– Å skifte sjanger var den desidert største utfordringen, forteller Thomas Seeberg Torjussen om arbeidet med å adaptere Ingvar Ambjørnsens Den siste revejakta til filmen. – Boka sparker inn til dels vidåpne dører i dag, men de var stengt når Ambjørnsen skrev boka.
– Å skifte sjanger var den desidert største utfordringen, forteller Thomas Seeberg Torjussen om arbeidet med å adaptere Ingvar Ambjørnsens Den siste revejakta til filmen. – Boka sparker inn til dels vidåpne dører i dag, men de var stengt når Ambjørnsen skrev boka.
– Det er en utfordring å adaptere i seg selv, og man støter alltid på nye problemer underveis. Jeg har en vag følelse av at skjønnlitterære forfattere slipper unna med ting som vi filmforfattere ikke slipper unna med.
Thomas Seeberg Torjussen tilhørte det første kullet med manusforfattere som gikk av Den norske filmskolen. Sammen med medstudentene Erik Richter Strand og Erik Vogel debuterte han med den kritikerroste langfilmen Sønner kort tid etter at han gikk ut av skolen. Nå for tiden jobber han med å utvikle en ny tv-serie for NRK Drama, Koselig med Peis. Han har også adaptert Ingvar Ambjørnsens roman Den siste revejakta til filmen sammen med Mette Bølstad. Det er dette arbeidet han nå er bedt om å reflektere over.
– Under arbeidet med Den siste revejakta fikk jeg ganske fort problemer med å lappe plottet sammen etter at jeg fjerna den retrospektive fortelleren fra romanen. Han sitter på en øy og drikker og husker ikke helt hvordan alt skjedde. Hullene i hans hukommelse ble mine og jeg måtte dikte selv for å få det til å henge på greip. Boka ble i sin tid lansert som en hardbarka krim og på coveret fikk man beskjed om at kaldsvetten skulle sile. Det er mulig det funka sånn i 1983, men for meg var boka uinteressant som krim og jeg lo mer enn jeg kaldsvetta. Jeg ville gjøre den om til en varm komedie, uten å drite ut Ambjørnsen. Boka sparker inn til dels vidåpne dører i dag, men de var stengt når Ambjørnsen skrev boka, og vi har kanskje ham å takke for at de i dag er mer åpne. Ambjørnsens tidlige forfatterskap har i dag et utdatert og ufrivillig morsomt språk. "Betty hadde det ikke særlig ålreit. Sniff og brekk og knuff for spenn". Det ville vært lettvint og lumpent å bruke det mot ham i dag, for jeg husker hvor tøft jeg syntes det var en gang. Som en gedigen hockeysveis. Det var rafft den gang og lættis i dag. Jeg forsøkte å oppdatere språket til vårt og samtidig styre unna nyord som ikke fantes i 1979. Som cyberspace og fritidsklemma og schpaa kæbbe. Men å skifte sjanger var den desidert største utfordringen. Lenge var det verken fugl eller fisk, og jeg har ikke sett filmen ferdig ennå og er veldig spent.
Hva er det ved denne spesielle epoken – i overgangen fra 70- til 80-tallet – som gjør den interessant for oss i dag?
Det var en uskyld som forsvant når heroinen flomma inn for alvor og jappene kom. Uskyld tapes riktignok jevnt og trutt, men på slutten av søttiåra var det fremdeles folk som trodde på de ideene som sprang ut av 68-opprøret. Men idealismen var på hell. Hovedpersonen i Revejakta blir sittende igjen i starten av søttiåra, sånn sett er det en epokefilm om en fyr som tiden allerede har gått fra. Carls forkjærlighet for kollektivtanken og hans evangelium om hampen ville virket for krampaktig i dag, men i overgangen fra søtti- til åttitallet tror jeg fremdeles han hadde mange med seg. Folk som stritta i mot, og som ville tilbake. Og jeg innbiller meg at det var håp. At man tenkte at jappene og pønkerne var et blaff og at man skulle tilbake til blomsterenga, og ikke videre til rave og ironi.
Har dere vært tro mot Ambjørnsens univers, slik du ser det?
Nei, ikke spesielt. Jeg tror han ville skape et mørkt og tøft univers.
En av grunnene til at produsenter gjerne adapterer er forhåpningen om å profitere på bokens eventuelle berømmelse. I hvilke tilfeller kan det fungere hemmende?
Jeg tror mye av grunnen til at produsenter sender oss bøker til adaptasjon er at de ikke mottar mange og gode nok originalmanus. De fleste produsenter jeg har møtt ønsker å lage noe originalt. Det er et skrikende behov for gode filmforfattere, men mange dyktige forfattere foretrekker fremdeles romanen framfor filmen. Noen produsenter tror veien fra roman til film er kortere enn den er og ser naturligvis muligheten til å få et produksjonsklart manus opp å stå innen kort tid.
Er det mindre prestisje – og derfor mindre prestasjonsangst – forbundet med å adaptere enn å skrive originalmanus?
Jeg synes det er et hav av forskjell. Karakterene, universet og premisset for fortellingen, det fortellingen har på hjertet, er allerede skapt. Det er en dramaturgisk-teknisk omstilling å gjøre det om til film, og man kan ta seg visse dikteriske friheter underveis, men avsenderen er en annen. Det er muligens selvhøytidelig, men jeg vil alltid ha større prestasjonsangst når jeg forteller noe jeg har funnet på selv, enn når jeg forteller andres historier.
Hva er den største forskjellen på å adaptere og skrive originalmanus, utover det åpenbare ved at man baserer manus på et litterært forelegg?
Jeg tenker at det er litt som å spille inn en coverlåt. Det er lærerikt rent teknisk, og man kan sette sitt eget avtrykk på det, men det er og blir noen andres verk, og mesteparten av pengene og æren går til originalartisten, som seg hør og bør. Jeg tror ikke man nødvendigvis må være forfatter for å kunne adaptere. Man kan være dramaturg eller regissør. Det er fortolkningskunst. Originalforfatteren definerer "hva" man forteller, alle andre fortolker og jobber med "hvordan" det skal fortelles.
Hvilke bøker er i dine øyne ufilmbare?
Tradisjonelt sett er ytre handling mer filmatisk enn indre ambivalens, eller for eksempel en skildring av stillestående apati. En voldelig østeuropeer som slår før han spør er en cineastisk drøm, mens en stillesittende tenker, som jo samtidsromanen er full av, er gjerne sett på som et mareritt. Men jeg tror filmen er i stand til å fortelle hva det måtte være, hvis man ikke er purist og nekter seg fortellerstemmer eller andre virkemidler. Det er det som er kult med filmen. Det finnes filmforfattere som mener at voice-over er et støttehjul for folk som ikke kan skrive skikkelig dramatikk. Det er selvsagt piss. På filmskolen ble flashbacks omtalt som frijazz – piss det óg. Hvis man åpner for alle virkemidler filmen har tilgjengelig har jeg vanskelig for å se for meg hva som er ufilmbart.
Den siste revejakta har ordinær kinopremiere 29. august.
– Å skifte sjanger var den desidert største utfordringen, forteller Thomas Seeberg Torjussen om arbeidet med å adaptere Ingvar Ambjørnsens Den siste revejakta til filmen. – Boka sparker inn til dels vidåpne dører i dag, men de var stengt når Ambjørnsen skrev boka.
– Å skifte sjanger var den desidert største utfordringen, forteller Thomas Seeberg Torjussen om arbeidet med å adaptere Ingvar Ambjørnsens Den siste revejakta til filmen. – Boka sparker inn til dels vidåpne dører i dag, men de var stengt når Ambjørnsen skrev boka.
– Det er en utfordring å adaptere i seg selv, og man støter alltid på nye problemer underveis. Jeg har en vag følelse av at skjønnlitterære forfattere slipper unna med ting som vi filmforfattere ikke slipper unna med.
Thomas Seeberg Torjussen tilhørte det første kullet med manusforfattere som gikk av Den norske filmskolen. Sammen med medstudentene Erik Richter Strand og Erik Vogel debuterte han med den kritikerroste langfilmen Sønner kort tid etter at han gikk ut av skolen. Nå for tiden jobber han med å utvikle en ny tv-serie for NRK Drama, Koselig med Peis. Han har også adaptert Ingvar Ambjørnsens roman Den siste revejakta til filmen sammen med Mette Bølstad. Det er dette arbeidet han nå er bedt om å reflektere over.
– Under arbeidet med Den siste revejakta fikk jeg ganske fort problemer med å lappe plottet sammen etter at jeg fjerna den retrospektive fortelleren fra romanen. Han sitter på en øy og drikker og husker ikke helt hvordan alt skjedde. Hullene i hans hukommelse ble mine og jeg måtte dikte selv for å få det til å henge på greip. Boka ble i sin tid lansert som en hardbarka krim og på coveret fikk man beskjed om at kaldsvetten skulle sile. Det er mulig det funka sånn i 1983, men for meg var boka uinteressant som krim og jeg lo mer enn jeg kaldsvetta. Jeg ville gjøre den om til en varm komedie, uten å drite ut Ambjørnsen. Boka sparker inn til dels vidåpne dører i dag, men de var stengt når Ambjørnsen skrev boka, og vi har kanskje ham å takke for at de i dag er mer åpne. Ambjørnsens tidlige forfatterskap har i dag et utdatert og ufrivillig morsomt språk. "Betty hadde det ikke særlig ålreit. Sniff og brekk og knuff for spenn". Det ville vært lettvint og lumpent å bruke det mot ham i dag, for jeg husker hvor tøft jeg syntes det var en gang. Som en gedigen hockeysveis. Det var rafft den gang og lættis i dag. Jeg forsøkte å oppdatere språket til vårt og samtidig styre unna nyord som ikke fantes i 1979. Som cyberspace og fritidsklemma og schpaa kæbbe. Men å skifte sjanger var den desidert største utfordringen. Lenge var det verken fugl eller fisk, og jeg har ikke sett filmen ferdig ennå og er veldig spent.
Hva er det ved denne spesielle epoken – i overgangen fra 70- til 80-tallet – som gjør den interessant for oss i dag?
Det var en uskyld som forsvant når heroinen flomma inn for alvor og jappene kom. Uskyld tapes riktignok jevnt og trutt, men på slutten av søttiåra var det fremdeles folk som trodde på de ideene som sprang ut av 68-opprøret. Men idealismen var på hell. Hovedpersonen i Revejakta blir sittende igjen i starten av søttiåra, sånn sett er det en epokefilm om en fyr som tiden allerede har gått fra. Carls forkjærlighet for kollektivtanken og hans evangelium om hampen ville virket for krampaktig i dag, men i overgangen fra søtti- til åttitallet tror jeg fremdeles han hadde mange med seg. Folk som stritta i mot, og som ville tilbake. Og jeg innbiller meg at det var håp. At man tenkte at jappene og pønkerne var et blaff og at man skulle tilbake til blomsterenga, og ikke videre til rave og ironi.
Har dere vært tro mot Ambjørnsens univers, slik du ser det?
Nei, ikke spesielt. Jeg tror han ville skape et mørkt og tøft univers.
En av grunnene til at produsenter gjerne adapterer er forhåpningen om å profitere på bokens eventuelle berømmelse. I hvilke tilfeller kan det fungere hemmende?
Jeg tror mye av grunnen til at produsenter sender oss bøker til adaptasjon er at de ikke mottar mange og gode nok originalmanus. De fleste produsenter jeg har møtt ønsker å lage noe originalt. Det er et skrikende behov for gode filmforfattere, men mange dyktige forfattere foretrekker fremdeles romanen framfor filmen. Noen produsenter tror veien fra roman til film er kortere enn den er og ser naturligvis muligheten til å få et produksjonsklart manus opp å stå innen kort tid.
Er det mindre prestisje – og derfor mindre prestasjonsangst – forbundet med å adaptere enn å skrive originalmanus?
Jeg synes det er et hav av forskjell. Karakterene, universet og premisset for fortellingen, det fortellingen har på hjertet, er allerede skapt. Det er en dramaturgisk-teknisk omstilling å gjøre det om til film, og man kan ta seg visse dikteriske friheter underveis, men avsenderen er en annen. Det er muligens selvhøytidelig, men jeg vil alltid ha større prestasjonsangst når jeg forteller noe jeg har funnet på selv, enn når jeg forteller andres historier.
Hva er den største forskjellen på å adaptere og skrive originalmanus, utover det åpenbare ved at man baserer manus på et litterært forelegg?
Jeg tenker at det er litt som å spille inn en coverlåt. Det er lærerikt rent teknisk, og man kan sette sitt eget avtrykk på det, men det er og blir noen andres verk, og mesteparten av pengene og æren går til originalartisten, som seg hør og bør. Jeg tror ikke man nødvendigvis må være forfatter for å kunne adaptere. Man kan være dramaturg eller regissør. Det er fortolkningskunst. Originalforfatteren definerer "hva" man forteller, alle andre fortolker og jobber med "hvordan" det skal fortelles.
Hvilke bøker er i dine øyne ufilmbare?
Tradisjonelt sett er ytre handling mer filmatisk enn indre ambivalens, eller for eksempel en skildring av stillestående apati. En voldelig østeuropeer som slår før han spør er en cineastisk drøm, mens en stillesittende tenker, som jo samtidsromanen er full av, er gjerne sett på som et mareritt. Men jeg tror filmen er i stand til å fortelle hva det måtte være, hvis man ikke er purist og nekter seg fortellerstemmer eller andre virkemidler. Det er det som er kult med filmen. Det finnes filmforfattere som mener at voice-over er et støttehjul for folk som ikke kan skrive skikkelig dramatikk. Det er selvsagt piss. På filmskolen ble flashbacks omtalt som frijazz – piss det óg. Hvis man åpner for alle virkemidler filmen har tilgjengelig har jeg vanskelig for å se for meg hva som er ufilmbart.
Den siste revejakta har ordinær kinopremiere 29. august.
