De siste årenes selvransakelse i tysk film har tatt oss med til Hitlers bunkers i Untergang, den tyske motstandsbevegelsen i Sophie Scholls siste dager og til DDR-statens undertrykkelse og opphør i Good Bye, Lenin og De andres liv. Nå står en ny runde med den røde terroren fra 1970-tallet i kinoaktuelle Baader Meinhof. Ved siden av Annen verdenskrig har denne "tredje krigen" dominert det tyske filmrepertoaret tematisk de siste årene, og har sammenfalt med det tyske kulturlivets resirkulering av terroristenes symboler og deres avdøde medlemmer. En rekke filmer omhyller kjente terrorister som Andreas Baader med en glamour og omskriver faktiske forhold i deres liv. «Prada-Meinhof» er blitt et begrep som beskriver denne utviklingen – et begrep som oppstod etter at en designer lanserte det som merkevare for en undertøykolleksjon. I det kjente tyske synthpop-bandet DAFs låt «Kinderzimmer», kan man høre et typisk eksempel på denne kombinasjonen av nostalgi og glamorisering: «In meinem shcönen kinderzimmer…Ulrike Meinhof war für mich als Kind ein echter Superstar.»      

Det var den profilerte filmskaperen Volker Schlöndorff som åpnet for filmbølgen med Stillheten etter skuddet i 1999 – om en ung kvinne som av idealisme og kjærlighet «forvillet» seg inn på terrorismens vei. Siden har en rekke andre filmer innen de fleste sjangre fulgt etter – fra eksperimentfilmer til tradisjonelle dokumentarer. Det er til og med blitt laget en film, Rasberry Reich (2002), som ifølge regissøren Bruce LaBruce er en kritikk av nettopp denne nye tendensen med «terrorist chic». Men den filmen som inntil nylig har skapt størst turbulens i Tyskland, er den biografiske filmen om Andreas Baader som hadde kinopremiere i 2003, laget av den unge regissøren Christopher Roth. I Baader møter vi en svært glamorøs versjon av den kjente terroristen, som iblant fremstår som en innadvendt og humørsyk James Dean, iblant som en gigolo med stor appetitt på dyre klær og raske biler. Reaksjonene lot ikke vente på seg etter første visningen på filmfestivalen i Berlin. Süddeutsche Zeitung mente på lederplass at Baader viste «hvordan minnene fra denne epoken totalt har mistet sitt politiske innhold». Ikke siden billedkunstneren Gerhardt Richter i 1988 sjokkerte sin samtid med sine oljemalerier inspirert av fotografier av Baader-Meinhof-gruppen og deres ofre, hadde reaksjonene vært så sterke.

Det spørs om den siste filmen om den tyske røde terroren, The Bader Meinhof-kompleks, vil framkalle like sterke reaksjoner. For når sant skal sies, gjør Baaders voldsomme liv og skjebne det vanskelig å unngå å kaste et visst glamorøst skjær over ham på film – om man da ikke går bevisst inn for å tone det ned. Og den utdrivingen av fortidens traumer som den tyske psyken for tiden gjennomlever på kino, har åpnet for større toleranse for spekulering i terroristenes liv og skjebne. Filmskaperne bak The Bader Meinhof-kompleks hevder at det meste i filmen er gjengitt "så presist som mulig" – selv antallet kuler som rammer ofrene skal være nøyaktig (sic!). Filmen er den største tyske satsingen på lenge, med et budsjett på flere hundre millioner kroner og ambisjoner om å oppnå det samme internasjonale gjennomslaget som med De andres liv. Det er produsenten som ga oss De andres liv og regissøren som ga oss Christiane F (aka Livet er for jævli) som her har laget en uvanlig ambisiøs film om dannelsen av Rote Armee Fraktion (RAF) og de blodige aksjonene organisasjonen utførte, mellom 1967 og fram til "den tyske våren" ti år etter som kulminerte med Lufthansa-kapringen og kidnappingen av finansmannen Hans Martin Schleyer.

De som har sett regissør Uli Edels gjennombruddsfilm, Christiane F, vil kanskje huske at den 13-årige junkien hadde en eneste plakat på veggen: Av Ulrike Meinhof. I The Bader Meinhof-kompleks har vi knapt nok tid til å legge merke til hva som pryder veggene til de unge, gryende terroristene. Filmen favner så mange ulike handlingsrekker, at hver rollefigur avspises med liten tid på lerretet. Edel håndterer spenningsmomentene og strukturen i filmen med stor dyktighet, men det er en pris å betale for denne avstanden: Vi kommer ikke nær nok noen av rollefigurene.

Forskjellen mellom Baader og The Bader Meinhof-kompleks er at terrorist-ikonet Anfreas Baader i denne siste filmen ikke bare framstår som en drittsekk – men som en drittsekk uten forsonende trekk. Den eneste i filmen som framstilles med sympatiske trekk, er en filosofisk anlagt politisjef (glitrende spilt av Bruno Ganz) som på ingen måte er viktig for filmen. Filmens sentrale skikkelse er Ulrike Meinhof og det er hennes transformasjon fra å være venstreradikal journalist til terrorist som filmen gir inntrykk av å ville utforske. Men spørsmålet blir hengende i lufta. Martina Gedeck, som var så minneverdig som offisiell DDR-skuespillerinne i De andres liv, framstiller Meinhof som nølende og introvert. Hennes overgang til terroristenes rekker blir aldri utdypet utover at hun er vitne til politiets overgrep mot de unge radikale på 1960-tallet. Kanskje var hun en så kaotisk personlighet som det var umulig å få et klart inntrykk av, men slike diffuse rolleportretter gjør seg dårlig på film.

Isteden er det Moritz Bleibtreu i rollen som Baader og Johanna Wokalek som Gudrun Ensslin som stjeler denne filmen med sine energiske "terrorist som psykopat"-positurer. Vi har sett det før i langt dårligere filmer, og det tilfører ikke noe nytt. Det virker som regissør Edel framfor alt har ønsket å skape distanse til terroristene, muligens av redsel for å bli oppfattet som empatisk, men resultatet er en film uten emosjonell dybde. "Jeg har plassert kameraene i øyenhøyden til ofrene, slik at vi kunne oppleve det fra deres synsvinkel", har Edel uttalt om filmen. Vel, med all respekt for ofrenes lidelser, så skulle jeg ønske at han også hadde plassert kamera oftere i terroristenes øynenhøyde. For hva var det egentlig som drev dem på et individuelt plan? Filmen støtter seg for mye på de undertrykkende mekanismene i det tyske samfunnet som forklaringsmodell for terrorismen; som den aggressive høyrepressen og politivolden. Det er greit nok at det politiske prosjektet til Baader-Meinhof & Co, om å fremprovosere en rød revolusjon, slipper til i bare noen få scener med vulgær agitasjon, for det var uansett hva det var. Og mangelen på oppgjør med nazitiden og Vietnamkrigen ligger der og ulmer som bakteppe uansett. Men det er underlig at så begavede filmskapere reduserer rollegalleriet til så intetsigende klisjeer. I en scene mot slutten blir politisjefen spurt om hva han tror driver de røde terroristene, og alt han kan svare er: "Mytos". Jeg skulle gjerne visst hva han egentlig mente med det, og om filmskaperne selv vet det.

Baader Meinhof hadde norsk kinopremiere 31. oktober.   

Denne artikkelen står på trykk i siste utgaven av Morgenbladet.