Vi elsker danske og svenske filmer, mens våre naboer ignorerer våre filmer. Neste uke møtes den nordiske filmfamilien i Haugesund. Hvor harmonisk og funksjonell er den?

Nordisk samarbeid på filmfronten likner ikke noen av de slumrende relasjonene vi ser mellom de nordiske land innen andre deler av kulturlivet; det foregår et omfattende samarbeid som ikke bare baserer seg på incentiver fra Nordisk Råd, det finnes et felles marked med stort potensiale. Og coproduksjonsseminarer som New Nordic Films, som åpner i Haugesund neste uke, samt møteplasser for kort- og dokumentarfilm som Nordisk Panorama – for ikke å glemme Nordisk Film & TV Fond – gjenspeiler en felles erkjennelse om at vi trenger hverandre.

Spørsmålet er bare hvem som trenger hvem mest.

Gjennom hele etterkrigstiden har det norske markedet vært viktig for dansk og svensk filmbransje, mens den norske filmen har vært av minimal interesse for våre nabolands distributører. Mens den norske offentligheten bokstavlig talt har blitt kanalisert mot svensk kultur gjennom tilgangen til svensk fjernsyn, har våre naboland sluttet å se til norsk kultur. Den norske filmen var lenge et negativt begrep i våre naboland, og den gjenreisingen vi har sett av norsk film på hjemmebane, har ikke ført til økt distribusjon til resten av Norden.

Om denne kommentaren til forveksling minner om rituell sutring og selvpisking, så er den kanskje det. Samtidig er ubalansen et faktum vi bare må erkjenne. Spørsmålet er hva vi kan gjøre med det.

Jeg tror ikke det vil hjelpe med flere incentiver. Bare for få år siden ble Buddy lansert på svenske og danske kinoer med ekstra støtte fra Nordisk Film & TV Fond, uten at det ga resultater. Man antok den gangen at Buddy burde ha stor appell, ikke minst overfor de unge. Men de unges kulturelle sperrer satte en stopper for det, ifølge markedsundersøkelser som ble foretatt i etterkant. Isteden er det gjerne de mer eksotiske skildringene fra Norge, som i Bent Hamers filmer, som har en viss appell – men da hos et begrenset, voksent kinopublikum.

Det kan synes som om svenskene og danskene i større grad enn oss tviholder på stereotype forestillinger om nabofolket: Vi bør helst være noen slags Ellinger eller eksotiske kyst- og fjellfolk. Ganske ofte har jeg hørt danske bransjefolk oppfordre oss til å lage film med sterkere lokal forankring, med fokus på "det eksotiske", litt som Heftig og Begeistret. Som om moderne, urbane samtidsdramaer er noe andre kan lage bedre. Kanskje vil Reprise, som ble utropt av Weekendavisens anmelder til fjorårets beste nordiske film på danske kinoer, endre bildet av norsk film som lite moderne. Filmens besøkstall på danske kinoer var ikke gode, men den danske bransjen og filmpressen har i det minste fått øynene opp for et nytt stortalent med navnet Trier.

For noen år siden truet Filmfondet (i dag Norsk Filminstitutt) med å redusere støtten til nordiske co-produksjoner fordi fondet mente norsk film fikk for lite tilbake. Det skjedde i en periode der svenske, danske og islandske produsenter for alvor hadde fått øynene opp for den sjenerøse norske billettstøtten. Det var da Zentropa etablerte Fjellabe Film (!) i Norge for å åpne en kanal inn til ordningen. Men da gikk alarmen på Filmens Hus i Oslo. For å unngå at uforholdsvis mange millioner forsvant ut av den norske bransjen, innførte fondet et tak på støtten – til danske og svenske produsenters protester.

Når den nordiske bransjen møtes i Haugesund neste helg, peiler kanskje samtalen innom dette stridstemaet. Mye tyder på at taket fondet satte ikke bare vil fortsette, men at NFI med nye forskrifter helt og holdent vil forsøke å fjerne tilgangen til billettstøtten for utenlandske produsenter.

Likevel slipper vi ikke unna spørsmålet: Hvem er det, når det kommer til stykket, som har ansvaret for at andre ikke vil se filmene våre?

Svaret gir seg selv. Vi må bli mer bevisst de markedene som ligger oss nærmest kulturelt og økonomisk, istedenfor å drømme om amerikansk og tysk distribusjon. Det er en sammenheng mellom norske produsenters svake innsats med å hente inn nordisk co-produksjonsmidler og den norske filmens lave status i andre nordiske markeder. Den generelle mangelen på utfartstrang er et påfallene trekk ved den norske bransjen akkurat nå. Norske produsenter må rett og slett komme seg ut i verden og Norden.

Kjetil Lismoen er ansvarlig redaktør i Rushprint.

Foto: Den nye danske filmen En helt kommer hjem, der Thomas Vinterberg spiller videre på familienevrosene fra Festen. Filmen vises under Den norske filmfestivalen i Haugesund.