I 1968 satte en filmkurator Paris på hodet – den gangen film, sex og politikk inngikk i en høyere enhet. Denne uken har kommentatorer over hele verden både feiret og beklaget sekstiåtternes rebelske forsommer for 40 år siden.

"Hvem i all verden er Henri Langlois?"

Det var spørsmålet den franske president Charles de Gaulle spurte sine medarbeidere i februar 1968. Da hadde han til sin vantro fått vite at opptøyene som hadde begynt å bre seg i hovedstaden var blitt utløst av skjebnen til én mann. Og lite visste han at disse opptøyene den påfølgende sommeren skulle vokse til en massebevegelse som i noen måneder lammet hele Frankrike.

Bare noen uker før de Gaulles stilte dette spørsmålet hadde kulturministeren André Malraux sparket Henri Langlois fra stillingen som leder av Det franske cinemateket. Det var en beslutning som ikke minst avslørte avstanden Malraux hadde til de nye strømningene i kulturlivet. For Langlois hadde i kraft av sin stilling og karisma vært selve innfallsporten til filmens verden for en ny og svært cinefil generasjon franskmenn. Til tross for sin noe eksentriske omgang med arkivmateriale, hadde Langlois reddet filmer fra destruksjon og brakt mange glemte perler fram i lyset.

Så å si alle de sentrale filmskaperne innen den franske nybølgefilmen var flasket opp på Langlois’ eklektiske, men likevel fordomsfrie program på cinemateket. Filmskapere og kulturpersonligheter over hele verden hadde også fått øynene opp for hans ambisjoner på vegne av filmkunsten – ikke minst etter han fikk flyttet cinemateket innenfor de herskaplige veggene i Palais de Chaillot.

I Bernando Bertoluccis The Dreamers (2006) gir hovedpersonen uttrykk for en slik beundring for den særegne franske lidenskapen for film som har gitt oss begrepet «cinephile» (som ofte utenfor Frankrike forveksles med «cineast», som betyr «de som lager film»). I åpningsscenen ser vi den unge amerikaneren Matthew myse beundrende opp på Palais de Chaillot og konstatere at «bare franskmennene ville plassert en kino inne i et slott». Inne på cinemateket ser vi de unge cinefile sitte oppslukt på de fremste radene i en sekvens som er filmet med en drømmeaktig og erotisk intensitet. Det er her Matthew treffer det eksentriske søskenparet Isabelle og Theo, som henter all næring til sine liv fra filmene de ser på cinemateket. De forholder seg til Jean-Luc Godards filmer som de var bibelen og er tro mot Francois Truffauts legendariske credo fra filmen Natteffekt (1973): Film er viktigere enn livet.

Når virkeligheten omsider trenger gjennom deres narsissisme, kaster de seg ut i gatekampene med samme glød som da de løp ned cinematekets golvtepper, og med fatale konsekvenser. Det er utvilsomt den sekterismen som dyrkingen av Godard i sin tid ledet til, Bertolucci iblant harselerer over i denne filmen. Han er kanskje den filmskaper som tydeligst har tilkjennegitt arven fra Godard og de problematiske dogmatiske sidene ved den.

Referansene til Godard i denne filmen er både melankolske og bitende. Som når Isabella imiterer Jean Seeberg i Til siste åndedrag (1959), eller når ungdommene gjentar det kjente stuntet fra Godards Bande á part (1964) med å løpe i samlet flokk gjennom hele Louvre.

Det er samtidig denne innadvendte filmdyrkingen Bertolucci sidestiller med politisk dogmatisme. Når Theo omtaler Mao som «historiens største regissør» fordi han fikk millioner til å lese bøker istedenfor å ta til våpen, kan vi skimte en veggplakat fra Godards La Chinoise i bakgrunnen der tusenvis av Maos lille røde bøker danner en borg. Matthew konstaterer på sin side at kineserne var «statister i verden største film», nettopp fordi alle leste den samme boken, og han kommer frem til en erkjennelse av at Theo og Isabelle slett ikke er tilstede som hovedrolleinnhavere i sine egne liv.

The Dreamers fungerer som et stykke sorgarbeid på vegne av en unik epoke der film, sex og politikk inngikk i en høyere enhet. Det var den gangen filmen ikke bare skulle forandre verden, men også kunne gjøre det – slik tilfellet var med «cinematek-opprøret».

De franske kulturmyndighetene ble til slutt tvunget til å gjeninnsette Langlois. Det var altså ikke myndighetene som ødela skatten Langlois voktet på. Det sørget isteden en brann for flere tiår senere, som tragisk nok ødela vesentlige deler av samlingen.

Kjetil Lismoen er redaktør i Rushprint