Det produseres flere filmer enn noensinne, samtidig som kinoene blir færre. Er filmen iferd med å bli offer for egen suksess eller handler det om en grunnleggende strukturell krise, spør Kjetil Lismoen.

Under overflaten av glamour på filmfestivalen i Cannes i mai var det ikke vanskelig å fornemme tilløp til krisestemning. Etter et halvår med spekulasjoner om hvordan nedgangstidene i USA ville ramme filmindustrien, ga filmstudioet Warner krisen et konkret uttrykk da det la ned sine underselskaper for smalere film. Det skjedde kort tid etter at New Line Cinema – produsenten av amerikanske arthousefilmer som My Own Private Idaho, Seven, Boogie Nights, Magnolia, etc – ble lagt ned og absorbert av Warner. Som et nytt skudd for baugen kom nyheten om at den store japanske distributøren Gaga nedskalerer sine internasjonale oppkjøp av smalere kvalitetsfilm. Dermed har sentrale portvoktere til noen av de største markedene i verden – det amerikanske og det japanske – blitt gjort utilgjengelige for utenlandske arthousefilm (som i USA i realiteten vil si all fremmedspråklig film).

Det var denne utviklingen independent-gründer Mark Gill oppsummerte da han nylig under Los Angeles Film Festival holdt en dommedagstale om framtiden for såkalt uavhengig film i USA (det vil si filmen laget utenfor studiosystemet). Aldri har produksjonen av film utenfor studioene vært større – og aldri har inntektspotensialet vært lavere, hevdet han. Det vil i framtiden bli færre filmer som lanseres, og færre selskaper som lanserer dem. Blockbusterne vil råde grunnen alene.

Den uavhengige delen av filmindustrien definerer altså situasjonen som dramatisk. Spørsmålet er bare hva slags krise vi her snakker om. For nedgangstiden i amerikansk økonomi utgjør bare én side ved denne tilbakegangen som i bunnen skjuler en grunnleggende strukturell krise. Filmen gjennomgår de mest dramatiske endringene siden innføringen av lyden, sannsynligvis de mest dramatiske endringene noensinne. Med den digitale revolusjonens demokratisering av produksjonsmidlene er det i dag mulig å lage en spillefilm for en norsk månedslønn. Men det er ikke bare i de velstående landene at "alle" nå kan lage film: Over hele verden, fra Nigerias videobaserte filmindustri ("Nollywood") til Bollywoods kostnadseffektve digitale produksjonshus og blakke "kredittkortfilmskapere" i USA, er det nye taktskiftet i filmens evolusjon for lengst kommet i gang. Det eneste som gjenstår er at det siste avgjørende leddet, distribusjonen, finner sin naturlige konklusjon gjennom digital kino og nedlastbar film.

Problemet er bare at filmindustrien har sittet altfor lenge på gjerdet i forhold til utviklingen. I likhet med musikkbransjen har filmbransjen latt seg drive av frykten for å miste inntekter, snarere enn noen forståelse for hvordan den kan bli fortrolig med og anvende den nye teknologien. Mens Hollywoodstudioene har sittet avventende i tenkeboksen i flere år nå, og kinobransjen i andre land, ikke minst i Norge, har ventet på signaler om hvilken ny teknologi studioene vil satse på, har stadig flere kinoer blitt lagt ned. Samtidig har det eksplosive dvd-salget de siste årene gjort bransjen enda mindre lysten på å hoppe ned fra gjerdet og forlate den tradisjonelle forretningsmodellen. Men med et voksende piratspøkelse hengende over seg, og det siste halvårets markante nedgang i dvd-salget, er filmstudiene omsider innhentet av virkeligheten. Spørsmålet er om de har agert for sent.

Filmen er som vår tids mest dominerende kulturuttrykk på noen måter blitt et offer for sin egen suksess. Alle unge vil gjøre "noe med film", som det heter i en harselerende norsk kortfilm, og særlig i USA har det vokst fram en egen mytologi rundt den ene blakke filmkunstneren som til slutt skyter gullfuglen. I kjølvannet av Quentin Tarantinos gjennombrudd med Reservoir Dogs under Sundance film festival i 1992, og hans påfølgende status som populærkulturelt ikon, har det fulgt tusenvis av unge håpefulle filmskapere som misbruker kredittkortet sitt for å få finansiert sin første film. Resultatet er at de sentrale innfallsportene til det amerikanske kinomarkedet, som Sundance og American Independent Film Marked, oversvømmes av filmprosjekter. Men tilbudet står ikke i forhold til etterspørselen. Bare et par prosent av disse filmene vil få distribusjon på et krympende kinomarked, og kanskje bare 10 prosent av de resterende er så heldige at de blir vist på en av filmkanalene, som Independent Film Channel.

I Europa produseres det også uforholdsmessig mange filmer som aldri får noen distribusjon. Forskjellen er at her er det staten som betaler for overproduksjonen. Lik effekten av jordbrukspolitikken har en rekke EU-land fått sine "smørfjell" med filmer. Disse filmene er stuet vekk, ikke for å påvirke prisnivået, men fordi det ikke finnes noe marked for dem (EU legger årlig 1.45 milliarder Euro inn i europeiske filmer som til sammen bare har en markedsandel på 7 prosent i Europa, ifølge Screen International). Det er denne politikken blant annet Henning Camre, arkitekten bak den danske filmens framganger, har gått til felts mot gjennom Copenhagen Think Tank.

Camre slår blant annet fast at det ikke er noen menneskerett å få vist filmen sin på kino eller tv. Sannheten er også at mange av disse filmene ikke holder mål. Men det kan være liten tvil om at mange verdifulle filmverk blir lagt vekk fordi nåløyet er blitt for snevert. Og uten kinodistribusjon, er distributørene mindre villige til å gi en film ut på dvd. I Norge får så å si alle filmer som er laget med statsstøtte kinodistribusjon. Det er helt unikt, og ingen selvfølge, noe norske kinosjefer ofte poengterer. Det blir derfor spennende å se hva som kommer ut av den pågående digitaliseringen av norske kinoer som norsk kinobransje skal spleise på sammen med de Hollywood-dominerte filmbyråene. Kinosjefene lover større mangfold, blant annet på grunn av muligheten til mer dynamisk programmering, men det er vanskelig å se hvorfor Hollywood plutselig skal bli så sjenerøse overfor andres filmer når de sitter i førersetet. Det er de amerikanske studioene som i stor grad styrer digitaliseringen av norske kinoer, med hjelp av den norske videogramavgiften (som du betaler for hver dvd du kjøper), og det er underlig at dette ikke debatteres mer. Kanskje skyldes det at kinobransjens organisasjon, Film & Kino, holder kortene tett til brystet og gir lite innsyn i prosessen. Dette skaper selvsagt uro blant de av oss som frykter for at den internasjonale arthousefilmen skal bli fordrevet fra kinoene. 

Én ting er sikkert: Når det kommer til stykket, er det på nettet at hele framtidens verdensbibliotek for film til slutt vil finne veien. Men om det skjer på lovlig og harmonisk vis, gjennom rasjonelle nedlastnings- og betalingsmåter, eller på piraters vis, det avhenger av om filmindustrien makter å omfavne den teknologiske utviklingen og riste av seg fryktens hemmende klo. Det er mye som står på spill: Kanskje kan tiden for filmindustrien som den globale underholdningsleverandøren den er i dag være iferd med å renne ut.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.

Denne artikkelen står også på trykk i siste utgaven av Morgenbladet.