERMESTER


Maradona by Kusturica er full av antiamerikansk retorikk, men i motsetning til Maradona har Kusturica studert det amerikanske samfunnet. I 1985, etter den internasjonale suksessen med Pappa er på forretningsreise, reiste han til New York og underviste i film ved Columbia University. Et par år senere gikk han i gang med sin første amerikanske film, Arizona Dream (foto). Det skulle bli et smertefullt møte med en type indirekte sensur han ikke hadde vært borti før – markedets press på innholdet.

– Da forsikringsselskapet ville ta over styringen av filmen, dro jeg min vei. Jeg fikk uansett ikke gjennomføre filmen i henhold til min kunstneriske visjon. Men produksjonen var et lykketreff på andre måter. Samarbeidet med Johnny Depp, for eksempel, var en fantasisk opplevelse. Vi ble veldig nære venner. 

På et tidspunkt under intervjuet kommer Kusturica med følgende hjertesukk: – Jeg synes virkelighetens materialistiske verden er vanskelig å håndtere. Filmen har alltid virket mer virkelig på meg, sier han. Så hva gjør en regissør når han har mistet sin hjemby og fødeland og virkeligheten går ham imot? Jo, han påtvinger virkeligheten fiksjonen ved å bygge sin egen landsby. Kustendorf er navnet på Kusturicas ”temapark”, der alle bygningene er laget av tre og det er forbudt med reklame for globale merkevarer. Her er egen kino og gymhall, barnehage og skianlegg. Kusturica omtaler det som kronen i hans estetiske arbeid.
 
– Min lærer på filmskolen i Praha underviste også i historie og arkitektur. På den måten ble jeg kjent med verdensfilmen gjennom arkitekturen. Jeg oppdaget det vakre jordet landsbyen nå står på i pausen mellom to tagninger under innspillingen av Life is a miracle. Gradvis har jeg bygd opp landsbyen helt til den i dag består av 57 bygninger. Jeg er byens selvutnevnte borgermester!

BEGRAVDE HOLLYWOODFILMEN
Kustendorf har selvsagt sin egen filmfestival. For å markere sin avsmak for Hollywoods dusinvare iscenesatte Kusturica en begravelse under årets åpningsseremoni, der en kopi av ”verdens dårligste film”, Die Hard 4, ble spadd ned i serbisk torv. Var det den endelige konklusjonen på bekymringen han luftet som juryleder i Cannes for to år siden, om at verdensfilmen befinner seg i en krise? Kusturica presiserer at de gode filmene lages fortsatt, men at de stues vekk av filmindustriens kremmere.
 
– Da Fellini lagde sine filmer i Italia, oppnådde han aldri høye besøkstall. Men han var likevel til stede på kinoene med filmene sine. I dag har globaliseringen av filmindustrien ført til større ensretting av tilbudet på kinoene. Det eksisterer sannsynligvis flere auteurer i dag enn for 35 år siden, men vi får ikke tilgang til dem. Det kommersielle presset er massivt. Derfor er jeg i dag en sterk motstander av kapitalismen, akkurat som jeg under studietiden i Praha motsatte meg bolsjevismen.

  – Vi gjennomlever en periode med store forandringer for filmen, den blir ikke nødvendigvis bedre eller dårligere, men annerledes. Og det er ikke bare unge filmskapere som utforsker videofilmen. Abbas Kiarostami har laget film på video de siste 10 årene. Jeg tilhører den generasjonen auteurer som startet med å skyte film med 16 mm-kamera. I dag lager unge film med mobiltelefonkamera. Eneste muligheten vi hadde for å se bilder fra verden utenfor på 1960-tallet, var de korte nyhetene som ble vist foran hver kinovisning. I dag er flommen av bilder vi utsettes for vanvittig. Folk blir ikke imponert av å se hundre dødsfall på nyhetene i løpet av en dag. Fjernsynet kom til Jugoslavia i 1962. Før det hadde vi knapt sett et eneste filmopptak av noens død.
 
MUSIKKEN SOM FORLØSER
Man skulle tro at en dobbel gullpalmevinner (Underground, Pappa er på forretningsreise) ikke har problemer med å få finansiert filmene sine. Men det har ikke blitt enklere, ifølge Kusturica. Han nekter likevel å se pessimistisk på utviklingen. 

– Jeg har vært heldig. Jeg har kunnet laget en rekke filmer der jeg har fått realisert min kunstneriske visjon. Det har vært en harmoni mellom min visjon og publikum ønske om å ta del i den. Men jeg har betalt en pris for det. Det er selvsagt enklere om du tilpasser deg de kommersielle kravene som stilles av markedet. Så det har ikke blitt enklere. Men jeg har signert en kontrakt med et fransk samproduksjonsselskap på min neste film, om Pancho Villa, og regner med å starte opptakene neste år. Handlingen i filmen skal utspille seg blant annet i Mexico, og skal være en humørfylt film (med Javier Bardem i hovedrollen. Journ.anm).

Filmskaping kan være en smertefull prosess når millioner skal skaffes og regissøren må ut i krevende opptak og møysommelig etterarbeid som varer i måneder, noen ganger i flere år. Kusturica erkjenner at når det kommer til stykket, er det å spille i band langt på vei å foretrekke.
 
– Å spille i et band er en større umiddelbar glede. Det du deler med de andre på scenen og med publikum. Når du lager film føler du deg ofte alene, du får ikke utdelt noen nøkkel til en hemmelig formel. Du må bygge katedralen fra grunnen og regne med at folk vil betale for å se den.

Dette intervjuet står også på trykk i siste utgaven av Morgenbladet.