Det arrangeres seminarer som aldri før om politiske innhold i filmen. Men hva med filmen i politikken? Se opp for Do the right thing-effekten i den amerikanske valgkampen. 

De siste par ukene har Film fra Sør i Oslo og Bergen internasjonale filmfestival satt fokus på filmens forhold til politikk og samtid. I Oslo har tradisjonell nord/sør-problematikk stått sentralt, i Bergen var det debattskapende dokumentarer med seminarer om blant annet den amerikanske valgkampen. Det er imidlertid én nøkkel til forståelse som nok en gang synes fraværende – og det er den visuelle retorikken som politikken fremføres med. Vi nordmenn krymper oss ofte når vi hører og ser vidløftig amerikansk retorikk; vi foretrekker mindre karisma og mer innhold. Men uttrykket er selvsagt også blitt en sentral del av innholdet i politikken. Ved å fokusere på tema uten tanke for uttrykkets betydning for det, banaliserer vi ikke da filmen som uttrykk?

Mangelen på analyser av den audiovisuelle iscenesettelsen av politikken er ikke unik for filmfestivalene. Politiske kommentatorer i pressen strever også med dette. Spesielt i forbindelse med den amerikanske valgkampen har dette vært tydelig. Under den andre tv-debatten mellom Barack Obama og John McCain var de to kandidatene så kontrastfulle på det ytre plan, så mye mer divergerende enn innholdet i deres verbale retorikk, at enkelte kommentatorer ble forvirret. Det var som om det som ble sagt i debatten fortalte dem én ting, mens det de så, det audiovisuelle helhetsinntrykket, fortalte noe annet. Ingen vant en klar seier i debatten, ble det hevdet. Men likevel: Obamas ro og eleganse under press fikk en enda mer attraktiv glans ved siden av McCains biske og klumpete fremtreden. En stund minnet debatten om en duell mellom Gene Kelly og Frankenstein. McCain var ikke bare uforløst i den verbale nærkampen, han hadde store problemer med å finne seg til rette i den ubrukelige stolen som var satt frem. Krigsskadene fra Vietnam gjorde selvsagt vondt verre, det samme gjorde Obamas suverene evne til å virke cool i den samme sittestillingen. Det var noe lattervekkende, men også bistert ved McCains stive forsøk på å virke naturlig. Og ganske riktig: Bare få dager etter debatten dukket den første karikaturen av McCains anstrengte stolgymnastikk opp i The New Yorker.

Om stumfilmstjernen Greta Garbo følte seg avkledd da lydfilmen kom, var det mange politikere som må ha følt det samme da tv-bildet inntok de politiske debattene på 1960-tallet. Ville forestillingen om Franklin Roosevelt som handlekraftig leder blitt undergravet om amerikanerne hadde fått se ham i rullestolen? Som flere har påpekt, var Richard Nixon det første offer for tv-mediet da han i 1960 deltok i den første tv-sendte presidentdebatten mot John F. Kennedy. De som hørte debatten på radio var overbevist om at Nixon hadde vunnet, de som så den på tv var av motsatt oppfatning. På tv-skjermen kom selvsagt Kennedys ungdommelige utstråling bedre til sin rett, mens Nixons five o’clock shadow gjorde at han så sliten og dyster ut.

Historien om Barack Obamas vei mot Det hvite hus er i flere motemagasiner beskrevet som en slags «birth of cool» i amerikansk politikk som gjenoppvekker noe av glamouren fra Kennedy-æraen. Hans talegaver er behørig beskrevet, mens hans utstråling og image er mindre målbare størrelser, men like mye en årsak til hans gjennomslagskraft. 
«Hjertet i Obamas image er en potent kombinasjon av tilsiktet, lærd klassisisme, oppdatert med modernitet og ungdom,» skriver Jess Cartner-Morley i The Guardian. Charlie Porter, redaktør i GQ, beskriver Obamas image som «en snedig blanding av at han forvandler seg selv til en inspirerende type for de unge mens han er sobert kledd. Valget av sort dress når alle rundt ham går i mørkeblå Capitol Hill-dresser gir et subtilt signal. Det gjør at hans image leder tankene til svart-hvitt fotografi heller enn tv – nok en gang assosiasjoner til Kennedy-æraen – samtidig som han ser moteriktig og idealistisk ut, og ikke som en satt forretningsmann. Det gjør ham både i stand til å assosiere til gullalderen i amerikansk politikk og til å se fremover.» Jeremy Langmead, redaktør av Esquire, mener på sin side at Obama «er en av de få offentlige personene som har forstått den nye trenden i amerikansk kleskodeks som ble tilskyndet av Tom Ford og kan ses i tv-serien Mad Men (foto) – et glatt, men optimistisk antrekk».

Iscenesettelsen av Obama-kampanjen rommer altså diskrete, men bevisste referanser til JFK-mytologien. Moteredaktøren i Washington Post, Robin Givhan, beskrev Michelle Obamas stil som «solbrun Camelot». Men den aspirerende presidentfruen makter å forene sin hommage med friske og moderne innslag, må vite: Da hun entret scenen etter at ektemannen var erklært som Demokratenes kandidat, var hun ifølge New York Times «dressed to win» med en kjole lik den Carrie Bradshaw bærer i Sex and the City – filmen som nettopp hadde tatt det kvinnelige amerikanske kinopublikummet med storm. Hun fikk Cindy McCain til å se ut som «en utdatert voksfigur av en first lady», ifølge New York Times.

Det å være cool har gjerne vært forbundet med det å være svart. Og da kommer vi inn på den amerikanske valgkampens mer subtile og bedragerske områder. Er det en svart coolness Obama uttrykker? Eller transcenderer han, som noen hevder, hudfarge? Vil han likevel bli innhentet av «den liberale rasismen», den såkalte Bradley-effekten, ved at de hvite likevel ikke stemmer på ham, selv om de gir uttrykk for det i spørreundersøkelser?Kanskje finner vi svaret i en av Obamas favorittfilmer, Spike Lees Do the Right Thing, som han så sammen med Michelle på deres første stevnemøte (et filmvalg som nå er dysset ned av frykt for at Obama skal bli oppfattet som «sint svart mann»). I filmen konfronteres Pino, en ansatt i en italiensk pizzeria, med paradokset at han snakker nedsettende om svarte samtidig som han er stor fan av Prince, Eddie Murphy og Magic Johnson. Det er ikke det samme, insisterer Pino: «Magic, Eddie, Prince are not niggers … They’re black but they’re not really black. They’re more than black. To me, it’s different.»

Mediekritiker Eric Deggans kaller det på Huffingtonpost.com for «Do the Right Thing-effekten». Hans egen erfaring med rasisme forteller ham at en del hvite knytter noe negativt til forestillingen om svarte mennesker, men at disse holdningene kan endres for svarte personer som de synes de kjenner. «Det er sannsynligvis demokratiske velgere som ikke opplever Obama som en ‘typisk svart person’ … Han passer ikke inn i de steretype båsene, ikke engang for svarte politikere. Dette er noe mennesker med mørk hudfarge opplever hver dag; du symboliserer noe helt til du blir så berømt at du ikke lenger gjør det.»

Denne artikkelen står også på trykk i Morgenbladet.