LA DEN RETTE KOMME INN

La den rette komme inn tegner til å bli den nordiske filmen som vil etterlate seg flest spor på den internasjonale filmscenen i løpet av 2008 og 2009. Selv om regissøren Tomas Alfredsson tidligere har laget Guldbagge-vinneren Fire nyanser av brunt og Bert – den siste uskulden, var var ingen forberedt på det grenseoverskridende mesterverket som La den rette komme inn er blitt. Kan den svenske filmen – som er både er en gripende kjærlighetshistorie, et grøssende vampyrdrama og en nådeløs oppvekstskildring – bli den globale sensasjonen som de fleste anmeldelsene gir inntrykk av? Nå kan du få se den på BIFF før den får norsk premiere om en uke.

LA ZONA

I mange deler av verden lever velstående mennesker i inngjerdete samfunn for å verne seg mot kriminalitet og fattigdom. I La Zona blir beboerne av en slik sone satt på en alvorlig prøve når noen kriminelle fattiggutter bryter seg inn i sonen. La Zona er Rodrigo Plas debutfilm, men den er laget med stor formsikkerhet og nyanserte karakterskildringer. La Zona kan ved første øyekast virke som en hevnodyssé a la Dirty Harry-filmene, men det er bare på overflaten. Selv om filmen kan fungere som en advarsel mot denne typen borgervern for de velstående, har alle i filmen sine grunner til å handle som de gjør. Norske Arthaus har distribusjon på filmen som har norsk kinopremiere om to uker.   

STANDARD OPERATING PROCEDURE

Mens de siste årenes dokumentarer om okkupasjonskrigen i Irak har gitt oss tradisjonelle framstillinger, med hovedvekt på analyse (The Ghost af Abu Ghraib, No end in sight) eller enkeltindividets sårbarhet i et sønderrevet samfunn (My Country, my country, Iraq in fragments), har Errol Morris forsøkt å gjenskape mentaliteten bak overgrepene i Abu Ghraib med stilistiske virkemidler i hva han selv omtaler som "a non-fiction horror movie". I filmen intervjuer han fem av syndebukkene blant overgriperne fra det beryktede fengselet, som klippes sammen med de like beryktede bildene av ydmykede irakiske fanger og slående nærbilder av blod som drypper. Resultatet er nettopp følelsen det gir av å se en fiksjonsfilm, der analyse er erstattet av dunkel symbolisme.

SON OF RAMBOW

Det er ikke noe nytt at barn som ikke får lov til å se på fjernsyn, kan få ettervirkninger i form av besettelse rundt levende bilder (bare spør regissør Paul Schrader) Hovedpersonen i Son of Rambow blir fortalt at det er syndefullt å se tv; selv når klassen skal se skolefjernsyn må han gå ut. Men da han ved et uhell ser Rambo i First Blood, er han solgt. Sammen med sine nye våpenbrødre bestemmer han seg for å lage en egen versjon av Rambofilmen. Son of Rambow er en komisk perle, og årets mest rørende hyllest av filmen som medium.

OF TIME AND THE CITY

Of Time and the City er en medrivende og poetisk reise gjennom regissør Terrence Davies hjemby Liverpool. Han veksler mellom det personlige, historiske og politiske, og får de skitne fordums smågatene i byen til å livne til. Davies har lagt til sitt eget rørende kommentarspor, i tillegg til en original bruk av musikk, og tittelen på hans gjennombruddsfilm fra 1988, Distant Voices, Still Lives, får her fornyet mening.       

LORNAS STILLHET

I Dardennebrødrenes siste film, Lornas stillhet, blir vi som hovedpersonen utsatt for den samme effektive moralske tommeskruen vi kjenner fra deres foregående filmer. En albansk kvinne i Belgia inngår et skinnekteskap med en junkie, med forhåpninger om at hun skal bli belgisk statsborger når han dør av en overdose. Men når det skjer, inntreffer en moralsk oppvåkning i henne hun ikke hadde forutsett. Arta Dobroshi håndterer den kompliserte rollen som Lorna helt utmerket, og Dardennebrødrenes regi er stram og konsis.   

WALTZ WITH BASHIR

En av årets mest nyskapende filmer der regissør Ari Folmans gjenforteller massakren av palestinere i Libanon i 1982 med animasjonsfilmens virkemidler. Det gir oss en mer analytisk avstand til det grufulle, animasjonen tilfører fortellingen en helt egen logikk.  Stilens distanse gjør at vi opplever filmen som en mer tidløs fabel om krigens meningsløshet. Folman slipper her unna med et halsbrekkende sjangerstunt når animasjonen møter dokumentaren. Norske Arthaus har distribusjon på filmen som har norsk kinopremiere neste år.    

KLASSEN

Årets Gullpalmevinner er en medrivende film som følger en ungdomsskoleklasse i en forstad til Paris gjennom to år. Læreren François forsøker å få ut det kreative potensialet i hver elev – men oddsene kan synes dårlige. De befinner seg i en typisk problemfylt banlieu, en forstad som bebos av minoriteter og der elevenes utfordringer er flere enn dårlig motivasjon. Men Klassen er ikke noen pessimistisk skildring fra den franske forstaden, slik vi er blitt vant til gjennom filmer som Hatet. Den er rørende og gjenspeiler en viss optimisme.  

HUNGER

Det er videokunstneren Steve McQueen som debuterer i registolen med Hunger, der Michael Fassbinder fortolker Bobby Sands som døde under sultestreiken som fengslede IRA-medlemmer gjennomførte i Nord Irland i 1981. Hunger er en knalldebut av McQueen. Han er ikke opptatt av de politiske implikasjonene, men snarere den psykiske tilstanden fangene befinner seg i. Siste delen av filmen viser med grufull intimitet hvordan kroppen til Bobby Sands kollapser under sultestreiken. Men McQueen henfaller aldri til sulte- eller martyrporno. Han rammer lidelsene inn i presise, og noen ganger merkverdige bilder, og minner oss hele tiden på at det er liv som her går tapt.   

BALLAST

Den uavhengige amerikanske filmen Ballast deltok i konkurranse i Sundance i januar og i Berlin i februar, og fikk varm mottagelse av både kritikere og bransjefolk. Under Karlovy Film Festival i sommer ga Rushprints blogger Karsten Meinich følgende skussmål til filmen:

"Ballast er noe så uvanlig som en poetisk, realistisk film fra USA, som gjenkaller sterke allusjoner til særlig Dardenne-brødrenes filmer, ispedd litt Lynne Ramsay. Lance Hammer, og hans glimrende fotograf Lol Crowley, lar bildene være bæreren av denne filmen. Og de har skutt på film i under deltaets særegne lys, med et utsøkt resultat. Kameraet er ledig og observerende, ofte håndholdt i emosjonell takt med karakterene, og millimeterpresist på fortellingen i et utsøkt samspill med Hammers egen klipp. En somber og alvorlig historie om familie, sorg og overlevelsesevne fortalt på en nøktern, observerende måte – men aldri et sekund kjedelig. Hammer lykkes i alle ledd".

De ufrivillige

I De ufrivillige gir Ruben Östlund oss en følelse av å betrakte handlingen gjennom et nøytralt, nesten skjult kamera. Kameraene betrakter handlingen med et "tomt" blikk, de kommenterer aldri med bevegelser. I Sverige er filmene til Östlund både hyllet og slaktet for sine bruddstykker av manipulert "virkelighet". Filmen er irriterende på en fruktbar måte ved at Östlund tvinger oss til å sette spørsmålstegn ved hva vi egentlig ser.

ASHES OF TIME – REDUX

Denne filmen fikk en uheldig start da den ble lansert i 1994 og Wong Kar-Wai fortsatt var et ubeskrevet blad som filmkunstner. Produksjonen hadde ikke gått som regissøren ville, mottakelsen ble dårlig. I fjor gikk derfor Wong Kar-Wai tilbake til originalopptakene og klippet sammen en helt ny versjon med tittelen Ashes of time – Redux. For første gang får publikum nå muligheten til å se filmen slik filmskaperen selv opprinnelig så den for seg. Filmen er influert av Kinas populære Wuxia-tradisjon, en litterær sjanger som går flere hundre år tilbake og som blander eventyr og magi med heltesagaer og kampsport.

MAN ON WIRE

Avslutningsfilmen på BIFF har fått begeistret mottakelse av amerikanske kritikere. Den britiske filmskaperen James Marsh har laget en overraskende engasjerende dokumentar om "århundrets kunstneriske forbrytelse". Den fant sted da Philippe Petit i 1974 gikk på line mellom World Trade Center-tårnene i New York, mer enn 400 meter over bakken. Da han endelig ble anholdt etter å ha gått på linen, fikk han en bot hvor forbrytelsen ble kalt "man on wire". Man on wire vant både publikumsprisen og juryens pris for beste dokumentarfilm på Sundance Film Festival i år, og den har siden vært invitert til de fleste filmfestivaler verden over.