I kinoaktuelle Tropa de Elite utnytter regissør José Padilha vår appetitt på stilisert "favela-porno" bare for å gi våre liberale holdninger en grundig kjølhaling. I Linha de Passe møter vi på nytt den foreldreløse brasilianske underklassen. Begge filmer representerer to ulike retninger i Brasils toneangivende favela-filmfrise som har tatt verden med storm.

Den brasilianske underklassens kreative vitalitet er nesten uløselig knyttet til forestillinger om fotball, karneval og samba. Hver gang den brasilianske slummen, favelaen, har sluppet til på filmlerretet, er det stort sett for å innfri publikums forventninger om et eksotisk møte en darwinistisk jungel som hovedpersonen kjemper for å komme seg ut av. Filmskaperne José Padilha og Walter Salles representerer to hovedtendenser med utspring i den brasilianske filmbølgen som de siste ti årene er blitt et internasjonalt fenomen, og er aktuelle med hver sin film, Tropa de Elite og Linha de Passe, der førstnevnte har norsk premiere denne fredagen. Begge filmer har i hjemlandet Brasil satt landets formidable sosiale utfordringer på agendaen. Men de har ulik tilnærming og viderefører hver sin tendens: Salles har trygg forankring innen den sosialt orientert filmtradisjonen han revitaliserte med Central Station (1998), mens Padilha fortsetter å bryte grenser med den hardtslående stiliseringen av favelaen vi så i City of God (som han skrev manus til).

City of God er blitt den mest toneangivende brasilianske filmen i nyere tid med Oscarnominering og et internasjonalt prisdryss som inspirerte en rekke andre filmer (bl.a City of Men) og ledet til en tv-serie basert på filmen (vist på NRK2). Fernando Mereilles hadde regien, men Padilhas innflytelse framstår som mer markant i ettertid. Mens Mereilles forlot brasiliansk film til fordel for en internasjonal karriere (The Constant Gardener), ble Padilha værende i favelaen og regisserte den  bemerkelsesverdige Bus 174, en av de helt sentrale kunstneriske nybrottene i internasjonal film i 2002. Ved bruk av opptak fra tv-stasjoner, overvåkingskameraer og politiets egne kameraer, maktet Padilha å sette sammen en skremmende montasje om den voldsspiralen som får herje på gateplan i Brasils. Filmen gjenforteller hvordan et ran av en buss forvandlet seg til en direktesendt nasjonal tv-begivenhet som flerret opp landets betente sår av rase- og klassemotsetninger og den ekstreme korrupsjonen i politiet.

Tropa de Elite er Padilhas første fiksjonsfilm som regissør og en kontroversiell vinner av Gullbjørnen under årets filmfestival i Berlin. Filmen har mange av de samme ingrediensene som Bus 174, men denne gangen opplever vi favelaen og voldssyklusen fra politiets perspektiv – og det gjør hele forskjellen. Vi følger en slags paramilitær gruppe i politiet som utfører blodige spesialoppdrag i favelaen der dopbander regjererer og det ordinære politiet har gitt etter for korrupsjon. Kapteinen i elitetroppen er en selverklært Dirty Harry som tar på seg et siste "umulig" oppdrag før han trekker seg tilbake: Han vil lære opp en ung sosialt bevisst student til å bli en hensynsløs elitesoldat. Tropa de Elite er ikke fascistisk, som enkelte kritikere i Berlin hevdet. Padilha forherliger ikke soldatenes voldelige framferd, den framstår ofte som motbydelige. Man kommer ikke unna Padilhas ubehagelige budskap om hva som skjer når det sivile samfunnet bryter sammen. Hva gjør du for å beskytte deg og dine når kaos råder? Da griper du revolveren eller håper at Dirty Harry dukker opp.

Det er på det nivået Tropa de Elite befinner seg – og Padilha vet hvordan han skal utfordre våre liberale, velmente holdninger. En av filmens mest effektive retoriske grep er å vise hvordan den brasilianske middelklassens unge er storforbrukere av dop, samtidig som de er uvitende om alt blodet som deres etterspørsel får til å flyte blant barn og unge i favelaen. Det er da du deler den ene elitesoldatens forrakt for de unge han studerer sosiologi sammen med, i hvert fall for en stakket stund, helt til voldsspiralen blir utålelig. I Bus 174 fikk vi empati med overgripere og ofre, i hva som var et stykke enestående sorgarbeid på vegne av en nasjons tragiske voldssyklus, og du fikk avsmak for volden. Med Tropa de Elite har Padilha beveget seg i en problematisk retning når lar hele spørsmålet om Brasils voldskultur stå ubesvart til fordel for impulsen om at det enkleste er pistol.

I et intervju med Walter Salles og hans co-regissør Daniela Thomas i Sunday Times kunne sistnevnte fortelle at hun ble kjent med underklassen i hjemlandet gjennom familiens mange hushjelper. I motsetning til Padilha har Salles og Thomas bakgrunn fra den øvre middelklassen. Men mer enn noen andre filmskapere har de blitt kronikører av de foreldreløse brasilianske gatebarnas utsatte livssituasjon. Salles er av den oppfatning at nasjonen Brasil ble unnfanget som foreldreløs: Portugiserne plyndret landet og etterlot seg en generasjon fedreløse som har hjemsøkt alle følgende generasjoner (om lag 20 prosent av brasilianske husholdninger består av alenemødre med barn). I Linha de Passe møter vi den gravide alenemoren Cleuza som forsøker å oppdra sine fire sønner under karrige omgivelser i den kaotiske storbymetropolen Sao Paulo. Den yngste av sønnene, Reginaldo, er på konstant utkikk etter sin far i bybildet, den mellomste tviholder på religion i møte med gatas fristelser, mens den eldste broren Dario forsøker å få liv i en mulig proffkarriere som fotballspiller.

Tittelen på filmen er hentet fra en lek der det handler om å sjonglere en fotball i lufta, og det er et godt bilde på rollefigurenes daglige kamp. Men Linha de Passe formidler ikke noen nedslående realisme. På en usentimental måte viser den kompleksiteten i de utfordringene guttene og moren står overfor i hverdagen, fra korrupsjonen og gatevolden til utnyttingen av deres arbeidskraft. Rollefigurenes livsgnist og emosjonelle opp- og nedturer gir oss følelsen av at de er på vei mot noe, at det finnes muligheter, tross alt. Der Tropa de Elite drar veksler på sensasjonalistiske thrillere som The French Connection og Midnight Express, henter Linha de Passe inspirasjon fra neorealismens mer dempede virkemidler, som virkelighetsnær personinstruksjon og håndholdt kamera. Filmen er ikke bare en tematisk og stilistisk oppfølger til Central Station, den gir oss et gjensyn med hovedrolleinnehaveren fra den filmen, Vinicius De Oliveira, som her spiller Dario. Det er ingen hemmelighet at det er Thomas som står for personinstruksjonen på Salles "favelafilmer", og hun har et håndlag med amatørskuespillere som er helt unikt. Her er ikke et eneste falsk anslag fra skuespillernes side, det er en grunnleggende harmoni i spillet og hvordan de utfyller hverandre. Sandra Corveloni fikk skuespillerprisen under Cannesfestivalen for sin innsats i rollen som moren, og det skulle bare mangle. Det er sjelden vi får møte en så kompleks "hverdagshelt" på film.

Linha de Passe er en eksepsjonelt stringent og formfullendt film ingen norsk distributør foreløpig har funnet verdig å ta inn. Den vises heller ikke på Film fra Sør-festivalen om to uker, noe som skyldes at den brasilianske filmens markedsverdi plasserer den utenfor rekkevidde for de små festivalene. Det er synd, for den hadde passet utmerket inn i festivalens betimelige sideprogram med ny brasiliansk film.