De siste årene har vi sett filmer og tv-serier som speiler de kaotiske krigstilstandene i Midtøsten. Men også krigsaktørene lar seg påvirke og inspirere av filmen.

Som Rushprint nylig kunne melde om, har fangevokterne ved det kontroversielle Guantánamo-fengselet hatt et spesielt forhold til den amerikanske tv-serien 24. Det har vist seg at advokatgruppen som utformet de torturlignende forhørene på øya har latt seg inspirere av seriens helt, Jack Bauer (spilt av Kiefer Sutherland). Sammenfallet i tid er interessant: De nevnte avhørene startet i november 2002, bare tre uker etter at 24 hadde innledet sin andre sesong. Serien ble svært populær blant vokterne på Guantánamo, som ifølge den ene av dem, Diane Beaver, bidro til å skape en atmosfære der flere følte de kunne gå over streken. Serien «ga folk mange ideer», fortalte hun.

Valkyriehelikopternes estetikk
Nå er det ikke noe nytt at populærkultur, og særlig filmen, står i ledtog med de soldatene og fangevokterne vi sender til fronten. De er selvsagt barn av sin tid. Og i mer enn noen annen moderne krigskonflikt har mediene holdt frem et splintret speil foran okkupasjonskrigen i Irak og påfølgende operasjoner. Det er som om Vietnamkrigens estetikk på film, slik den først kom til uttrykk i Francis Ford Coppolas Apokalypse nå (1979), fremstår som en ufarlig konvensjon fra hine dager. Du vet, de obligatoriske scenene med lyden av et helikopter og en låt av Hendrix eller Doors, som forteller oss at «krig er helvete», ja visst, men dette er bare en trygg krigsfilmklisjé. I den postmoderne Irakfilmen Jarhead (2005, om den første "Irakkrigen") ser vi dette: Soldatene blir trigget av scenen med wagnerske valkyriehelikoptere som går til angrep på en vietnamesisk landsby i Apokalypse nå (en antikrigsfilm!), mens de venter på at den første Irakkrigen skal komme i gang for deres egen del. Jeg vet ikke hvordan Coppola opplevde dette grepet. Kanskje var det like opprivende som for den britiske musikeren Joe Strummer å høre hans «Rock the Casbah» bli de amerikanske soldatenes uoffisielle kampsang i den første og andre Irakkrigen.

Soldater med kamera
I den andre okkupasjonskrigen i Irak har ikke soldatene bare vært passive konsumenter av krigsfilm – de har filmet mye selv. I dokumentarfilmer som Gunner Palace, og på nye dokumentarkanaler som YouTube, ser vi hvordan soldatene formidler sine inntrykk fra fronten på hjerteskjærende og groteske måter. I Brian de Palmas kontroversielle Redacted er denne utviklingen satt på spissen: Soldatene kan fremvise en slik fortrolighet med iscenesettelse foran kamera at de like godt filmer sine egne overgrep, men det er her filmen ber oss strekke vår forestillingsevne vel langt. De Palmas film er likevel et prisverdig forsøk på å speile en ny og kompleks medievirkelighet.

Det samme kan sies om Errol Morris’ stiliserte dokumentar Standard Operating Procedure. Her forsøker Morris å ta tyren ved hornene, det vil si å dekonstruere Irakkrigens ikoniske bilder fra det beryktede Abu Ghraib-fengselet. Bildene som mer enn noe annet er blitt symbolene på det feilslåtte ved okkupasjonskrigen, uten at vi helt vet hvorfor. Vi husker bare soldatenes smil til kamera mens de står over de mishandlede fangene, og så, senere, den unge vokteren Lynndie Englands døde øyne. Eller var England bare ekstra trøtt den dagen det kjente bildet av henne ble tatt?

Regissør Morris mener i hvert fall at disse «råtne eplene» ikke nødvendigvis var de dårligste i kurven. De var plassert i en atmosfære «beyond any constraint», for å låne en militær beskrivelse fra Apokalypse nå. Det kunne minne om en iscenesetting fra realitygenerasjonen som var kommet ut av kontroll – mens de med det virkelige ansvaret lot dem ta støyten alene. Overlat barna til seg selv, og dette er hva du har i vente, kan det virke som om Morris konkluderer. Vi sender våre unge til en blodig krig de ikke kan forstå, men forventer at de skal oppføre seg ordentlig og bare lese/se oppbyggelig populærkultur. Eller som Marlon Brandos forrykte oberst sier det i Apokalypse nå: De lærer oss å lemleste, men vi får ikke lov til å si «fuck». Når noen går over streken, isoleres de som «råtne epler», og den atmosfæren som gjorde overskridelsene mulig tilskrives usunne tendenser i populærkulturen.

Bisarre iscenesettelser
Jeg husker godt den første sesongen serieskaperne bak 24 begynte å innlemme realistiske torturscener i serien. Verken produsenten Fox Broadcast eller norske TV2 varslet oss seere om det, som om det var noe helt naturlig å gjøre i det politiske klimaet etter 11. september 2001. Men det mange glemmer, eller ikke vil gi serien æren for, er den destruktive voldssyklusen den avdekker. For 24 viser hvordan helten selv blir ansvarlig for tortur og mister noe av seg selv og sin menneskelighet i denne overskridelsen. Og dette var lenge før Abu Ghraib ble offentlig kjent i USA. En av vokterne på Guantánamo, den nevnte Diane Beaver, forteller at hun i dag ikke orker å se på 24 fordi serien minner henne om forholdene i fangeleiren.

Mange av vokterne i Abu Ghraib viser ikke tilsvarende anger. Noen av dem kan simpelthen ikke se at de gjorde noe galt, og anser sine poseringer foran ydmykede fanger som noe i nærheten av en legitim krigskonvensjon. I den israelske dokumentarfilmen To see if I’m smiling (2007) møter vi imidlertid på israelske kvinnelige soldater som har store problemer med å forsone seg med hva de har vært med på. De gjenforteller overgrep de har begått mot palestinere, flere av dem barn, og hvordan også de har posert triumferende for kamera over ydmykede eller døde palestinere. Sterkest inntrykk gjør tenåringsjenta som under den militære tjenestetiden vasket blod av palestinske lik som skulle sendes hjem. I et bisart innfall, for å skaffe seg det ultimate «trofébildet», lot hun seg avbilde foran en død kropp med erigert penis. Hennes skam over å ha mistet sin menneskelighet i dette øyeblikket er så fundamental at den fortsatt brenner i hukommelsen.

Jentas siste ord, som avslutter filmen, er en tragisk påminnelse om hvor unge og uforberedte disse soldatene er når de kastes ut i krigen: «Hvordan kunne jeg tro at jeg bare skulle kunne glemme dette?»

Dette er en redigert versjon av en artikkel som har stått på trykk i Morgenbladet.