Svensk klassiker og kompromissløs meksikaner

La den rette lite.jpgLa den rette komme inn aspirerer til kultklassiker-status mens Fatso har revet seg løs fra romanen. Og er det noe mer ved Stille lys og Stille kaos enn titlene? Vi har sett ukens filmer på kino. 

La den rette Stort.jpg

La den rette komme inn aspirerer til kultklassiker-status mens Fatso har revet seg løs fra romanen. Og er det noe mer ved Stille lys og Stille kaos enn titlene? Vi anmelder ukens filmer på kino.

 I Tomas Alfredsons filmatisering av romanen La den rette komme inn, møter vi på en art vampyrer vi ikke har sett før – den nordiske vampyren, som forsøker å finne seg til rette i et gjennomkontrollert sosialdemokrati. Det er ingen enkel sak å være vampyr når vinteren holder potensielle ofre innendørs og du som vampyr må "bli bedt om å komme inn". Handlingen utspiller seg som i John Ajvide Lindqvists bok i Stockholm-forstaden Blackeberg i 1981. Her lever 12 år gamle Oscar under medelevenes terrorregime. Han er ensom, men har et rikt indre liv som gjør at han utvikler et merkverdig vennskap med den eksotiske nabojente Eli. Hun overbeviser ham om at han må slå tilbake mot overgriperne, og lar ham få låne noen av hennes spesielle krefter som vampyr.

Denne filmversjonen  er ikke en vampyrfilm i tradisjonell forstand, like lite som boken filmen er basert på, er vampyrlitteratur. Den har mer til felles med Brian de Palmas hevndrama Carrie enn med Nosferatu. Men der De Palma tyr til spektakulære virkemidler for å få frem hovedpersonens storslåtte hevn over klassekameratene, anvender Alfredson grep som harmonerer mer med den nordiske tradisjonen: Han lar oss få se så lite av blodsutgytelsen som mulig. Og når han helt til slutt i filmen lar vampyren rive noen tenåringer i filler, skildres det (for første gang i filmen) med en stilisert distanse. Noen vil sikkert oppleve det som et brudd med filmens ellers så sobre stil. Men Alfredson slipper likevel aldri helt taket på realismen, noe det påfølgende "edruelige" oversiktsbildet av lemlestelsene viser.      

La den rette komme inn må være årets store overraskelse i svensk og nordisk film. Det var ingenting ved regissør Tomas Alfredsons tidligere filmer som kunne varsle om det store kunstneriske gjennombruddet han her begår. Fire nyanser av brunt var for meg bare en nedlatende halvfleip forkledd som "dypt" relasjonsdrama og samfunnskritikk. Alfredsons gryende stringente formbevissthet i den filmen harmonerte ikke med stilen til tv-komikerne (det såkalte Kyllinggänget) i de sentrale rollene. I La den rette komme inn har Alfredson gjenvunnet harmonien mellom form og innhold på en mesterlig måte. Her er vampyrmyten og den nordiske filmrealismen forent i noe som likner et mesterverk – i det minste en moderne kultklassiker.

Stille LysM.jpg

Carlos Reygadas film Stille lys fikk så vidt distribusjon i Norge, og vil bli sett av få. Årsaken er ikke bare de få kopiene distributøren Arthaus lanserer filmen med, men Reygadas ytterst krevende stil. Da jeg så filmen i Cannes i 2007 måtte jeg ta meg kraftig sammen den første halvtimen for ikke å falle av. Det var ikke filmfortellingen som gikk for raskt fram, men snarere Reygadas kompromissløse langsomhet som krever en høy grad av konsentrasjon. Regissørens stil får iblant Tarkovskijs legendariske langsomme kamerakjøringer til å minne om en heftig karusell. I åpningen senker kamera seg langsomt ned mot jorden fra en mørk himmel, før det med enda større tålmodighet fanger opp sola som er på vei opp mellom noen trær. Det stille lyset senker seg over et lite samfunn av mennonitter, et sted i Mexico, der karakterenes verbale ferdigheter begrenser seg til å fastslå fundamentale jordiske fakta, i en dialogstil som er oppstyltet og brutalt monoton. Det burde ikke fungere, men det gjør det, om man som undertegnede på masochistisk vis lar seg underkaste de spesielle lover og regler som gjelder i det særegne filmuniverset. Det er mer skjønnhet og poesi mellom naturen, dyrene og menneskene i denne filmen enn i noe naturprogram, men det forutsetter at du først kjemper deg gjennom portene til Reygadas godt bevoktede filmrike.

Stille kaos M.jpg

Stille kaos er en like interessant tittel som Stille lys. Men Antonio Grimaldis drama om en manns kamp for å komme tilbake til livet etter hustruens død, er ikke på langt nær så gripende som filmen tar høyde for. Nanni Moretti spiller Pietro som etter den traumatiske opplevelsen bestemmer seg for å vente hver dag på datteren utenfor skolegården. Mens han sitter der gjenoppdager han livets små begivenheter slik de utspiller seg i parken foran ham: Noen går tur med hunden, kjærester krangler. I en uventet vending begynner Pietros venner og kolleger å oppsøke ham i parken, for å snakke om egne problemer, og det er begynnelsen på slutten av hans "stille kaos". Jeg tror årsaken til at filmen er relativt virkningsløs, ligger i Morettis lite dynamiske rolletolkning. Moretti var lenge kjent som Italias svar på Woody Allen før han prøvde seg i mer tragiske roller (som i hans egen film Sønnens rom). Jeg har aldri opplevd ham som noe utpreget komisk talent, selv om hans litt gretne intellektuelle image inviterer til det. Her er han for mutt og innesluttet til å lokke fram empati i rollen som Pietro. Selv om rollegalleriet i filmen er rikt og spennende (med en morsom cameo birolle av Roman Polanski), er det vanskelig å forstå hvorfor de trekkes mot Pietro med en sånn kraft.

Frohlich M.jpg

I den norske filmen Fatso står også alt og faller på Nils Jørgen Kaalstads innsats i hovedrollen. Å fortolke en patetisk narsissist er en krevende disiplin, og Kaalstad makter å tilføre rollen akkurat nok sensitivitet og intelligens til at vi orker å være sammen med ham. Rino er nemlig ikke noen klassisk "beautiful loser", men noe mer prosaisk: En ung overvektig mann med sosiale hemninger som drukner sorgene i alkohol og pornografi. Her kommer Rinos frykt for kvinner enda tydeligere frem enn i Lars Ramslies bok. Visstnok innså regissør Arild Fröhlich at Kaalstad var den rette for rollen da han så skuespilleren vise en klar angst for kvinner i en bestemt scene i Sønner. Kaalstad besitter ikke bare de fysiske forutsetningene, han har imponerende kontroll over følelsesregisteret til Rino – i konstant press mellom selvhat, lengsel og begjær. Regissør Arild Fröhlich har valgt bort mye fra Ramslies bok og lagt til en rekke nye fordypende visuelle elementer. Resultatet er en av de mer interessante norske adaptasjonene så langt i år.

Svensk klassiker og kompromissløs meksikaner

La den rette lite.jpgLa den rette komme inn aspirerer til kultklassiker-status mens Fatso har revet seg løs fra romanen. Og er det noe mer ved Stille lys og Stille kaos enn titlene? Vi har sett ukens filmer på kino. 

La den rette Stort.jpg

La den rette komme inn aspirerer til kultklassiker-status mens Fatso har revet seg løs fra romanen. Og er det noe mer ved Stille lys og Stille kaos enn titlene? Vi anmelder ukens filmer på kino.

 I Tomas Alfredsons filmatisering av romanen La den rette komme inn, møter vi på en art vampyrer vi ikke har sett før – den nordiske vampyren, som forsøker å finne seg til rette i et gjennomkontrollert sosialdemokrati. Det er ingen enkel sak å være vampyr når vinteren holder potensielle ofre innendørs og du som vampyr må "bli bedt om å komme inn". Handlingen utspiller seg som i John Ajvide Lindqvists bok i Stockholm-forstaden Blackeberg i 1981. Her lever 12 år gamle Oscar under medelevenes terrorregime. Han er ensom, men har et rikt indre liv som gjør at han utvikler et merkverdig vennskap med den eksotiske nabojente Eli. Hun overbeviser ham om at han må slå tilbake mot overgriperne, og lar ham få låne noen av hennes spesielle krefter som vampyr.

Denne filmversjonen  er ikke en vampyrfilm i tradisjonell forstand, like lite som boken filmen er basert på, er vampyrlitteratur. Den har mer til felles med Brian de Palmas hevndrama Carrie enn med Nosferatu. Men der De Palma tyr til spektakulære virkemidler for å få frem hovedpersonens storslåtte hevn over klassekameratene, anvender Alfredson grep som harmonerer mer med den nordiske tradisjonen: Han lar oss få se så lite av blodsutgytelsen som mulig. Og når han helt til slutt i filmen lar vampyren rive noen tenåringer i filler, skildres det (for første gang i filmen) med en stilisert distanse. Noen vil sikkert oppleve det som et brudd med filmens ellers så sobre stil. Men Alfredson slipper likevel aldri helt taket på realismen, noe det påfølgende "edruelige" oversiktsbildet av lemlestelsene viser.      

La den rette komme inn må være årets store overraskelse i svensk og nordisk film. Det var ingenting ved regissør Tomas Alfredsons tidligere filmer som kunne varsle om det store kunstneriske gjennombruddet han her begår. Fire nyanser av brunt var for meg bare en nedlatende halvfleip forkledd som "dypt" relasjonsdrama og samfunnskritikk. Alfredsons gryende stringente formbevissthet i den filmen harmonerte ikke med stilen til tv-komikerne (det såkalte Kyllinggänget) i de sentrale rollene. I La den rette komme inn har Alfredson gjenvunnet harmonien mellom form og innhold på en mesterlig måte. Her er vampyrmyten og den nordiske filmrealismen forent i noe som likner et mesterverk – i det minste en moderne kultklassiker.

Stille LysM.jpg

Carlos Reygadas film Stille lys fikk så vidt distribusjon i Norge, og vil bli sett av få. Årsaken er ikke bare de få kopiene distributøren Arthaus lanserer filmen med, men Reygadas ytterst krevende stil. Da jeg så filmen i Cannes i 2007 måtte jeg ta meg kraftig sammen den første halvtimen for ikke å falle av. Det var ikke filmfortellingen som gikk for raskt fram, men snarere Reygadas kompromissløse langsomhet som krever en høy grad av konsentrasjon. Regissørens stil får iblant Tarkovskijs legendariske langsomme kamerakjøringer til å minne om en heftig karusell. I åpningen senker kamera seg langsomt ned mot jorden fra en mørk himmel, før det med enda større tålmodighet fanger opp sola som er på vei opp mellom noen trær. Det stille lyset senker seg over et lite samfunn av mennonitter, et sted i Mexico, der karakterenes verbale ferdigheter begrenser seg til å fastslå fundamentale jordiske fakta, i en dialogstil som er oppstyltet og brutalt monoton. Det burde ikke fungere, men det gjør det, om man som undertegnede på masochistisk vis lar seg underkaste de spesielle lover og regler som gjelder i det særegne filmuniverset. Det er mer skjønnhet og poesi mellom naturen, dyrene og menneskene i denne filmen enn i noe naturprogram, men det forutsetter at du først kjemper deg gjennom portene til Reygadas godt bevoktede filmrike.

Stille kaos M.jpg

Stille kaos er en like interessant tittel som Stille lys. Men Antonio Grimaldis drama om en manns kamp for å komme tilbake til livet etter hustruens død, er ikke på langt nær så gripende som filmen tar høyde for. Nanni Moretti spiller Pietro som etter den traumatiske opplevelsen bestemmer seg for å vente hver dag på datteren utenfor skolegården. Mens han sitter der gjenoppdager han livets små begivenheter slik de utspiller seg i parken foran ham: Noen går tur med hunden, kjærester krangler. I en uventet vending begynner Pietros venner og kolleger å oppsøke ham i parken, for å snakke om egne problemer, og det er begynnelsen på slutten av hans "stille kaos". Jeg tror årsaken til at filmen er relativt virkningsløs, ligger i Morettis lite dynamiske rolletolkning. Moretti var lenge kjent som Italias svar på Woody Allen før han prøvde seg i mer tragiske roller (som i hans egen film Sønnens rom). Jeg har aldri opplevd ham som noe utpreget komisk talent, selv om hans litt gretne intellektuelle image inviterer til det. Her er han for mutt og innesluttet til å lokke fram empati i rollen som Pietro. Selv om rollegalleriet i filmen er rikt og spennende (med en morsom cameo birolle av Roman Polanski), er det vanskelig å forstå hvorfor de trekkes mot Pietro med en sånn kraft.

Frohlich M.jpg

I den norske filmen Fatso står også alt og faller på Nils Jørgen Kaalstads innsats i hovedrollen. Å fortolke en patetisk narsissist er en krevende disiplin, og Kaalstad makter å tilføre rollen akkurat nok sensitivitet og intelligens til at vi orker å være sammen med ham. Rino er nemlig ikke noen klassisk "beautiful loser", men noe mer prosaisk: En ung overvektig mann med sosiale hemninger som drukner sorgene i alkohol og pornografi. Her kommer Rinos frykt for kvinner enda tydeligere frem enn i Lars Ramslies bok. Visstnok innså regissør Arild Fröhlich at Kaalstad var den rette for rollen da han så skuespilleren vise en klar angst for kvinner i en bestemt scene i Sønner. Kaalstad besitter ikke bare de fysiske forutsetningene, han har imponerende kontroll over følelsesregisteret til Rino – i konstant press mellom selvhat, lengsel og begjær. Regissør Arild Fröhlich har valgt bort mye fra Ramslies bok og lagt til en rekke nye fordypende visuelle elementer. Resultatet er en av de mer interessante norske adaptasjonene så langt i år.

MENY