Siste ukes debatt om norske filmanmeldere bekrefter hva de filminteresserte for lengst har merket seg: Epoken med den toneangivende filmkritikken i dagspressen er over. Isteden har en ny type filmkritikk oppstått.

Siste ukes debatt om norske filmanmeldere bekrefter hva de filminteresserte for lengst har merket seg: Epoken med den toneangivende filmkritikken i dagspressen er over. Isteden har en ny type filmkritikk oppstått.
Siste ukes debatt om norske filmanmeldere bekrefter hva de filminteresserte for lengst har merket seg: Epoken med den toneangivende filmkritikken i dagspressen er over. Isteden har en ny type filmkritikk oppstått.
Siste ukes debatt rundt Rushprints anmeldelse av de norske filmanmeldelsene av Funny Games, har til tider minnet om et gravøl. De fleste beklager den tradisjonelle kritikkens svanesang i dagspressen, og skylder på nyhetsdeskenes utålmodighet og lesernes behov for effektiv forbrukerveiledning. Debatten gir inntrykk av at kritikkens tilbakegang er irreversibel, og at en epoke er over. Noen trekker fram Pauline Kael som en avdød fanebærer for filmkritikken som egen kunstform, andre mener at her hjemme vil den såkalte seriøse filmkritikken gå i graven med Per Haddal i Aftenposten.
Denne utviklingen har pågått en stund allerede. Som vi har skrevet i denne nettutgaven tidligere, inngår debatten i et større sorgarbeid hos generasjonen som var unge da filmen ble innhentet av modernismen på begynnelsen av 1960-tallet. Det er epoken Bernardo Bertolucci skildrer i The Dreamers, og som briten Peter Cowie utdyper i boken Revolution! The Explosion of World Cinema in the Sixties. Verken Betolucci eller Cowie kan fri seg fra følelsen av at det var da filmen hadde en umiddelbarhet ved seg, det var da den kunne forandre verden.
Denne nostalgien fikk underlige utslag da Ingmar Bergman og Michelangelo Antonioni døde på samme dag sensommeren for to år siden. Symbolikken i dette doble frafallet ble så overveldende for enkelte filmkritikere at de erklærte filmen slik de lærte å elske den – som en kollektiv opplevelse, i berøring med sin samtid – for død. Det var få som påpekte det faktum at verken Bergman eller Antonioni (eller Pauline Kael, for den saks skyld) hadde vært aktive på flere tiår, og at filmen, slik nye generasjoner nå kjenner den, har beveget seg i nye retninger.
Filmen lever i beste velgående – og det gjør faktisk også filmkritikken, eller hva vi nå enn velger å kalle meningsbærende ytringer om film. Man må bare lete andre steder enn i dagspressen.
Mens noen aldrende kritikere sutrer over "filmens død", kan du være sikker på at det sitter hundrevis av bloggere der ute som akkurat har sett sin første Bergman-film, og som brenner etter å formidle hva filmen har gjort med dem. Framveksten av dvd-formatet, og den forestående VOD-revolusjonen, har gjort verdensbiblioteket for film mer tilgjengelig for nye generasjoner, som vil se og tolke klassikerne på sin måte, slik seg hør og bør – men ikke nødvendigvis i form av en lønnet stilling som filmanmelder i en storbyavis.
Den massakren av kritikerstanden vi har sett særlig i amerikansk dagspresse de siste par årene, er nedslående – ikke minst fra et europeisk perspektiv. Disse kritikerne har ofte vært sentrale portvoktere for utenlandsk film som i USA nesten per definisjon vurderes som "arthousefilmer". Joachim Triers Reprise ville neppe fått amerikansk distribusjon uten den entusiastiske mottakelsen fra for eksempel Manohla Dargis i New York Times.
Ingen kritikere har tilsvarende posisjon her hjemme. De norske filmanmelderne har i store trekk vært like middelmådige som den norske filmen. Det skyldes i hovedsak at vi har en liten filmkultur og utgjør et lite marked. Enkelte filmanmeldere har likevel en viktig funksjon for særlig utenlandsk smal film som sårt behøver drahjelp.
Hvis vi skal forholde oss til utgangspunktet for debatten – det vil si de anmelderne vi faktisk har å forholde oss til i dagspressen – hva er det vi ønsker at de skal levere?
Det er en utbredt oppfatning blant den filminteresserte offentligheten at deres anmeldelser blir for handlingsrefererende og lite analytiske. Det er nok riktig. Men jeg savner også en større forståelse og respekt for filmens egenart. Om det er mange overfladiske betraktninger i dagspressens anmeldelser, er det også en god del overfladisk "dyp" refleksjon blant såkalte seriøse norske anmeldere som avdekker en snever litterære lesning av film snarere enn noen utforsking av opplevelsen av den. Det er liten bevissthet om "film som tivoli". Jeg sikter ikke nødvendigvis til filmens evige skvis mellom børs og katedral, men til filmens helt unike evne til å spille på alle våre sanser, til å få fram sterke følelser i oss vi ikke visste vi hadde – og som vi kanskje ikke heller uten videre vil vedkjenne oss. Filmen er mer problematisk, kompleks og spennende enn vi som skriver om den evner å gjengi.
Det heter gjerne at filmen rommer alle andre kunstuttrykk. Kanskje er det derfor anmelderne gjerne har bakgrunn som allround kulturjournalister.
Hvor ofte har jeg ikke hørt andre kulturjournalister konstatere at det virker jo så lett å skrive om film. Dette inntrykket kan nok tilskrives det faktum at filmen er en populistisk uttrykksform ingen føler seg diskvalifisert fra å mene noe om (og takk og lov for det!). Men det skyldes nok også de lettbente anmeldelsene vi har sett på trykk de siste årene i dagspressen, og en manglende vilje i redaksjonene til å tilkjenne filmen tyngde på samme nivå som mer noble uttrykksformer.
Selv om sekstiåttergenerasjonen blant kritikerne gjerne hevder at filmen i dag er blitt banal, har det aldri vært vanskeligere å skrive om film. Filmene, sjangrene og visningsformatene er blitt langt flere; filmindustrien utøver en makt over pressens arbeidsvilkår som ikke gjør det enklere å skrive nyansert. Samtidig gjennomgår filmen de mest dramatiske industrielle endringene i sin knapt 100-årige historie. Den digitale revolusjonen utfordrer filmbransjen på en lang rekke felt som det gjenstår å se om den vil takle, og som vil avgjøre om den fortsatt vil kunne være en stor global industri.
Vi trenger sårt anmeldere og kommentatorer som kan sette disse endringene i perspektiv og fortelle oss hva som står på spill. Men akkurat nå virker det som de ulike redaksjonene er tilfreds med å overlate feltet til den journalisten som tilfeldigvis er på jobb.
Kjetil Lismoen er redaktør i Rushprint
Siste ukes debatt om norske filmanmeldere bekrefter hva de filminteresserte for lengst har merket seg: Epoken med den toneangivende filmkritikken i dagspressen er over. Isteden har en ny type filmkritikk oppstått.
Siste ukes debatt om norske filmanmeldere bekrefter hva de filminteresserte for lengst har merket seg: Epoken med den toneangivende filmkritikken i dagspressen er over. Isteden har en ny type filmkritikk oppstått.
Siste ukes debatt rundt Rushprints anmeldelse av de norske filmanmeldelsene av Funny Games, har til tider minnet om et gravøl. De fleste beklager den tradisjonelle kritikkens svanesang i dagspressen, og skylder på nyhetsdeskenes utålmodighet og lesernes behov for effektiv forbrukerveiledning. Debatten gir inntrykk av at kritikkens tilbakegang er irreversibel, og at en epoke er over. Noen trekker fram Pauline Kael som en avdød fanebærer for filmkritikken som egen kunstform, andre mener at her hjemme vil den såkalte seriøse filmkritikken gå i graven med Per Haddal i Aftenposten.
Denne utviklingen har pågått en stund allerede. Som vi har skrevet i denne nettutgaven tidligere, inngår debatten i et større sorgarbeid hos generasjonen som var unge da filmen ble innhentet av modernismen på begynnelsen av 1960-tallet. Det er epoken Bernardo Bertolucci skildrer i The Dreamers, og som briten Peter Cowie utdyper i boken Revolution! The Explosion of World Cinema in the Sixties. Verken Betolucci eller Cowie kan fri seg fra følelsen av at det var da filmen hadde en umiddelbarhet ved seg, det var da den kunne forandre verden.
Denne nostalgien fikk underlige utslag da Ingmar Bergman og Michelangelo Antonioni døde på samme dag sensommeren for to år siden. Symbolikken i dette doble frafallet ble så overveldende for enkelte filmkritikere at de erklærte filmen slik de lærte å elske den – som en kollektiv opplevelse, i berøring med sin samtid – for død. Det var få som påpekte det faktum at verken Bergman eller Antonioni (eller Pauline Kael, for den saks skyld) hadde vært aktive på flere tiår, og at filmen, slik nye generasjoner nå kjenner den, har beveget seg i nye retninger.
Filmen lever i beste velgående – og det gjør faktisk også filmkritikken, eller hva vi nå enn velger å kalle meningsbærende ytringer om film. Man må bare lete andre steder enn i dagspressen.
Mens noen aldrende kritikere sutrer over "filmens død", kan du være sikker på at det sitter hundrevis av bloggere der ute som akkurat har sett sin første Bergman-film, og som brenner etter å formidle hva filmen har gjort med dem. Framveksten av dvd-formatet, og den forestående VOD-revolusjonen, har gjort verdensbiblioteket for film mer tilgjengelig for nye generasjoner, som vil se og tolke klassikerne på sin måte, slik seg hør og bør – men ikke nødvendigvis i form av en lønnet stilling som filmanmelder i en storbyavis.
Den massakren av kritikerstanden vi har sett særlig i amerikansk dagspresse de siste par årene, er nedslående – ikke minst fra et europeisk perspektiv. Disse kritikerne har ofte vært sentrale portvoktere for utenlandsk film som i USA nesten per definisjon vurderes som "arthousefilmer". Joachim Triers Reprise ville neppe fått amerikansk distribusjon uten den entusiastiske mottakelsen fra for eksempel Manohla Dargis i New York Times.
Ingen kritikere har tilsvarende posisjon her hjemme. De norske filmanmelderne har i store trekk vært like middelmådige som den norske filmen. Det skyldes i hovedsak at vi har en liten filmkultur og utgjør et lite marked. Enkelte filmanmeldere har likevel en viktig funksjon for særlig utenlandsk smal film som sårt behøver drahjelp.
Hvis vi skal forholde oss til utgangspunktet for debatten – det vil si de anmelderne vi faktisk har å forholde oss til i dagspressen – hva er det vi ønsker at de skal levere?
Det er en utbredt oppfatning blant den filminteresserte offentligheten at deres anmeldelser blir for handlingsrefererende og lite analytiske. Det er nok riktig. Men jeg savner også en større forståelse og respekt for filmens egenart. Om det er mange overfladiske betraktninger i dagspressens anmeldelser, er det også en god del overfladisk "dyp" refleksjon blant såkalte seriøse norske anmeldere som avdekker en snever litterære lesning av film snarere enn noen utforsking av opplevelsen av den. Det er liten bevissthet om "film som tivoli". Jeg sikter ikke nødvendigvis til filmens evige skvis mellom børs og katedral, men til filmens helt unike evne til å spille på alle våre sanser, til å få fram sterke følelser i oss vi ikke visste vi hadde – og som vi kanskje ikke heller uten videre vil vedkjenne oss. Filmen er mer problematisk, kompleks og spennende enn vi som skriver om den evner å gjengi.
Det heter gjerne at filmen rommer alle andre kunstuttrykk. Kanskje er det derfor anmelderne gjerne har bakgrunn som allround kulturjournalister.
Hvor ofte har jeg ikke hørt andre kulturjournalister konstatere at det virker jo så lett å skrive om film. Dette inntrykket kan nok tilskrives det faktum at filmen er en populistisk uttrykksform ingen føler seg diskvalifisert fra å mene noe om (og takk og lov for det!). Men det skyldes nok også de lettbente anmeldelsene vi har sett på trykk de siste årene i dagspressen, og en manglende vilje i redaksjonene til å tilkjenne filmen tyngde på samme nivå som mer noble uttrykksformer.
Selv om sekstiåttergenerasjonen blant kritikerne gjerne hevder at filmen i dag er blitt banal, har det aldri vært vanskeligere å skrive om film. Filmene, sjangrene og visningsformatene er blitt langt flere; filmindustrien utøver en makt over pressens arbeidsvilkår som ikke gjør det enklere å skrive nyansert. Samtidig gjennomgår filmen de mest dramatiske industrielle endringene i sin knapt 100-årige historie. Den digitale revolusjonen utfordrer filmbransjen på en lang rekke felt som det gjenstår å se om den vil takle, og som vil avgjøre om den fortsatt vil kunne være en stor global industri.
Vi trenger sårt anmeldere og kommentatorer som kan sette disse endringene i perspektiv og fortelle oss hva som står på spill. Men akkurat nå virker det som de ulike redaksjonene er tilfreds med å overlate feltet til den journalisten som tilfeldigvis er på jobb.
Kjetil Lismoen er redaktør i Rushprint