Matteo Garrone spilte inn filmversjonen av Roberto Savianos bestselger Gomorra i de aktuelle områdene der mafiaen styrer. Resultatet er en av årets sterkeste filmer. – Jeg ville at filmspråket skulle være usynlig og at publikum skal kunne lukte hva disse stedene lukter, forteller han.  

Gomorra er basert på Roberto Savianos internasjonale bestselger om den italienske mafiaen. Filmen handler ikke om mafiaen slik vi kjenner den fra Hollywoodfilmen, men den globale organiserte kriminaliteten som har sitt utspring i områdene rundt Napoli. Det er spesielt én scene i filmversjonen som på en slående måte forteller oss hvordan vi alle er blitt en del av den illegale økonomien som Gomorra-mafiaen styrer. Når en av mafiaens tidligere skreddere ser på tv, gjenkjenner han Scarlett Johanson som vandrer nedover den røde løperen i Cannes med et av plaggene hans. Som boken og filmen viser, har Gomorraen vist seg så dyktig i å kopiere etablerte italienske designermerker at ingen lenger ser forskjellen. Selv den haute couture som stjernene bærer på filmpremierer er blitt til i en av mafiaens "sweat shops".           

Derfor var det kanskje ikke mer enn rett og rimelig at Gomorra hadde sin internasjonale premiere i Cannes, der filmen ble mottatt av et begeistret publikum og fikk juryens Grand Prix. Regissøren Matteo Garrone (foto) ankom Cannes med en stor flokk skuespillere, noen fra de aktuelle napolitanske områdene, sammen med forfatteren Saviano som ble fulgt av livvakter. Det skulle handle mye om Saviano og dødsdommen Gamorraen har gitt ham under den påfølgende pressekonferansen. Det overskygget mange av filmens kvaliteter, som har sin årsak i en uvanlig intelligent regi. Fra tilnærmingen til dokumentarbokens realisme og til valget av skuespillere, har Gommora blitt en av årets sterkeste filmer, og inngår i en revitalisering av den politiske italienske filmen (der også Paul Sorrentinos Il Divo og Marco Giordanas Sanguepazzo – un histoire italienne kan medregnes – og begge ble vist i Cannes). Selv om Gomorra mangler mye av konteksten fra boka, så er den like fullt politisk. Garrone har fjernet dokumentasjonen til fordel for et rått drama. Han viser oss med enkle grep den logikken som styrer den italienske mafiaen og hvordan den gjennomsyrer italiensk samfunnsliv. Det er et råtnende stykke Europa han holder opp foran oss.    

– Jeg har hele tiden ønsket at filmen skal ha en sterk emosjonell innvirkning og gi publikum en følelse av å være der det skjer, at de skal kunne lukte hva disse stedene lukter, forteller Garrone.
– Jeg ville at filmspråket skulle være usynlig. Det var ikke plass til overflødige kommentarer, kameraarbeid eller utsnitt i filmen. Det samme med musikken: I vesentlige deler av filmen er det ingen musikk som er lagt til. Jeg opplevde at filmens fortelling krevde denne typen enkelt filmspråk. Krigsreportasjen er en av innflytelsene i filmen som bidro til denne typen filmspråk som gir publikum følelsen av at de er der selv.

Sentrale scener i filmen utspiller seg i Scampia, en napolitansk forstad som består av massive leilighetskomplekser som i sin tid ble bygget for ofrene etter et lokalt jordskjelv. Siden skulle Gomorraen bruke området som base for doplanging. Garrone må smile av at arkitekten, Franz Di Salvo, ofte knyttes til de utsatte sosiale forholdene i denne forstaden.

– Det blir for enkelt å skylde på arkitekturen. Jeg så den samme massive bygningen i nærheten av Cannes, utformet av den samme arkitekten, men der var den blitt et luksuriøst sted.
– Jeg har ønsket å gjenskape den virkningen dette spesielle stedet hadde på meg da jeg besøkte det første gangen. Det var det rette stedet å skyte filmen.

I Scampia og i områdene rundt Napoli samarbeidet Garrone og filmteamet tett med lokalbefolkningen. Garrone ble rørt av det han kaller menneskeligheten til de han møtte og samarbeidet med på filmen.

– De var alltid tilgjengelig og hjelpsomme. De ønsker å leve et normalt og lovlydig liv, men er totalt dominert av kriminaliteten som gjennomsyrer alt. Da vi skjøt scenene, fulgte de alltid godt med og kom med råd og deltok aktivt. Jeg synes det bekrefter det Savianos skildret i boken – at de kriminelle gjengene henter inspirasjon fra filmer de ser, det er ikke filmene som imiterer dem. Vi er gått lei av de folkloristiske innslagene som preger framstillingen av kriminalitet på film og fjernsyn. 

Det har versert mange rykter om innspillingen av Gomorra. Det er blant annet blitt hevdet at Garrone har hentet mange av skuespillerne rett fra gata. Men Garrone understreker at nesten alle skuespillerne har skuespillererfaring.

– Vi har kun benyttet profesjonelle skuespillere i de sentrale rollene. Og selv skuespillerne i de mindre rollene har vært innom teater og film før. Noen begynte å spille teater i fengsel og lærte seg faget på den måten. Så jeg har ikke plukket opp skuespillerne direkte fra gata. Maria Nazionale er for eksempel en berømt lokal sangerinne som har spilt i flere teaterstykker. Jeg ville først bruke sterke, bondske ansikter i filmen, men ble fortalt at det var sånn de så ut for 20 år siden. I dag forsøker de å se ut som fotballstjerner. Så da måtte vi recaste.

Da Garrone omsider traff medlemmer av Gomorraen, var de ikke som han hadde forventet

– Jeg traff en av bossene fra de siste 30 årene. Han var helt nedkjørt og fortalte at det bare var i fengsel han greide å slappe av.

Saviano lever i dag under den permanente trusselen om å bli likvidert av Gomorraen. Årsaken er ikke at han skrev en bok om organisert kriminalitet, mener Garrone, men at han har navngitt medlemmene i en bok som er blitt en internasjonal bestselger.

–  Filmen er ikke i samme grad som boken undersøkende i forhold til Gomorraen. Selv om vi med filmen stiller oss fordømmende til denne virksomheten, har vi gått i en litt annen retning enn boken. Vi bestemte oss blant annet for ikke å bruke bestemte navn fra virkeligheten. Derfor ble noen i Gomorraen til og med flattert over at vi lagde en film om dem der de bor.

I Cannes ga Saviano uttrykk for irritasjon over at enkelte i hjemlandet mener at boken sverter Italias image, og noen italienske kulturinstitusjoner i utlandet vil  helst ikke ha noe med ham å gjøre. Når filmen nå får distribusjon verden over, frykter de at det vil bare forsterke denne virkningen. Garrone avviser hele problemstillingen.

– Jeg forstår ikke hvorfor amerikanske og israelske regissører som skildrer problemer i sine hjemland blir omtalt som viktige og nødvendige, mens filmskapere i Italia som gjør det samme, oppleves som svertende.

Gomorra har premiere på fredag.