Warhol som vampyr

Warhol1Lite.jpgDet er ikke bare Astrup Fearnley Museet og Cinemateket som setter søkelyset på Andy Warhol denne høsten. En rekke nye filmer avdekker vår fascinasjon for og trang til å demonisere den første amerikanske kjendiskunstneren. 

Warhol1.jpg

Det er ikke bare Astrup Fearnley Museet og Cinemateket som setter søkelyset på Andy Warhol denne høsten. En rekke nye filmer avdekker vår fascinasjon for og trang til å demonisere den første amerikanske kjendiskunstneren.

Det pågår en omfattende produksjon av filmer om seksti- og søttitallets kunstnermyter og populærkulturelle ikoner. Noen av dem handler om aktører som ikke slapp til i datidens mainstreamfilmer, men som i høyeste grad var i berøring med de dyptgripende kulturelle endringene som fant sted. Andre filmer, som dvd-aktuelle I’m not there, tar for seg kjente kapitler med nye virkemidler og en erkjennelse av at det ikke finnes noen enkle innganger til forståelse av epoken. I’m not there kunne like godt vært tittelen på en film om Andy Warhol. Ikke bare fordi Warhol forblir en like gåtefull populærkulturell kraft som Bob Dylan, men fordi regissør Todd Haynes tilnærming til sekstitallet er utenkelig uten Warhol. Hans dekonstruksjon av Dylan kan sammenliknes med Warhols nedbrytning av populære amerikanske ikoner. Derfor er det ikke tilfeldig at den rikeste "intertekstuelle" delen av I’m not there kulminerer i Andy Warhols sofa, der en utmattet Dylan kollapser før han forlater sekstitallet, i en sekvens som er like mye en hommage til Warhol som til Fellini.

DylanWarholM.jpg

I den dvd-aktuelle filmen Factory Girl beskrives møtet mellom Dylan og Warhol som en parentes. Filmen handler om Warhols muse og modell, Edie Sedwick, som døde av en overdose bare 28 år gammel. Men det er Warhols angivelige rolle som demon og snylter som gjennomsyrer filmen. Ja, han får faktisk mye av skylden for hennes død, som også impliserer Dylan på en indirekte måte (derfor har ikke Dylan villet samarbeide med prosjektet). Factory Girl er iblant et så fiendtlig portrett av Warhol at det minner om et karakterdrap. Rollefiguren er så uspiselig at du noen ganger skulle ønske at den fanatiske feministen Valerie  Solanas hadde lykkes med sitt drapsforsøk. Sedwick ble i likhet med Solanas tatt opp og kastet ut av Warhols entourage som var samlet rundt kunstnerkollektivet Factory. Mens Solanas hevnet seg, slik det kommer fram i filmen I shot Andy Warhol, gikk Sedwick til grunne. Hun var Warhols superstjerne som skulle hjelpe ham med å erobre Hollywood. Men da hun ble for krevende, dumpet Warhol henne. Problemet med Sedwicks rollefigur er at vi ikke får noen forståelse for hvorfor Sedwick kollapset når paparazziene ikke lenger var interessert i henne, hvorfor hun bare kunne leve foran et kamera. Sienna Miller i hovedrollen får ikke fram noe av det som angivelig var Sedwicks spesielle sjarm og aristokratiske glamour – eller hvorfor så mange mente hun var en av de vakreste kvinnene i Amerika. Isteden er det vampyren Warhol som trer klarere fram.

Warhol3.jpg

Å spille Warhol har nærmest blitt en spesialdisiplin for skuespillere med en forkjærlighet for det campe. I I Shot Andy Warhol leverte Jared Harris en vittig tolkning som var langt mer fascinerende enn figuren i hovedrollen som skjøt ham, mens David Bowies versjon av Warhol i Julian Schnabels film om "grafitti-kunstneren" Basquiat (Basquiat) var maniert og ufullstendig. I Factory Girl er det australieren Guy Pearce (Memento) som spiller Warhol som en tydeligere utmeislet rollefigur. Pearce tar seg bedre ut enn originalen, kanskje fordi Warhols dårlige hud og de enda dårligere parykkene er tonet noe ned. Pearce’ utgave av Warhol er uten empatiske evner og med en selvopptatthet som grenser til en diagnose. Når han blir konfrontert med ofrene for sin hensynsløshet, virker han himmelfallen. Han forholder seg stort sett passiv, han er i likhet med Dylan ikke "der" og nekter å stå til ansvar for noe. Dermed lærer vi ikke noe om ham. Det taler heller ikke til filmens fordel at Dylan ensidig framstilles som en jordnær og ukomplisert visesanger.

I Factory Girl får vi ikke servert noen av Warhols "sjokkerende" erklæringer på vegne av sin kunst. Her er ingen suppebokser. Han suger livskraften ut av de som jobber for ham, men vi  får ingen forståelse for hva som drev ham. Hva var det som sto på spill for de involverte? I dokumentarfillmen A walk into the sea får vi en bedre forståelse av noe av dynamikken i kollektivet Factory. Regissøren Esther Robinson er niese av Warhols filmklipper og tekniker, Danny Williams, som i 1966 forsvant sporløst fra sitt hjem. Han ble aldri funnet, og Robinson antyder at onkelen tok sitt eget liv etter å ha blitt presset ut av Factorys indre sirkel. Selv om dette aldri bevises, og dokumentaren lider under dårlig kvalitet på arkivmaterialet, tegner Robinson et interessant gruppeportrett av sirkelen rundt Warhol. Williams var Warhols tekniske "rådgiver" og noen ganger elsker. I likhet med mange andre i kretsen representerte Factory for Williams et vindu for selveksponering og kreativitet. Men innad i sirkelen hersker en brutal kniving om Warhols gunst. Williams får ikke kredit for innsatsen, og lar seg ydmyke av Warhol. Så ukjent er Williams innsats at selv aktører som artisten John Cale og regissør Paul Morrissey har problemer med å huske ham, men når de tenker etter, ja da husker de at han faktisk gjorde en innsats i kulissene. På den måten er A walk into the sea kanskje vel så opplysende med hensyn til hvem som hadde størst talent for å promotere seg selv, og hvordan de mest toneangivende aktørene forsatt verner om sin rolle i Factory. Vi får en følelse av hva de ulike aktørene risikerte, men ingen utdypning av Warhols kunstneriske prosjekt.

Warhol4M.jpg

Mens filmskaperne bak Factory Girl reduserer Warhols sjenerthet og sosiale inkompetanse til noe demonisk og destruktivt, legger ikke Robinson skjul på at han var i godt selskap. De var alle sosiale outsidere uten særlig selvinnsikt og empatisk evner. Bare Danny Williams var annerledes, gjentas det av flere i filmen, han var sensitiv og skulle betale en høy pris for det. Både Factory Girl og A walk into the sea tar for gitt at Warhols person og status som kunstner er et avklart kapittel. Derfor reduseres han til Den store kunstneren som var storforbruker av mennesker. Problemet er at verken Edie Sedwick eller Danny Williams framtrer som interessante eller tydelige nok til å rettferdiggjøre filmenes fokus på de menneskelige omkostningene. Det er fortsatt Warhol vi er opptatt av etter å ha sett disse filmene. Og vi trenger sannsynligvis en filmskaper av Todd Haynes format for å kunne gi oss en forklaring på det.

Factory Girl og I’m not there ble nylig sluppet på dvd i Norge. Cinemateket i Oslo viser Basquiat, I shot Andy Warhol og A walk into the sea de siste to ukene av september.

Warhol som vampyr

Warhol1Lite.jpgDet er ikke bare Astrup Fearnley Museet og Cinemateket som setter søkelyset på Andy Warhol denne høsten. En rekke nye filmer avdekker vår fascinasjon for og trang til å demonisere den første amerikanske kjendiskunstneren. 

Warhol1.jpg

Det er ikke bare Astrup Fearnley Museet og Cinemateket som setter søkelyset på Andy Warhol denne høsten. En rekke nye filmer avdekker vår fascinasjon for og trang til å demonisere den første amerikanske kjendiskunstneren.

Det pågår en omfattende produksjon av filmer om seksti- og søttitallets kunstnermyter og populærkulturelle ikoner. Noen av dem handler om aktører som ikke slapp til i datidens mainstreamfilmer, men som i høyeste grad var i berøring med de dyptgripende kulturelle endringene som fant sted. Andre filmer, som dvd-aktuelle I’m not there, tar for seg kjente kapitler med nye virkemidler og en erkjennelse av at det ikke finnes noen enkle innganger til forståelse av epoken. I’m not there kunne like godt vært tittelen på en film om Andy Warhol. Ikke bare fordi Warhol forblir en like gåtefull populærkulturell kraft som Bob Dylan, men fordi regissør Todd Haynes tilnærming til sekstitallet er utenkelig uten Warhol. Hans dekonstruksjon av Dylan kan sammenliknes med Warhols nedbrytning av populære amerikanske ikoner. Derfor er det ikke tilfeldig at den rikeste "intertekstuelle" delen av I’m not there kulminerer i Andy Warhols sofa, der en utmattet Dylan kollapser før han forlater sekstitallet, i en sekvens som er like mye en hommage til Warhol som til Fellini.

DylanWarholM.jpg

I den dvd-aktuelle filmen Factory Girl beskrives møtet mellom Dylan og Warhol som en parentes. Filmen handler om Warhols muse og modell, Edie Sedwick, som døde av en overdose bare 28 år gammel. Men det er Warhols angivelige rolle som demon og snylter som gjennomsyrer filmen. Ja, han får faktisk mye av skylden for hennes død, som også impliserer Dylan på en indirekte måte (derfor har ikke Dylan villet samarbeide med prosjektet). Factory Girl er iblant et så fiendtlig portrett av Warhol at det minner om et karakterdrap. Rollefiguren er så uspiselig at du noen ganger skulle ønske at den fanatiske feministen Valerie  Solanas hadde lykkes med sitt drapsforsøk. Sedwick ble i likhet med Solanas tatt opp og kastet ut av Warhols entourage som var samlet rundt kunstnerkollektivet Factory. Mens Solanas hevnet seg, slik det kommer fram i filmen I shot Andy Warhol, gikk Sedwick til grunne. Hun var Warhols superstjerne som skulle hjelpe ham med å erobre Hollywood. Men da hun ble for krevende, dumpet Warhol henne. Problemet med Sedwicks rollefigur er at vi ikke får noen forståelse for hvorfor Sedwick kollapset når paparazziene ikke lenger var interessert i henne, hvorfor hun bare kunne leve foran et kamera. Sienna Miller i hovedrollen får ikke fram noe av det som angivelig var Sedwicks spesielle sjarm og aristokratiske glamour – eller hvorfor så mange mente hun var en av de vakreste kvinnene i Amerika. Isteden er det vampyren Warhol som trer klarere fram.

Warhol3.jpg

Å spille Warhol har nærmest blitt en spesialdisiplin for skuespillere med en forkjærlighet for det campe. I I Shot Andy Warhol leverte Jared Harris en vittig tolkning som var langt mer fascinerende enn figuren i hovedrollen som skjøt ham, mens David Bowies versjon av Warhol i Julian Schnabels film om "grafitti-kunstneren" Basquiat (Basquiat) var maniert og ufullstendig. I Factory Girl er det australieren Guy Pearce (Memento) som spiller Warhol som en tydeligere utmeislet rollefigur. Pearce tar seg bedre ut enn originalen, kanskje fordi Warhols dårlige hud og de enda dårligere parykkene er tonet noe ned. Pearce’ utgave av Warhol er uten empatiske evner og med en selvopptatthet som grenser til en diagnose. Når han blir konfrontert med ofrene for sin hensynsløshet, virker han himmelfallen. Han forholder seg stort sett passiv, han er i likhet med Dylan ikke "der" og nekter å stå til ansvar for noe. Dermed lærer vi ikke noe om ham. Det taler heller ikke til filmens fordel at Dylan ensidig framstilles som en jordnær og ukomplisert visesanger.

I Factory Girl får vi ikke servert noen av Warhols "sjokkerende" erklæringer på vegne av sin kunst. Her er ingen suppebokser. Han suger livskraften ut av de som jobber for ham, men vi  får ingen forståelse for hva som drev ham. Hva var det som sto på spill for de involverte? I dokumentarfillmen A walk into the sea får vi en bedre forståelse av noe av dynamikken i kollektivet Factory. Regissøren Esther Robinson er niese av Warhols filmklipper og tekniker, Danny Williams, som i 1966 forsvant sporløst fra sitt hjem. Han ble aldri funnet, og Robinson antyder at onkelen tok sitt eget liv etter å ha blitt presset ut av Factorys indre sirkel. Selv om dette aldri bevises, og dokumentaren lider under dårlig kvalitet på arkivmaterialet, tegner Robinson et interessant gruppeportrett av sirkelen rundt Warhol. Williams var Warhols tekniske "rådgiver" og noen ganger elsker. I likhet med mange andre i kretsen representerte Factory for Williams et vindu for selveksponering og kreativitet. Men innad i sirkelen hersker en brutal kniving om Warhols gunst. Williams får ikke kredit for innsatsen, og lar seg ydmyke av Warhol. Så ukjent er Williams innsats at selv aktører som artisten John Cale og regissør Paul Morrissey har problemer med å huske ham, men når de tenker etter, ja da husker de at han faktisk gjorde en innsats i kulissene. På den måten er A walk into the sea kanskje vel så opplysende med hensyn til hvem som hadde størst talent for å promotere seg selv, og hvordan de mest toneangivende aktørene forsatt verner om sin rolle i Factory. Vi får en følelse av hva de ulike aktørene risikerte, men ingen utdypning av Warhols kunstneriske prosjekt.

Warhol4M.jpg

Mens filmskaperne bak Factory Girl reduserer Warhols sjenerthet og sosiale inkompetanse til noe demonisk og destruktivt, legger ikke Robinson skjul på at han var i godt selskap. De var alle sosiale outsidere uten særlig selvinnsikt og empatisk evner. Bare Danny Williams var annerledes, gjentas det av flere i filmen, han var sensitiv og skulle betale en høy pris for det. Både Factory Girl og A walk into the sea tar for gitt at Warhols person og status som kunstner er et avklart kapittel. Derfor reduseres han til Den store kunstneren som var storforbruker av mennesker. Problemet er at verken Edie Sedwick eller Danny Williams framtrer som interessante eller tydelige nok til å rettferdiggjøre filmenes fokus på de menneskelige omkostningene. Det er fortsatt Warhol vi er opptatt av etter å ha sett disse filmene. Og vi trenger sannsynligvis en filmskaper av Todd Haynes format for å kunne gi oss en forklaring på det.

Factory Girl og I’m not there ble nylig sluppet på dvd i Norge. Cinemateket i Oslo viser Basquiat, I shot Andy Warhol og A walk into the sea de siste to ukene av september.

MENY