– La Zona handler om hvordan vi gradvis tillater totalitære trekk å få grobunn når vi trues av noe utenfra. Jeg mener å se tendenser til en slik paranoia i Mexico, forteller Rodrigo Pla om sin prisbelønte debutfilm La Zona.

– Jeg er aktuell med to spillefilmer akkurat nå, og jeg husker ikke hvilken som hadde premiere først, ler Rodrigo Pla, som fredag hadde Norgespremiere på La Zona. – Til La Zona fikk vi finansieringen ganske kjapt i boks, kanskje fordi den er mer tradisjonelt fortalt. Desierto adentro er en kompleks tragedie om fanatisme som ennå ikke har fått noen internasjonal distribusjon.    

Om vi velger å kalle La Zona for Plas debutfilm, så er det en uvanlig moden debut. Filmen har vunnet en rekke internasjonale priser og føyer seg inn i rekken av usedvanlig sterke meksikanske filmer fra de siste årene. Pla har gått på filmskole i Mexico, men er opprinnelig fra Uruguay. Han markerte seg først med kortfilmen El Ojo en la Nuca fra 2001 med Gael Garcia Bernal i hovedrollen. Filmen ble sluppet rett før Garcia Bernals store gjennombrudd i Elskede kjøtere og Og mora di også, og skulle høste en rekke internasjonale priser. Filmen utspiller seg under 70-tallets diktatur i Uruguay, der hovedpersonen vil hevne faren som er drept av militærregimet. I La Zona møter vi et tilsvarende sosialt utsatt univers, om et meksikansk samfunn herjet av sosial uro og splittelse. Her har overklassen og middelklassen dannet egne små samfunn bak høye sikkerhetsgjerder for å unnslippe den voksende fattige delen av befolkningen. Når noen kriminelle fattiggutter trenger inn gjennom muren til La Zona og dreper en av innbyggerne der, utløser det en voldsom hevntørst i det vesle kollektivet. Men La Zona er ingen Dirty Harry-film om hevn. Det er en nyansert skildring av kollektiv paranoia, om hvilke mekanismer som utløses når et lukket samfunn føler seg truet. Pla kan fortelle at slike avsondrede soner for de velstående eksisterer mange steder i dag.

– De eksisterer ikke bare i Mexico, men også i Brasil, Columbia og i mange deler av USA. Den typen borgervern som utspiller seg i filmen, når politiet må be om lov for å slippe inn i sonen, er ikke slik det er per i dag. Men spørsmålet er hvor vi er på vei. Det finnes ulike inngjerdete samfunn i dagens Mexico: Du har de som tilhører overklassen og middeklassen, og som er adskilt med murer og sikkerhetsvakter. Og så har du de områdene som folk sperrer av eller vokter på eget initiativ, av frykt for kriminalitet og fordi de opplever at politiet har sviktet dem.

I filmen framstilles det å betale for politiets tjenester som den naturligste ting i verden. Pla kan fortelle at korrupsjon er blitt en naturlig del av det meksikanske samfunnet.

– I Mexico opplever mange at staten ikke er til hjelp for dem, at den rett og slett ikke er der for dem. Noe av det verste som kan skje med et samfunn er at borgerne mister troen på de sentrale institusjonene. I Mexico lever de fleste i relativ fattigdom, og så har vi en liten middelklasse og en veldig liten, men svært, svært rik overklasse som sitter med uforholdmessig mye makt og verdier.

I La Zona makter Pla å balansere et overbevisende rollegalleri med dramatiske situasjoner som berører spørsmål av en grunnleggende sosial natur. Filmens sentrale påstand er at de fleste mennesker vil være villige til å oppgi sine grunnleggende menneskerettigheter mot å få fysisk sikkerhet. I filmen ser vi hvordan det vesle samfunnet strammer grepet om hverandres frihet. For Pla er dette en utvikling han ser mange avskygninger av i kjølvannet av 11.09.01.

– Filmen handler for meg om hvordan vi gradvis tillater totalitære trekk å få grobunn når vi trues. Hvordan vi begynner å skape fantasibilder av en mulig fiende, hvordan vi behandler slike "fiender" som noen umennesker når vi kommer over dem. Jeg mener å se tendenser til en slik paranoia i Mexico, med en kriminalitet utenfor kontroll og militære styrker som settes inn for å bekjempe den.

Det som skiller La Zona fra de fleste andre filmer om borgervern og hevn, er at vi får en forståelse for hvorfor hver enkel rollefigur handler som den gjør. De som bryter seg inn i La Zona er en broket gjeng av både hensynsløse kriminelle og redde unggutter, akkurat som felleskapet inne i sonen består av svært ulike individer. En av filmens sterkeste scener inntreffer når beboerne i La Zona får tak i en av guttene og selv kvinnene går løs på ham med slag og spark.  

– Disse menneskene søkte seg til dette lukkede fellesskapet for å unnslippe kriminalitet og vold, men ender opp med selv å utøve vold på det groveste. Det viser hva frykt kan gjøre med mennesker. Og de tror det er deres rett å gå løs på ham!

Foto: Rodrigo Pla sammen med skuespiller Ivana Baquero 

Flere av skuespillerne er kjente ansikter fra den spansktalende filmverdenen. Det norske kinopublikummet har sett noen av dem i filmer som Dårlig oppdragelse (Daniel Giménez Cacho) og Og mora di også og Pans labyrint,(Ivana Baquero). For Pla var det helt avgjørende å få mange gode skuespillere til en film som ikke har én hovedperson.

– På mange måter er det La Zona, denne vernede sonen, som spiller hovedrollen. Jeg visste at jeg trengte gode og erfarne skuespillere, og hadde heldigvis et budsjett som gjorde det mulig.

Mange mener at meksikansk film befinner seg i en gullalder. De siste 7-8 årene har vi sett framveksten av en gruppe eksepsjonelt talentfulle meksikanske filmskapere, som Guillermo del Toro (Pans Labyrint), Alfonso Cuaron (Og mora di også), Alejandro González Iñarritu (Elskede kjøtere, Babel) Fransisco Vargas (Fiolinen), Guillermo Arriaga (The burning plain) og Carlos Reygadas (Stille lys). Pla opplever vitaliteten som inspirerende.

– Det er vanskelig for meg å avgjøre om meksikansk film befinner seg i en slik gullalder. Men filmene våre får mye oppmerksomhet, ikke minst på grunn av den internasjonale suksessen til regissører som Del Toro, Cuaron og Iñarritu. Det positive er at suksessen hjelper andre filmskapere fram i lyset, og vi kan trekke hverandre opp. Meksikansk film er som det meksikanske samfunnet blitt mer flerkulturell, og det er stor variasjon blant filmskaperne. Vi har alt fra kompromissløse auteurer som Carlos Reygadas til veldig meksikanske historiefortellere som Vargas; og så selvsagt Del Toro og Iñarritu som lager film i Hollywood. Men det er likevel mye ved den meksikanske filmen som ikke er tilfredsstillende. Å få kinodistribusjon er vanskelig, selv om du har laget filmen ferdig og den har fått gode kritikker. Det er ikke tilfeldig at det er langt flere som har sett La Zona utenfor de ordinære distribusjonsformene, enn i kinolokalene.  

La Zona hadde premiere fredag 7. november.