I Vicky Cristina Barcelona er Woody Allen tilbake i storform med en sommerlig romanse med byen Barcelona og latinsk temperament.
– Jeg har laget filmen så romantisk for at de tragiske sidene skal snike seg innpå deg, forteller han.

Woody Allen har aldri vært noe lystig intervjuobjekt. Han legger som regel ansiktet i alvorlig folder og ser ut som en deprimert bokholder. De som forventer en Woody Allen-persona slik de kjenner ham fra filmene, en vittig og ustoppelig nevrotiker, vil bli skuffet. Det er lenge siden Woody Allen har spilt Woody Allen på film. De siste årene har den svært produktive filmskaperen forflyttet seg som en nomade med prosjektene og finansieringen. Hans krympende profil i USA og problemer med å få realisert filmene sine der, har tvunget ham til å forlate sitt kjære og trygge Manhattan. Det har påvirket innholdet i filmene hans. Allens utvandring til London innebar at han måtte skape "britiske" fortellinger i Match Point og Scoop, der hans dialogdrevne filmskaping og satiriske brodd harmonerte godt med britenes sensibilitet. Når han med sin siste film, Vicky Cristina Barcelona, har forflyttet seg til Barcelona, har han gått til det dramatiske skrittet å la deler av dialogen foregå på katalansk og spansk. Når han blir spurt om hvorfor han denne gangen laget filmen i Barcelona, er svaret banalt nok: Det var der pengene var.           

– Jeg ble oppringt av noen mennesker fra Barcelona som spurte om jeg kunne tenke meg å lage film der om de finansierte den. Jeg svarte: Klart det, jeg elsker Spania, jeg elsker Barcelona, min kone og mine barn ville elske å tilbringe ferien i Barcelona. Så jeg skrev et manus med handlingen lagt til Barcelona. Hadde noen ringt meg fra Roma, Venezia eller Stockholm så ville jeg sikkert gjort det samme. Dette var en gylden mulighet for meg fordi jeg har stor forkjærlighet for en rekke spanske byer, og Barcelona er en av favorittene i så måte.

Trekantens fatale geometri
Vicky Cristina Barcelona fikk strålende mottakelse i Cannes, og enkelte kritikere mener Allen viser god gammel form som filmskaper. De har neppe klassikerne i tankene når de nå måler Allens stigende formkurve (Annie Hall, Manhattan, Kairos røde rose, Broadway Danny Rose), men Vicky Cristina Barcelona kan absolutt sammenliknes med de beste filmene hans fra de siste 15 årene (Husbands and Wives, Manhattan mordmysteriet, Mighty Aphrodite, Deconstructing Harry). Men noe er annerledes denne gangen. For første gang har Allen kastet seg ut i et kjærlighetsforhold til en europeisk middelhavsby, der han med varme pastellfarger og nyansert humor utforsker kontrasten mellom amerikansk og europeisk sensibilitet. Vicky Cristina Barcelona er en deilig flørt som tar seg selv alvorlig nok til at vi kan la oss rive med av kjærlighetsdramaet. I en klassisk ménage à trois leker Javier Bardem og Penelope Cruz med våre forestillinger om stormende latinsk lidenskap, mens Scarlett Johansson og Rebecca Hall spiller ut klisjeen om amerikanere på jakt etter inspirasjon og lidenskap i en søreuropeisk metropol. Og særlig trekantens geometri, med Bardem som det erotiske kraftsentrum, er noe Allen er opptatt av.           

– Å innlede et forhold til to personer har en tendens til å komplisere ting. Rollefigurene i denne filmen har imidlertid evnen til å finne en kjemi som får trekanten til å fungere for dem – i hvert fall for en stund. I det virkelige livet ville de færreste holde ut i en sånn situasjon. På film kan du imidlertid slippe unna med det, med larger that life-figurer. Penelope og Javier spiller to "besatte" kunstnere som har et storslått syn på livet. Men for vanlige dødelige er ikke dette en mulighet. De fleste av oss har mer enn nok med å få ett forhold til å fungere. Med to personer blir forholdet geometrisk sett mye mer fatalt.           

 I filmen får Bardem virkelig utløp for sitt relativt ukjente talent for komedie: Han sitrer av spilleglede og nyter åpenbart å parodiere sitt latin lover-image og myten om "den ville kunstner". For Allen representerer han samtidig noe rent og uforfalsket. Mens kvinnene i filmen har store problemer med å forholde seg til sine erotiske impulser, er disse impulsene for Bardems rollefigur like naturlig og livgivende som å puste.               

– Javiers rollefigur er i bunn og grunn en anstendig fyr; han er veldig åpen og har ingen skjulte agendaer. Han ser fram til en romantisk, deilig weekendtur der han når som helst kan havne til sengs med begge de amerikanske kvinnene. Men når han merker at han etter hvert nærer sterkere følelser overfor Rebeccas rollefigur, trekker han seg. Han ønsker ikke at det skal gå for langt og skape problemer for henne.

Vil du lese hele saken, der Allen bl.a forteller om sin neste film med Larry David? Tegn abonnement på bladutgaven og få hele saken tilsendt.

Vicky Cristina Barcelona har norsk kinopremiere på fredag.