Den banale presidenten

Bush Lite.jpgW. er den foreløpige kulminasjonen av de motkulturelle strømningene i Hollywood. Oliver Stone balanserer farlig nærme det banale når han skildrer presidenten som både karismatisk og dum, idealistisk og naiv. 

Bush Stort.jpg

W. er den foreløpige kulminasjonen av de motkulturelle strømningene i Hollywood. Oliver Stone balanserer farlig nærme det banale når han skildrer presidenten som både karismatisk og dum, idealistisk og naiv.

Det er noe av et paradoks: Samtidig som ingen amerikanske politikere ville la seg avbilde sammen med George W. Bush Jr under høstens valgkamp, er han den første sittende amerikanske presidenten som opplever å få sitt liv portrettert i en helaftens kinofilm.

I Oliver Stones W., som har norsk kinopremiere i morgen, får vi den nå så oppleste og vedtatte forklaringen på presidentens fallende popularitet. Men filmen gjenspeiler også det faktum at ingen annen president i moderne tid har vært så avgjørende for den amerikanske filmen som George W. Bush Jr. Ja, selv den motkulturelle bølgen som Margareth Thatcher i sin tid framprovoserte innen britisk film, blekner i forhold. Det er visse filmografier som er tett knyttet til Thatcher-epoken, som for eksempel flere av Derek Jarman og Ken Loach’ filmer, og Hanif Kureishis første filmfortellinger. Men du finner ingen Michael Moore som dominerte mainstreamsfæren med populære dokumentarfilmer rettet mot et sittende regjeringsoverhode og hans politikk. Både Fahrenheit 9/11 og Sicko er utenkelige uten George W. Bush Jr, og særlig den første filmen vil få en sentral plass når historikerne skal fastsette startskuddet for den nye gullalderen i amerikansk dokumentarfilm.

Bushplakat copy.jpgDa Michael Moore med brask og bram lanserte Fahrenheit 9/11 i Cannes i 2004, i håp om å påvirke utfallet av det amerikanske presidentvalget, var det bare toppen av et isfjell som var begynt å smelte. Det var allerede uvanlig mange dokumentarfilmer under produksjon som skulle sette agenda de neste årene som ingen andre dokumentarfilmer før i historien.

Det er store ord, men den massive listen med filmer taler sitt klare språk.

Hovedtendensene innen denne gullalderen er knyttet til presidentskapet og de valgene Bush tok i løpet av sin tid i Det hvite hus. Den voksende krigsfilmfrisen fra Irak vil bli stående som langt mer omfattende enn Vietnamfilmen, som ikke ble et fenomen før flere år etter at krigen var avsluttet. Det begynte med små drypp gjennom filmer som Gunners Palace (2004), der soldatene selv slapp til med sine blodige opptak fra fronten. Deretter fulgte en rekke filmer fra irakernes perspektiv, anført av Oscarvinner Iraq in fragments, og flere journalistiske avkledninger av den feilslåtte okkupasjonspolitikken, med No end in sight som den mest effektive.

Det skulle ta Hollywood lenger tid å ta utviklingen innover seg, også fordi det tar gjerne tre til fire år å gjennomføre en studiofilm. Men da Irakfilmene kom på kino fra høsten 2007, var de så mange at de måtte stå i kø. Det gjorde ikke kinopublikummet, som vraket disse krigsfilmene til fordel for mer underholdende actionfilmer. Men spennet og kvaliteten på filmene vil tåle tidens tann, med Paul Haggis In the valley of Eliah og Brian de Palmas Redacted som de mest effektfulle og provokative, og Stop Loss og The Lucky Ones som de minst høytidelige.    

En annen sterk, men underkjent tendens innen dokumentarfilmen er de filmene som orkanen Katrina utløste; i første omgang som beskrivelser av selve katastrofens dimensjoner, og så, når presidentens passivitet og administrasjonens inkompetanse ble så tydelig, en rekke emosjonelle og sterke anklageskrifter mot mangelen på empatisk lederskap.

Spike Lee skulle lage den kanskje sterkeste anklagen i When the levees broke. Bare året etter katastrofen måtte USAs største festival for dokumentarfilm, Full Frame Documentary Film Festival, utvide sitt program til å omfatte et sideprogram med filmer om orkanens herjinger. Det var påmeldt hele 50 dokumentarfilmer om orkanen, hvorav de beste ble samlet i "Southern Sidebar: Katrina".

BushM.jpg

Det er blitt et symptomatisk bilde på årene med Bush: Da presidenten fløy over orkanen Katrinas herjinger i New Orleans, men våget ikke å lande der før to uker senere. Det var da CNN-programleder Bill Schneider kom med sin klassiske kommentar: "Bill Clinton følte din smerte, George Bush bare fløy over den" Denne hendelsen er ikke tatt med i Oliver Stones biografiske film om presidenten, W.. Men den ville absolutt ha passet til portrettet der Stone og hovedrolleinnehaver Josh Brolin balanserer hårfint mellom satire og sympati. Filmen kunne kanskje ikke blitt laget på noen annen måte. Presidentens mange verbale og fysiske feilskjær er én ting, og flere av dem får vi gjensyn med i filmen. Men Stones fremste fortjeneste er hvordan filmen gir oss en viss empati med en mann som er mange nummer for liten for oppgaven, som sliter med å sette ord på sine tanker og følelser, med å ta verdens kompleksitet innover seg, og som finner ly for denne plagsomme tankevirksomheten i religion. Det bor ikke noe vondt i Bush, slik filmen framstiller ham, men det er også det farlige: Når beslutninger tas med de nobleste intensjoner, som å spre demokrati i Midtøsten, blir de desto farligere, synes konklusjonen til Stone å være.

W.
er ingen fullstendig biografisk film: Stone fokuserer ikke på Bush’ egen kampanje for å bli president, men farens første og andre kampanje, som var hans inngang til politikken. Verken valgmanipulasjonen i Florida og terroranslaget 11. september er gjengitt i filmen, og det siste halvårets økonomiske kollaps rakk ikke Stone å få med før filmen var ferdig.

W.
er den foreløpige kulminasjonen av de motkulturelle strømningene innen amerikanske mainstreamfilm. Stone har sagt han er inspirert av Dr Strangelove og Stanley Kubricks evne til å forvandle et dystert tema til en slags oppløftende satire. I W. er han noen ganger farlig nærme det banale når han tilnærmer seg en president som framstår som både karismatisk og dum, idealistisk og jordnær. Men Josh Brolin gjør oss enda mer nysgjerrig på hvem han er, denne politiske konkursen av en president som kanskje er det nærmeste Det hvite hus har kommet Peter Sellers utenkelige presidentkandidat i Being There.

W. har premiere 28. november

Kjetil Lismoen er ansvarlig redaktør i Rushprint.

Denne artikkelen står også på trykk i siste utgaven av Morgenbladet.

Den banale presidenten

Bush Lite.jpgW. er den foreløpige kulminasjonen av de motkulturelle strømningene i Hollywood. Oliver Stone balanserer farlig nærme det banale når han skildrer presidenten som både karismatisk og dum, idealistisk og naiv. 

Bush Stort.jpg

W. er den foreløpige kulminasjonen av de motkulturelle strømningene i Hollywood. Oliver Stone balanserer farlig nærme det banale når han skildrer presidenten som både karismatisk og dum, idealistisk og naiv.

Det er noe av et paradoks: Samtidig som ingen amerikanske politikere ville la seg avbilde sammen med George W. Bush Jr under høstens valgkamp, er han den første sittende amerikanske presidenten som opplever å få sitt liv portrettert i en helaftens kinofilm.

I Oliver Stones W., som har norsk kinopremiere i morgen, får vi den nå så oppleste og vedtatte forklaringen på presidentens fallende popularitet. Men filmen gjenspeiler også det faktum at ingen annen president i moderne tid har vært så avgjørende for den amerikanske filmen som George W. Bush Jr. Ja, selv den motkulturelle bølgen som Margareth Thatcher i sin tid framprovoserte innen britisk film, blekner i forhold. Det er visse filmografier som er tett knyttet til Thatcher-epoken, som for eksempel flere av Derek Jarman og Ken Loach’ filmer, og Hanif Kureishis første filmfortellinger. Men du finner ingen Michael Moore som dominerte mainstreamsfæren med populære dokumentarfilmer rettet mot et sittende regjeringsoverhode og hans politikk. Både Fahrenheit 9/11 og Sicko er utenkelige uten George W. Bush Jr, og særlig den første filmen vil få en sentral plass når historikerne skal fastsette startskuddet for den nye gullalderen i amerikansk dokumentarfilm.

Bushplakat copy.jpgDa Michael Moore med brask og bram lanserte Fahrenheit 9/11 i Cannes i 2004, i håp om å påvirke utfallet av det amerikanske presidentvalget, var det bare toppen av et isfjell som var begynt å smelte. Det var allerede uvanlig mange dokumentarfilmer under produksjon som skulle sette agenda de neste årene som ingen andre dokumentarfilmer før i historien.

Det er store ord, men den massive listen med filmer taler sitt klare språk.

Hovedtendensene innen denne gullalderen er knyttet til presidentskapet og de valgene Bush tok i løpet av sin tid i Det hvite hus. Den voksende krigsfilmfrisen fra Irak vil bli stående som langt mer omfattende enn Vietnamfilmen, som ikke ble et fenomen før flere år etter at krigen var avsluttet. Det begynte med små drypp gjennom filmer som Gunners Palace (2004), der soldatene selv slapp til med sine blodige opptak fra fronten. Deretter fulgte en rekke filmer fra irakernes perspektiv, anført av Oscarvinner Iraq in fragments, og flere journalistiske avkledninger av den feilslåtte okkupasjonspolitikken, med No end in sight som den mest effektive.

Det skulle ta Hollywood lenger tid å ta utviklingen innover seg, også fordi det tar gjerne tre til fire år å gjennomføre en studiofilm. Men da Irakfilmene kom på kino fra høsten 2007, var de så mange at de måtte stå i kø. Det gjorde ikke kinopublikummet, som vraket disse krigsfilmene til fordel for mer underholdende actionfilmer. Men spennet og kvaliteten på filmene vil tåle tidens tann, med Paul Haggis In the valley of Eliah og Brian de Palmas Redacted som de mest effektfulle og provokative, og Stop Loss og The Lucky Ones som de minst høytidelige.    

En annen sterk, men underkjent tendens innen dokumentarfilmen er de filmene som orkanen Katrina utløste; i første omgang som beskrivelser av selve katastrofens dimensjoner, og så, når presidentens passivitet og administrasjonens inkompetanse ble så tydelig, en rekke emosjonelle og sterke anklageskrifter mot mangelen på empatisk lederskap.

Spike Lee skulle lage den kanskje sterkeste anklagen i When the levees broke. Bare året etter katastrofen måtte USAs største festival for dokumentarfilm, Full Frame Documentary Film Festival, utvide sitt program til å omfatte et sideprogram med filmer om orkanens herjinger. Det var påmeldt hele 50 dokumentarfilmer om orkanen, hvorav de beste ble samlet i "Southern Sidebar: Katrina".

BushM.jpg

Det er blitt et symptomatisk bilde på årene med Bush: Da presidenten fløy over orkanen Katrinas herjinger i New Orleans, men våget ikke å lande der før to uker senere. Det var da CNN-programleder Bill Schneider kom med sin klassiske kommentar: "Bill Clinton følte din smerte, George Bush bare fløy over den" Denne hendelsen er ikke tatt med i Oliver Stones biografiske film om presidenten, W.. Men den ville absolutt ha passet til portrettet der Stone og hovedrolleinnehaver Josh Brolin balanserer hårfint mellom satire og sympati. Filmen kunne kanskje ikke blitt laget på noen annen måte. Presidentens mange verbale og fysiske feilskjær er én ting, og flere av dem får vi gjensyn med i filmen. Men Stones fremste fortjeneste er hvordan filmen gir oss en viss empati med en mann som er mange nummer for liten for oppgaven, som sliter med å sette ord på sine tanker og følelser, med å ta verdens kompleksitet innover seg, og som finner ly for denne plagsomme tankevirksomheten i religion. Det bor ikke noe vondt i Bush, slik filmen framstiller ham, men det er også det farlige: Når beslutninger tas med de nobleste intensjoner, som å spre demokrati i Midtøsten, blir de desto farligere, synes konklusjonen til Stone å være.

W.
er ingen fullstendig biografisk film: Stone fokuserer ikke på Bush’ egen kampanje for å bli president, men farens første og andre kampanje, som var hans inngang til politikken. Verken valgmanipulasjonen i Florida og terroranslaget 11. september er gjengitt i filmen, og det siste halvårets økonomiske kollaps rakk ikke Stone å få med før filmen var ferdig.

W.
er den foreløpige kulminasjonen av de motkulturelle strømningene innen amerikanske mainstreamfilm. Stone har sagt han er inspirert av Dr Strangelove og Stanley Kubricks evne til å forvandle et dystert tema til en slags oppløftende satire. I W. er han noen ganger farlig nærme det banale når han tilnærmer seg en president som framstår som både karismatisk og dum, idealistisk og jordnær. Men Josh Brolin gjør oss enda mer nysgjerrig på hvem han er, denne politiske konkursen av en president som kanskje er det nærmeste Det hvite hus har kommet Peter Sellers utenkelige presidentkandidat i Being There.

W. har premiere 28. november

Kjetil Lismoen er ansvarlig redaktør i Rushprint.

Denne artikkelen står også på trykk i siste utgaven av Morgenbladet.

MENY