En tyrkisk kameleon

Tre Aper Lite.jpgI Stemninger skildret Nuri Bilge Ceylan et voldsomt snøvær, i Tre Aper blåser det til storm. – Jeg er som en kameleon når jeg skyter film, jeg tilpasser meg de klimatiske forholdene, forteller han. Les mer om metoden til den særegne filmkunstneren som har premiere på sin siste film. 

Tre Aper Stort.jpg

I Stemninger skildret Nuri Bilge Ceylan et voldsomt snøvær, i Tre Aper blåser det til storm. – Jeg er som en kameleon når jeg skyter film, jeg tilpasser meg de klimatiske forholdene, forteller han. Les mer om metoden til den særegne filmkunstneren som har premiere på sin siste film.

Den tyrkiske regissøren Nuri Bilge Ceylan omtales ofte som "Tyrkias Antonioni". Selv om det ikke yter noen av dem full rettferdighet, er han så definitivt en slags viderefører av den filmtradisjonen som kan spores tilbake til Antonionis modernisme. I en rekke prisbelønte filmer har han med antydende og atmosfæriske virkemidler meislet ut en plass for seg selv som en av den europeiske filmens fremste auteurer. Han debuterte med dramaet Kasaba i 1997, men fikk sitt internasjonale gjennombrudd med Uzak i 2002, en film som fikk juryens hovedpris i Cannes og bragte heder til skuespillerne. Året etter gjorde Stemninger stor suksess på samme festivalen, før han i år fikk regiprisen for Tre Aper (Üç Maymun).

Å gjenfortelle handlingen i en film av Ceylan kan være en reduktiv affære: Det er snarere stemningene og under/overtonene i "pausene" mellom den ytre dramatikken, som utgjør essensen av hans filmskaping.

Tre Aper skildrer hvordan en middelaldrende mann (Yavuz Bingol) lar seg overtale av sin sjef (Ercan Kesal) til å sone en dom for ham, mot at sønnen (Rifat Sungar) får finansiert utdannelsen. Mens han sitter inne, dropper sønnen ut av skolen og hustruen (Hatice Aslan), innleder et forhold til sjefen. Når han slipper ut, er familien iferd med å gå opp i sømmene. I en Ceylanfilm kan det, som i Tre Aper, være toget utenfor familiens leilighet som signaliserer sorgen rollefigurene bærer på – eller adskillelsen som vil inntreffe. Det de selv uttrykker direkte kan være et spill de driver overfor hverandre. Selve tittelen er hentet fra det japanske proverbet "see no evil, hear no evil, speak no evil", forteller Ceylan.

– Opprinnelig hadde Tre Aper en noe annen betydning i en japansk sammenheng. I dag brukes det ofte om vår pretensiøse oppførsel for å beskytte oss selv. Under manusfasen hadde filmen mange ulike titler, blant annet "Dagdrømmer". Men jeg kom fram til at Tre Aper passet best fordi det er så mange situasjoner der rollefigurene spiller en variasjon over Tre Aper-leken: Sønnen i filmen later på en måte som han ikke ser moren, kanskje fordi han er redd for sine egne reaksjoner. Og så har du faren, som later som han ikke hører stemmen til sin sjef når denne ringer hans kone etter å ha innledet et forhold til henne. Han velger å tolke det som om noen har ringt feil. Dette er noe vi ofte gjør i livet alle sammen, vi spiller denne leken. Mine tidligere filmer har hatt mer enkle titler, mens jeg denne gangen ønsket noe mer uforutsigbart. Min produsent likte ikke det så godt, han mener det gjør filmen vanskeligere å selge (latter).

Åpningsscenen er karakteristisk for Ceylans filmskaping: En mann kjører brutalt på en fotgjenger med bil, men vi får ikke se selve ulykken. Ceylan kan fortelle at de faktisk skjøt hele scenen, med en mer nærgående skildring av ulykken. Men så ofte før, valgte han å ta det vekk på klippebordet.

– Vi filmet ulykken helt i starten av innspillingen. Vi brukte mye tid og penger på å skyte den scenen på en realistisk måte. Men da jeg så scenen i klipperommet, likte jeg den bedre i versjonen der jeg ikke viste selve ulykken. Kanskje fordi jeg tror scenen fungerer bedre i vår fantasi, gjennom det vi tror vi ser.

Tre AperM2.jpg

I Stemninger skildret Ceylan et voldsomt snøvær i Istanbul. I denne filmen utvikler det seg til en storm mot slutten. Er disse naturelementene skrevet inn i manus eller har regissøren bare utnyttet det faktum at de har oppstått underveis?

– Jeg er som en kameleon når jeg skyter film, jeg tilpasser meg de klimatiske forholdene. Det er ikke enkelt å skyte en film når man er prisgitt værforholdene, men siden jeg selv også skriver manus, så kan jeg tilpasse meg. Som i livet ellers, så er jeg ikke så sikker på meg selv når jeg lager film. Å drive med kunst er en måte å uttrykke din usikkerhet på, og ta innover deg det som skjer, det er i hvert fall slik det forholder seg for meg.

Paret i filmen har hatt en annen sønn, som er død. Vi får et inntrykk av at faren har skyldfølelse, men Ceylan gir ikke noen definitive svar på hvordan hendelsen har påvirket familien. Han overlater mye til publikum. Men hva mener regissøren selv har skjedd?

– Det er kanskje ikke så viktig, men jeg ser for meg at sønnen har druknet. Jeg har lagt noen indikasjoner på det til handlingen, vi får vite at han var våt og hadde svømmebukse på. Som publikummer tror jeg at hans bror føler skyld i forhold til det som skjedde. Jeg kunne forsynt dere med enda mer informasjon, men jeg mente det ikke var viktig for filmen. Jeg følte at det var nok føringer.

I Stemninger var det mange utendørsscener som la føringer for vår opplevelse av relasjonene mellom rollefigurene. I Tre Aper er det i mye større grad interiørscener som definerer relasjonene i et "trangt kammerspill". Som en dyktig arkitekt gjør Ceylan mye ut av små rom mellom rollefigurene, han skaper tid gjennom bruken av rommet. I en av filmens få lange eksteriørscener, der den utro kvinnen oppsøker elskeren for å få ham tilbake, er alt filmet i én eneste tagning. Ceylan forteller at han skriver alt sammen i manusform. Men det er ikke alltid kabalen går opp.

– Jeg formulerer ikke hva jeg vil med de ulike regivalgene, det skjer mye på instinkt. Jeg skriver riktignok alt ned i manus. Men jeg kan endre det underveis.Akkurat det er et mareritt for meg, men det er gjerne slik at når du skal skyte det du har skrevet ned, så er det ikke alltid det fungerer. Og da må du løse det der og da. Derfor er opptaksfasen et mareritt, du må være veldig årvåken. Men det er regissørens fremste oppgave: Du må ha oversikt og være klar til å komme med en løsning. Selv der du ikke vet hva som er galt, men føler det instinktivt, må du foreta deg noe. Ellers blir klippeprosessen et helvete. Jeg skyter mange alternative vinkler til en scene, jeg prøver å få ulike emosjonelle temperaturer på skuespillernes tolkninger. Du har aldri tid til å kunne forsikre deg om at du har gjort det rette. Selv de scenene og bildene jeg liker veldig godt, skyter jeg et alternativ til. Så prøver jeg ut improvisasjon. Noen skuespillere behersker improvisasjon, andre ikke, så mye avhenger selvsagt av det. Noen ganger, men ikke ofte, er det improviserte bedre enn det du hadde forestilt deg og skrevet ned.

Tre Aper M1.jpg

Noen tyrkiske kritikere har ment å kunne se  – for første gang i Ceylans filmer – politiske referanser. Som i scenene fra en lokal valgkamp og fra en moské. Eller i skildringen av den politiske kandidaten, som blir morens elsker. Derfor leste mange av dem filmen som en metafor for ikke bare en dysfunksjonell tyrkisk familie, men for hele det tyrkiske samfunnet. Ceylan kan fortelle at han baserte lokalpolitikeren i filmen på skuespilleren Ercan Kesal som spiller rollen. "Denne kandidatens drømmer, og måten de rakner på mot slutten, er nok typisk for tyrkiske politiske forhold. Det er en del av min egen erfaring", fortalte Kesal under pressekonferansen i Cannes. Ceylan er noe mer tilbakeholden.

– Samtidens politikk har egentlig aldri interessert meg mye. Men vi brukte mange av Ercans erfaringer da vi skrev manuset. Så politikeren er basert mye på ham. Han har den egenskapen at han kan le av seg selv. Det tilfører disse scenene mer realisme. Vi liker å jobbe sammen blant annet fordi vi begge liker Tsjekhov. Det er mye i hverdagen som får oss til å tenke på ham. Han har i likhet med Tsjekhov også bakgrunn som lege, og bragte med seg mye til rollen. Han fortalte blant annet en historie som minner mye om den som filmen begynner med, om sjåføren og den påkjørte.

Som i Steminger gir Ceylan oss et nært portrett av en kvinne som er sterk og lengtende, men i en sårbar posisjon. Ceylan vil imidlertid ikke gå med på at dette er en kommentar til kvinners posisjon i det tyrkiske samfunnet. Han anser seg ikke for å være noe speil eller utstillingsvindu for det tyrkiske samfunnet. Han er enig med Hatice Aslan, som spiller den sentrale kvinnerollen, om at alle rollefigurene i filmen har to sider – de er både overgripere og ofre.

– Det som skjer med henne kan skje med hvem som helst: Hun falt for en mann under helt feil omstendigheter, noe som lede til katastrofale konsekvenser. Når mannen tilgir henne, skjer det først når han har funnet ut at han ikke kan leve sammen med henne. Å tilgi kan noen ganger være å gjøre det lettere for seg selv.

– Jeg anvender mine egne følelser og erfaringer, det er alt. Det var tre av oss som skrev manuset sammen, men den virkelige arkitekten bak manuset er Ebru (Ebru Ceylan er regissørens kone og faste samarbeidspartner. Red.anm.). Det var hun skrev treatmentet og som utviklet manuset videre til et visst punkt, før vi inviterte Ercan med på prosessen. Vi utvekslet minner og erfaringer som vi innlemmet i manuset, og det var ikke enkelt å finne det rette handlingsmønsteret for rollefigurene i denne filmen. Vi hadde mange diskusjoner om akkurat det. Jeg er mer interessert i den generelle menneskelige siden ved rollefigurene, enn noen spesifikk kvinnelig side.

En tyrkisk kameleon

Tre Aper Lite.jpgI Stemninger skildret Nuri Bilge Ceylan et voldsomt snøvær, i Tre Aper blåser det til storm. – Jeg er som en kameleon når jeg skyter film, jeg tilpasser meg de klimatiske forholdene, forteller han. Les mer om metoden til den særegne filmkunstneren som har premiere på sin siste film. 

Tre Aper Stort.jpg

I Stemninger skildret Nuri Bilge Ceylan et voldsomt snøvær, i Tre Aper blåser det til storm. – Jeg er som en kameleon når jeg skyter film, jeg tilpasser meg de klimatiske forholdene, forteller han. Les mer om metoden til den særegne filmkunstneren som har premiere på sin siste film.

Den tyrkiske regissøren Nuri Bilge Ceylan omtales ofte som "Tyrkias Antonioni". Selv om det ikke yter noen av dem full rettferdighet, er han så definitivt en slags viderefører av den filmtradisjonen som kan spores tilbake til Antonionis modernisme. I en rekke prisbelønte filmer har han med antydende og atmosfæriske virkemidler meislet ut en plass for seg selv som en av den europeiske filmens fremste auteurer. Han debuterte med dramaet Kasaba i 1997, men fikk sitt internasjonale gjennombrudd med Uzak i 2002, en film som fikk juryens hovedpris i Cannes og bragte heder til skuespillerne. Året etter gjorde Stemninger stor suksess på samme festivalen, før han i år fikk regiprisen for Tre Aper (Üç Maymun).

Å gjenfortelle handlingen i en film av Ceylan kan være en reduktiv affære: Det er snarere stemningene og under/overtonene i "pausene" mellom den ytre dramatikken, som utgjør essensen av hans filmskaping.

Tre Aper skildrer hvordan en middelaldrende mann (Yavuz Bingol) lar seg overtale av sin sjef (Ercan Kesal) til å sone en dom for ham, mot at sønnen (Rifat Sungar) får finansiert utdannelsen. Mens han sitter inne, dropper sønnen ut av skolen og hustruen (Hatice Aslan), innleder et forhold til sjefen. Når han slipper ut, er familien iferd med å gå opp i sømmene. I en Ceylanfilm kan det, som i Tre Aper, være toget utenfor familiens leilighet som signaliserer sorgen rollefigurene bærer på – eller adskillelsen som vil inntreffe. Det de selv uttrykker direkte kan være et spill de driver overfor hverandre. Selve tittelen er hentet fra det japanske proverbet "see no evil, hear no evil, speak no evil", forteller Ceylan.

– Opprinnelig hadde Tre Aper en noe annen betydning i en japansk sammenheng. I dag brukes det ofte om vår pretensiøse oppførsel for å beskytte oss selv. Under manusfasen hadde filmen mange ulike titler, blant annet "Dagdrømmer". Men jeg kom fram til at Tre Aper passet best fordi det er så mange situasjoner der rollefigurene spiller en variasjon over Tre Aper-leken: Sønnen i filmen later på en måte som han ikke ser moren, kanskje fordi han er redd for sine egne reaksjoner. Og så har du faren, som later som han ikke hører stemmen til sin sjef når denne ringer hans kone etter å ha innledet et forhold til henne. Han velger å tolke det som om noen har ringt feil. Dette er noe vi ofte gjør i livet alle sammen, vi spiller denne leken. Mine tidligere filmer har hatt mer enkle titler, mens jeg denne gangen ønsket noe mer uforutsigbart. Min produsent likte ikke det så godt, han mener det gjør filmen vanskeligere å selge (latter).

Åpningsscenen er karakteristisk for Ceylans filmskaping: En mann kjører brutalt på en fotgjenger med bil, men vi får ikke se selve ulykken. Ceylan kan fortelle at de faktisk skjøt hele scenen, med en mer nærgående skildring av ulykken. Men så ofte før, valgte han å ta det vekk på klippebordet.

– Vi filmet ulykken helt i starten av innspillingen. Vi brukte mye tid og penger på å skyte den scenen på en realistisk måte. Men da jeg så scenen i klipperommet, likte jeg den bedre i versjonen der jeg ikke viste selve ulykken. Kanskje fordi jeg tror scenen fungerer bedre i vår fantasi, gjennom det vi tror vi ser.

Tre AperM2.jpg

I Stemninger skildret Ceylan et voldsomt snøvær i Istanbul. I denne filmen utvikler det seg til en storm mot slutten. Er disse naturelementene skrevet inn i manus eller har regissøren bare utnyttet det faktum at de har oppstått underveis?

– Jeg er som en kameleon når jeg skyter film, jeg tilpasser meg de klimatiske forholdene. Det er ikke enkelt å skyte en film når man er prisgitt værforholdene, men siden jeg selv også skriver manus, så kan jeg tilpasse meg. Som i livet ellers, så er jeg ikke så sikker på meg selv når jeg lager film. Å drive med kunst er en måte å uttrykke din usikkerhet på, og ta innover deg det som skjer, det er i hvert fall slik det forholder seg for meg.

Paret i filmen har hatt en annen sønn, som er død. Vi får et inntrykk av at faren har skyldfølelse, men Ceylan gir ikke noen definitive svar på hvordan hendelsen har påvirket familien. Han overlater mye til publikum. Men hva mener regissøren selv har skjedd?

– Det er kanskje ikke så viktig, men jeg ser for meg at sønnen har druknet. Jeg har lagt noen indikasjoner på det til handlingen, vi får vite at han var våt og hadde svømmebukse på. Som publikummer tror jeg at hans bror føler skyld i forhold til det som skjedde. Jeg kunne forsynt dere med enda mer informasjon, men jeg mente det ikke var viktig for filmen. Jeg følte at det var nok føringer.

I Stemninger var det mange utendørsscener som la føringer for vår opplevelse av relasjonene mellom rollefigurene. I Tre Aper er det i mye større grad interiørscener som definerer relasjonene i et "trangt kammerspill". Som en dyktig arkitekt gjør Ceylan mye ut av små rom mellom rollefigurene, han skaper tid gjennom bruken av rommet. I en av filmens få lange eksteriørscener, der den utro kvinnen oppsøker elskeren for å få ham tilbake, er alt filmet i én eneste tagning. Ceylan forteller at han skriver alt sammen i manusform. Men det er ikke alltid kabalen går opp.

– Jeg formulerer ikke hva jeg vil med de ulike regivalgene, det skjer mye på instinkt. Jeg skriver riktignok alt ned i manus. Men jeg kan endre det underveis.Akkurat det er et mareritt for meg, men det er gjerne slik at når du skal skyte det du har skrevet ned, så er det ikke alltid det fungerer. Og da må du løse det der og da. Derfor er opptaksfasen et mareritt, du må være veldig årvåken. Men det er regissørens fremste oppgave: Du må ha oversikt og være klar til å komme med en løsning. Selv der du ikke vet hva som er galt, men føler det instinktivt, må du foreta deg noe. Ellers blir klippeprosessen et helvete. Jeg skyter mange alternative vinkler til en scene, jeg prøver å få ulike emosjonelle temperaturer på skuespillernes tolkninger. Du har aldri tid til å kunne forsikre deg om at du har gjort det rette. Selv de scenene og bildene jeg liker veldig godt, skyter jeg et alternativ til. Så prøver jeg ut improvisasjon. Noen skuespillere behersker improvisasjon, andre ikke, så mye avhenger selvsagt av det. Noen ganger, men ikke ofte, er det improviserte bedre enn det du hadde forestilt deg og skrevet ned.

Tre Aper M1.jpg

Noen tyrkiske kritikere har ment å kunne se  – for første gang i Ceylans filmer – politiske referanser. Som i scenene fra en lokal valgkamp og fra en moské. Eller i skildringen av den politiske kandidaten, som blir morens elsker. Derfor leste mange av dem filmen som en metafor for ikke bare en dysfunksjonell tyrkisk familie, men for hele det tyrkiske samfunnet. Ceylan kan fortelle at han baserte lokalpolitikeren i filmen på skuespilleren Ercan Kesal som spiller rollen. "Denne kandidatens drømmer, og måten de rakner på mot slutten, er nok typisk for tyrkiske politiske forhold. Det er en del av min egen erfaring", fortalte Kesal under pressekonferansen i Cannes. Ceylan er noe mer tilbakeholden.

– Samtidens politikk har egentlig aldri interessert meg mye. Men vi brukte mange av Ercans erfaringer da vi skrev manuset. Så politikeren er basert mye på ham. Han har den egenskapen at han kan le av seg selv. Det tilfører disse scenene mer realisme. Vi liker å jobbe sammen blant annet fordi vi begge liker Tsjekhov. Det er mye i hverdagen som får oss til å tenke på ham. Han har i likhet med Tsjekhov også bakgrunn som lege, og bragte med seg mye til rollen. Han fortalte blant annet en historie som minner mye om den som filmen begynner med, om sjåføren og den påkjørte.

Som i Steminger gir Ceylan oss et nært portrett av en kvinne som er sterk og lengtende, men i en sårbar posisjon. Ceylan vil imidlertid ikke gå med på at dette er en kommentar til kvinners posisjon i det tyrkiske samfunnet. Han anser seg ikke for å være noe speil eller utstillingsvindu for det tyrkiske samfunnet. Han er enig med Hatice Aslan, som spiller den sentrale kvinnerollen, om at alle rollefigurene i filmen har to sider – de er både overgripere og ofre.

– Det som skjer med henne kan skje med hvem som helst: Hun falt for en mann under helt feil omstendigheter, noe som lede til katastrofale konsekvenser. Når mannen tilgir henne, skjer det først når han har funnet ut at han ikke kan leve sammen med henne. Å tilgi kan noen ganger være å gjøre det lettere for seg selv.

– Jeg anvender mine egne følelser og erfaringer, det er alt. Det var tre av oss som skrev manuset sammen, men den virkelige arkitekten bak manuset er Ebru (Ebru Ceylan er regissørens kone og faste samarbeidspartner. Red.anm.). Det var hun skrev treatmentet og som utviklet manuset videre til et visst punkt, før vi inviterte Ercan med på prosessen. Vi utvekslet minner og erfaringer som vi innlemmet i manuset, og det var ikke enkelt å finne det rette handlingsmønsteret for rollefigurene i denne filmen. Vi hadde mange diskusjoner om akkurat det. Jeg er mer interessert i den generelle menneskelige siden ved rollefigurene, enn noen spesifikk kvinnelig side.

MENY