Errol Morris gjenskaper overgrepene i Abu Ghraib-fengselet med stiliserte virkemidler, det samme gjør Asger Leth med sin film fra slummen i Haiti. Det har framprovosert debatt om hvilke virkemidler en dokumentarfilmskaper kan tillate seg.

I en samtale mellom dokumentarfilmens to store profiler, Errol Morris og Werner Herzog (Brandais Universitetet, gjengitt på www.believermag.com), kom sistnevnte med følgende karakteristikk av førstnevntes filmer: "Når jeg har sett en av dine filmer sitter jeg alltid igjen med en følelse av at jeg har sett en fiksjonsfilm…. de har en atmosfære som bare fiksjonsfilmer har".

For Herzog – som kunne beskrevet sine dokumentarer på samme måten – er dette fiksjonspreget utelukkende en positiv kvalitet. Andre er ikke like positive. Da Morris lanserte Standard Operating Procedure under Berlinalen i februar, var reaksjonene på hans uvanlige tilnærming til overgrepene i Abu Ghraib-fengselet gjennomgående ambivalente. Mens de siste årenes dokumentarer om okkupasjonskrigen i Irak har gitt oss tradisjonelle framstillinger, med hovedvekt på analyse (The Ghost af Abu Ghraib, No end in sight) eller enkeltindividets sårbarhet i et sønderrevet samfunn (My Country, my country, Iraq in fragments), har Morris forsøkt å gjenskape mentaliteten bak overgrepene i Abu Ghraib med stilistiske virkemidler i hva han selv omtaler som "a non-fiction horror movie". I filmen intervjuer han fem av syndebukkene blant overgriperne fra det beryktede fengselet, som klippes sammen med de like beryktede bildene av ydmykede irakiske fanger og slående nærbilder av blod som drypper, dører som slår i mørke korridorer. Resultatet er nettopp følelsen det gir av å se en fiksjonsfilm, der analyse er erstattet av dunkel symbolisme og spenning som forfører mer enn den oppklarer.

Dette har falt mange kritikere tungt for brystet. I siste utgaven av Film Comment går kulturkritiker Michael Chaiken hardt ut mot Morris, som han hevder med sitt "stilistiske armatur" gjenoppvekker "gørr-pornografien" i horrorfilmer som Saw og Hostel. "Morris framstiller Abu Ghraib som et karnival av kriminalitet ikke så ulikt en Hammer horrorfilm skrevet av Marquis de Sade", skriver han. Morris får tilsvarende kritikk fra Paul Arthur i Artforum som omtaler filmens bilder som "perverst vakre". Han gir Morris intensjoner en viss legitimitet – å utforske hva som ligger bakenfor de nå så ikoniske bildene fra Abu Ghraib og samtidig påvise at de menige var relativt "alminnelige" personer – men han mener Morris forspiller sjansen med å skildre redslene med horrorfilmens virkemidler.

Denne debatten er ikke helt ny. Den berører konfliktlinjen som har fulgt dokumentarfilmen siden Cinema Verité-bevegelsen på 1960-tallet sidestilte realisme med sannhet, og er blitt forsterket i den digitale filmens tidsalder. Allerede i debutfilmen Gates of Heaven (1980) bidro Morris til å hviske ut skillet mellom dokumentaren og fiksjonen, og foregrep den oppløsningstendensen som i dag preger sjangeren. I bresjen for denne nye tendensen står også Morris tidligere protegé, Jason Kohn, som i 2007 vant dokumentarprisen under Sundance film festival med Manda Bala – send a bullet (les vårt intervju med Kohn her). Kohn er anti-veritist slik hans mentor lenge har vært det. I sin skildring av det spesielle forholdet mellom politisk korrupsjon i Sao Paulo og kidnappingsindustrien i den voldelige metropolen, bruker han virkemidler som er som snytt ut av Morris register: Her brytes illusjonen om "virkelighet" til fordel for fiksjonselementer som uttrykker en sannhet som står i ledtog med virkeligheten på en annen måte. Leser man kritikkene av Manda Bala i internasjonal presse, er det én innvendig som går igjen hos mange anmeldere, og det er at filmen er for "flashy" til å omhandle et så alvorlig tema. Som om skildringen av nød og vold krever én bestemt estetikk – en slags tilbakeholden, passiv realisme.

Dette er i vesentlig grad en kritikk som også har vært rettet mot en annen av årets mest omdiskuterte dokumentarfilmer, danske Asger Leths Ghosts of Cité Soleil, som nylig vant den prestisjefylte Directors Guld of America’s dokumentarpris. Leth har provosert mange garvede filmkritikere med sin stiliserte gjengivelse av livet i ghettoen på Haiti. Åpningssekvensen er illustrerende: Som i en visuelt forførende spillefilm får vi se biler buldre gjennom slummen med unge menn på lasteplanet som vifter med automatrifler og joints. Vi hører rapartisten Tupac Shakurs "Never Be Peace" og lar oss trekke med av insisterende håndholdt kamera og suggererende klippe- og musikkrytmer. Ghosts of Cité Soleil er en film som for alvor setter spørsmålstegn ved hva en dokumentarfilm egentlig er for noe. Enkelte museumsvoktere innen dokumentarfeltet har sågar konsekvent nektet å omtale filmen som en dokumentar, noe Leth selv tar som en bekreftelse på at han har gjort noe riktig. "For meg finnes det ikke noe skille mellom dokumentar og fiksjonsfilm", forteller Leth i siste utgaven av Rushprint. "Likevel er det ingenting ved denne filmen som er konstruert eller rekonstruert. Det jeg ikke har i filmen, er de kjedelige innslagene som mange forventer i en dokumentar fra slummen på Haiti – som talking heads, noen som skal forklare deg hva du ser".

Om Kohn har sin mentor i Morris, har Leth sin mentor i sin far, den danske filmskaperen og poeten, Jørgen Leth. Muligens var det farens enestående posisjon som den danske dokumentarfilmens nestor som gjorde at sønnen valgte å dra ut av landet for å lage film. Men bordet fanger. Han jobbet som regiassistent på farens samarbeid med Lars von Trier i De fem benspenn, og det var farens opphold i Haiti som dansk konsul som ga ham kjennskap til det utsatte landet. Framfor noen andre skandinaviske filmskapere utforsker far og sønn spenningen som ligger i dokumentarfilmens uavklarte identitet.

Dokumentarfilmen har vanligvis gjort inntrykk med sin unike evne til å gjengi virkeligheten med realistiske virkemidler. Disse nye filmene tilhører en ny tendens med dokumentarer som paradoksalt nok sjokkerer med sin visuelle frihet. Dette er bare begynnelsen på et veiskille der dokumentaren er iferd med å bryte ut av sin tildelte identitet. Dokumentar- og fiksjonsfilmen smelter stadig mer sammen, og det vil kreve en voldsom og nær fanatisk definisjonsmakt for å holde de adskilt i tiden fremover.

Standard Operating Procedure har amerikansk premiere denne uken. Ghosts of Cité Soleil fåes kjøpt på Platekompaniet eller Amazon.com