
En magisk sommer er en av filmhøstens vakreste eventyr på kino, der flyvende duer og nedslitte gater bærer på en gåtefull poesi.
– Det er bare min måte å fortelle historier på, sier den nå så prisbelønte regissøren Andrzej Jakimowski. – Jeg kjenner ikke til noen annen måte.
Sztucki ("Triks") er originaltittelen på polske Andrzej Jakimowskis andre film, En Magisk sommer, som det siste året har sjarmert den internasjonale festivalverdenen. Men det er ingen feelgoodfilm som logrer aktivt overfor kinopublikummet som nå settes opp på norske kinoer. Det er en stillfaren og vakker film som krever oppmerksomhet overfor detaljene og de små tingene – samtidig som Jakimowski mot slutten viser en sans for spenning som er en Hitchcock verdig.
Den ytre handlingen er såre enkel: En gutt, som bor sammen med moren og søsteren, slentrer rundt i en liten polsk småby mens han utfører små triks overfor omgivelsene og har forhåpninger om at faren en dag skal dukke opp. Det er måten Jakimowski skildrer dette vesle, avgrensede universet på, som gjør filmen helt spesiell. Her bærer flyvende duer, forbipasserende tog og nedslitte gater på en gåtefull poesi, og lyset forvandler den grå og triste byen til et sted du ikke vil forlate. Jakimowski har dedikert filmen til sin søster og kan fortelle til Rushprint at handlingen bærer på paralleller til hans eget liv.
– Det er visse paralleller mellom hovedpersonen, den vesle gutten Stefek, og mine egne opplevelser fra barndommen. Jeg hadde også en eldre søster som tok seg av meg fra hun var i tenårene. Men Stefeks søken etter sin egen far har ikke noe med mitt liv å gjøre, det er i likhet med andre ting i filmen diktning.
Når det gjelder filmens stil, den underfortalte måten den formidles på, synes Jakimowski det er vanskelig å si noe konkret om. Det er bare denne ene måten han kan fortelle på, sier han.
– Det er bare min måte å fortelle historier på film, jeg kjenner ikke til noen annen måte. Jeg har ikke forsøkt bevisst å skape et poetisk eller "magisk" univers. Det har nok sin årsak i at jeg setter mer pris på det underfortalte enn det som er overtydelig.

Kan du si noe om opptaksstedet til denne filmen. Den vesle byen kan virke deprimerende og nedslitt, men den er samtidig skildret på en vakker måte.
– Filmen er spilt inn i en liten by sør i Polen. Den var lenge en gruveby, men i dag er gruvedriften for lengst nedlagt og mange er uten arbeid. Det spesielle ved byen er at arkitekturen ikke er særlig polsk, men mer preget av tyske innslag. En by som er såpass fattig kan selvsagt virke deprimerende. Men er man interessert i mennesker, så vil man alltid finne skjønnhet og noen som har en positiv holdning til livet, selv om forholdene kan være kummerlige.
Damian Ul i hovedrollen framstår som en naturbegavelse. Hvordan fant du ham?
– Vi fant ham nesten ved en tilfeldighet. Han ankom castingen i siste øyeblikk. Vi hadde oppsøkt en rekke polske småbyer for å finne den rette for rollen, vi hadde testet ut over 400 skolegutter rundt omkring, men uten å finne noen jeg var fornøyd med. Jeg var ganske desperat fordi opptakene skulle begynte om kort tid. Men da vi dro innom den utvalgte byen der vi skulle starte opptakene, egentlig for å lete etter noen siste locations til opptaket, så fant vi ham! Han er en gutt svært lik den gutten han spiller i filmen – han hang rundt i gatene og gjorde ikke noe spesielt. Han er fortrolig med de gatene og miljøene vi skildrer i filmen fordi han har vokst opp der. Vi kan til og med se skolen hans i flere av scenene. Heller ikke Ewelina Walendziak i rollen som søsteren hadde spilt i en film før. Hun har heller ingen erfaring eller utdanning innen film.
Hvordan instruerer man slike "amatørskuespillere"? Hvilke utfordringer bød det på?
– Jeg liker ikke å instruere, jeg har ikke noen tro på at jeg kan fortelle dem hva de skal gjøre. Jeg pleier isteden å få dem til å agere naturlig, ved å legge forholdene til rette for at de kan være seg selv foran kamera. Damian, som spiller gutten, ble fort fortrolig med hva jeg ønsket av ham, han er veldig intelligent og effektiv. Jeg ba ikke om så mye spesifikt, men han forsto situasjonen, også fordi hans eget liv lå såpass nærme det livet vi ville skildre i filmen. Han bodde sammen med sin mor og søster, mens faren som i filmen hadde flyttet fra dem. Så dette var ikke en så stor overgang for ham som man kanskje skulle tro.

Det er en film om et barn, men her er ingen fjernsyn, dataspill eller mobiltelefoner som barn og unge gjerne omgir seg med.
– Jeg ville ikke ha med den slags distraksjoner, det er ikke en sånn film. Mitt hovedbudskap til Damian var at han ikke måtte late som han spilte i en film. Det var helt avgjørende. Jeg ville ikke at han skulle oppføre seg og snakke som andre barn vi ser på film eller i tv-serier. Og han fanget opp dette fort – etter hvert behøvde jeg nesten ikke si noe til ham under opptak, men bare plassere ham i situasjonene.
Det er en film med mye luftig atmosfære, men samtidig makter du holde oss fastspent i spenning med hensyn til om gutten makter å gjenforene foreldrene. Særlig den siste scenen utløser en sterk emosjonell effekt.
– Jeg er glad for å høre det. For det var intensjonen å bygge mye opp mot dette avgjørende øyeblikket.
En magisk sommer fikk en rekke Gulløver, den nasjonale polske filmprisen. Hvordan ble filmen mottatt av kinopublikummet i Polen?
– Ganske godt. Den var ingen megasuksess, men som arthousefilm var 180 000 besøkende veldig bra, synes jeg. Vi hadde ikke forventet så mye. Dette er nok ikke en film for alle, selv om jeg overraskes stadig over at hele familier går og ser den. Så kanskje har den en appell utover det tradisjonelle arthouse-publikummet.
En magisk sommer har premiere denne fredagen. Som forfilm vises den prisbelønte norske kortfilmen Varde.