Vannliljer og Paranoid Park står fjernt fra den Skandinaviske filmkulturen med filmskapernes effektfulle mystifisering av tenåringers indre liv. Her er voksenverdenen like fremmed som den er i Knøttene.
Vannliljer og Paranoid Park står fjernt fra den Skandinaviske filmkulturen med filmskapernes effektfulle mystifisering av tenåringers indre liv. Her er voksenverdenen like fremmed som den er i Knøttene.
Vannliljer og Paranoid Park står fjernt fra den Skandinaviske filmkulturen med filmskapernes effektfulle mystifisering av tenåringers indre liv. Her er voksenverdenen like fremmed som den er i Knøttene.
Den franske filmen Vannliljer kan virke klisjéfylt om man leser synopsiset fra produsenten. Her møter vi på nok en "smakfull" fransk skildring av tenåringsjenters seksuelle oppvåkning. Vi møter dem i et synkronsvømmemiljø, der de er dressert som smilende dukker til å holde det ytre på plass. Men inni dem raser selvsagt det hormonelle opprøret.
Det er likevel mer ved denne solide debutfilmen av Céline Sciamma enn hva vi er vant til fra moderne oppvekstfilmer om tenåringer. Den har en drømmende, nesten mystifiserende kvalitet som jeg ikke har sett siden Eric Zoncas Englers drømmeliv eller Sofia Coppolas Virgin Suicides. Sciamma, som har skrevet manus selv, lar mye ved jentenes handlinger og motiver stå ubesvart, og selv om det iblant kan frustrere, særlig når de begår helt uventede, overskridende handlinger, så er regissørens visjon av en lukket tenåringsverden overbevisende.
Noen vil muligens reagere på at ingen av jentene i filmen bruker mobiltelefon. Men det forsegler filmens tidløse, men likevel moderne univers, i kombinasjon med popmusikken jentene lytter til som ble spesialskrevet for filmen. Den sentrale rollefiguren Maria er heller ikke noen typisk rollefigur fra de tenåringsfilmene vi vanligvis får se på kino, med sitt pokeransikt og selvutslettende egenskaper. Hun blir besatt av synkronsvømmingens forhatte skjønnhet, Floriana, men det er ikke nødvendigvis snakk om noen lesbisk kjærlighet. Hun forguder Florianes prinsesseaktige vesen, og Sciamma har funnet den perfekte "gudinnen" i Adéle Haenel. Hennes halvt nytende, halvt lidende ansiktsuttrykk er som tatt ut av et Renessanseportrett av en uhåndgripelig sylfide.
De unge pikene i filmen underkaster seg villig synkronsvømmingens kadaverdisiplin, mens de på fritiden tester ut grensene seg imellom, iblant med grusomhet. De er ikke følelseskalde, men vil veldig gjerne føle noe og går uvanlig langt for å teste sine egne seksuelle grenser. Det er scener som med en mindre sensitiv regissørs håndlag ville blitt forferdelige, som når Maria og Floriana forsøker å "sprenge" sine respektive jomfruhinner. Men så lenge Sciamma framstiller det som noe udramatisk og klønete, så vil nok de fleste akseptere det (selv om spørsmålet tvinger seg på etter filmen: Hvilke franske tenåringsjenter i dag tror at unge gutter i det hele tatt bryr seg om møydommen deres?).I Vannliljer introduseres vi for en mulig ny fransk fimstjerne: Adéle Haenel er et genuint funn i rollen som Floriana. Det er for tidlig å si hvor langt talentet hennes strekker seg, men hun kommer gjennom lerretet med dette udefinerbare "noe" som filmstjerner er laget av. Hun minner om en miks av en ung Ornella Muti og Catherine Deneuve med sine suggestive blikk og kontrollerte, kjølige mimikk. Det er for de andre jentene i filmen vanskelig å si om hun er synkronsvømmeprinsessen fra himmelen eller helvete, og det er nettopp det som gjør hennes spesielle vesen i filmen fascinerende.
Om voksenverdenen er fraværende i Vannliljer, er den fremmed og fiendtlig i Gus van Sants uortodokse "skatefilm" Paranoid Park. Her prøver noen av de voksne i det minste å bry seg, men det virker halvhjertet og ufølsomt. Filmen utspiller seg inn og ut av et ungdomsmiljø rundt en skaterampe i Portland. Gjennom en litt malplassert fortellerstemme gjenforteller hovedpersonen Alex hva som hendte den dagen en kompis tok ham med til den notoriske skateparken Paranoid Park.
Det er uvanlig å oppleve et tenåringsunivers på film som er skildret med en drømmeaktig langsomhet, uten den oppjagde rastløsheten vi har lært å forbinde med tenåringsverdenen i dag. Paranoid Park veksler mellom en "flat", nedtonet realisme og drømmeaktige kropper i bevegelse der de unges narsissisme rammes inn. Helt avgjørende for denne isolerte, drømmende atmosfæren, er lydbildet i filmen. Her eksperimenterer Van Sant med atonale lydbilder og bruddstukker av melodier, og dette sjansespillet betaler seg (selv om gjenbruken av Fellini-komponist Nino Rotas klassiske filmmusikk ga meg et utslag av filmhistorisk vertigo). Lydbildet er blitt mer beskrivende for Alex indre tilstand enn noe av det han sier.
Van Sant viderefører stilen fra Elephant og Last Days med en tilsynelatende udramatisk nedtelling til en dramatisk hendelse. Når Alex for alvor opplever noe dramatisk, og blir indirekte ansvarlig for noens død, skildrer Van Zant det med distanse: Det som skjer gjør noe med gutten, men vi kan bare fornemme det. Som i Vannliljer forblir tenåringenes indre liv et mysterium, og synlige motiver finnes ikke.
Stilen i Paranoid Park er ganske tilbakeholden, noe som kanskje vil overraske de som kjenner til fotograf Christopher Doyles stilskapende kameraarbeid for Wong Kar-Wais filmer. I Paranoid Park skaper Doyle en hypnotiserende atmosfære med formater som video og Super 8 som passer godt til hovedpersonens forvirrede tilstand. Om Van Sant iblant tar dristige sjanser med eksentriske kamerautsnitt, er det en dynamisk og nyansert uttrykksfullhet i kameraarbeidet. Paranoid Park mangler den helhetlige visjonen og emosjonelle kraften som karakteriserte Elephant og Last Days. Men den er like fullt en fascinerende visuell og musikalsk innpakning av et lukket tenåringsunivers.
Paranoid Park har premiere fredag denne uken.
Vannliljer hadde premiere forrige fredag.
Les intervju med Gus van Sant i siste nummer av Rushprint som slippes denne uken.
Denne artikkelen står også på trykk i ukens Morgenbladet
Vannliljer og Paranoid Park står fjernt fra den Skandinaviske filmkulturen med filmskapernes effektfulle mystifisering av tenåringers indre liv. Her er voksenverdenen like fremmed som den er i Knøttene.
Vannliljer og Paranoid Park står fjernt fra den Skandinaviske filmkulturen med filmskapernes effektfulle mystifisering av tenåringers indre liv. Her er voksenverdenen like fremmed som den er i Knøttene.
Den franske filmen Vannliljer kan virke klisjéfylt om man leser synopsiset fra produsenten. Her møter vi på nok en "smakfull" fransk skildring av tenåringsjenters seksuelle oppvåkning. Vi møter dem i et synkronsvømmemiljø, der de er dressert som smilende dukker til å holde det ytre på plass. Men inni dem raser selvsagt det hormonelle opprøret.
Det er likevel mer ved denne solide debutfilmen av Céline Sciamma enn hva vi er vant til fra moderne oppvekstfilmer om tenåringer. Den har en drømmende, nesten mystifiserende kvalitet som jeg ikke har sett siden Eric Zoncas Englers drømmeliv eller Sofia Coppolas Virgin Suicides. Sciamma, som har skrevet manus selv, lar mye ved jentenes handlinger og motiver stå ubesvart, og selv om det iblant kan frustrere, særlig når de begår helt uventede, overskridende handlinger, så er regissørens visjon av en lukket tenåringsverden overbevisende.
Noen vil muligens reagere på at ingen av jentene i filmen bruker mobiltelefon. Men det forsegler filmens tidløse, men likevel moderne univers, i kombinasjon med popmusikken jentene lytter til som ble spesialskrevet for filmen. Den sentrale rollefiguren Maria er heller ikke noen typisk rollefigur fra de tenåringsfilmene vi vanligvis får se på kino, med sitt pokeransikt og selvutslettende egenskaper. Hun blir besatt av synkronsvømmingens forhatte skjønnhet, Floriana, men det er ikke nødvendigvis snakk om noen lesbisk kjærlighet. Hun forguder Florianes prinsesseaktige vesen, og Sciamma har funnet den perfekte "gudinnen" i Adéle Haenel. Hennes halvt nytende, halvt lidende ansiktsuttrykk er som tatt ut av et Renessanseportrett av en uhåndgripelig sylfide.
De unge pikene i filmen underkaster seg villig synkronsvømmingens kadaverdisiplin, mens de på fritiden tester ut grensene seg imellom, iblant med grusomhet. De er ikke følelseskalde, men vil veldig gjerne føle noe og går uvanlig langt for å teste sine egne seksuelle grenser. Det er scener som med en mindre sensitiv regissørs håndlag ville blitt forferdelige, som når Maria og Floriana forsøker å "sprenge" sine respektive jomfruhinner. Men så lenge Sciamma framstiller det som noe udramatisk og klønete, så vil nok de fleste akseptere det (selv om spørsmålet tvinger seg på etter filmen: Hvilke franske tenåringsjenter i dag tror at unge gutter i det hele tatt bryr seg om møydommen deres?).I Vannliljer introduseres vi for en mulig ny fransk fimstjerne: Adéle Haenel er et genuint funn i rollen som Floriana. Det er for tidlig å si hvor langt talentet hennes strekker seg, men hun kommer gjennom lerretet med dette udefinerbare "noe" som filmstjerner er laget av. Hun minner om en miks av en ung Ornella Muti og Catherine Deneuve med sine suggestive blikk og kontrollerte, kjølige mimikk. Det er for de andre jentene i filmen vanskelig å si om hun er synkronsvømmeprinsessen fra himmelen eller helvete, og det er nettopp det som gjør hennes spesielle vesen i filmen fascinerende.
Om voksenverdenen er fraværende i Vannliljer, er den fremmed og fiendtlig i Gus van Sants uortodokse "skatefilm" Paranoid Park. Her prøver noen av de voksne i det minste å bry seg, men det virker halvhjertet og ufølsomt. Filmen utspiller seg inn og ut av et ungdomsmiljø rundt en skaterampe i Portland. Gjennom en litt malplassert fortellerstemme gjenforteller hovedpersonen Alex hva som hendte den dagen en kompis tok ham med til den notoriske skateparken Paranoid Park.
Det er uvanlig å oppleve et tenåringsunivers på film som er skildret med en drømmeaktig langsomhet, uten den oppjagde rastløsheten vi har lært å forbinde med tenåringsverdenen i dag. Paranoid Park veksler mellom en "flat", nedtonet realisme og drømmeaktige kropper i bevegelse der de unges narsissisme rammes inn. Helt avgjørende for denne isolerte, drømmende atmosfæren, er lydbildet i filmen. Her eksperimenterer Van Sant med atonale lydbilder og bruddstukker av melodier, og dette sjansespillet betaler seg (selv om gjenbruken av Fellini-komponist Nino Rotas klassiske filmmusikk ga meg et utslag av filmhistorisk vertigo). Lydbildet er blitt mer beskrivende for Alex indre tilstand enn noe av det han sier.
Van Sant viderefører stilen fra Elephant og Last Days med en tilsynelatende udramatisk nedtelling til en dramatisk hendelse. Når Alex for alvor opplever noe dramatisk, og blir indirekte ansvarlig for noens død, skildrer Van Zant det med distanse: Det som skjer gjør noe med gutten, men vi kan bare fornemme det. Som i Vannliljer forblir tenåringenes indre liv et mysterium, og synlige motiver finnes ikke.
Stilen i Paranoid Park er ganske tilbakeholden, noe som kanskje vil overraske de som kjenner til fotograf Christopher Doyles stilskapende kameraarbeid for Wong Kar-Wais filmer. I Paranoid Park skaper Doyle en hypnotiserende atmosfære med formater som video og Super 8 som passer godt til hovedpersonens forvirrede tilstand. Om Van Sant iblant tar dristige sjanser med eksentriske kamerautsnitt, er det en dynamisk og nyansert uttrykksfullhet i kameraarbeidet. Paranoid Park mangler den helhetlige visjonen og emosjonelle kraften som karakteriserte Elephant og Last Days. Men den er like fullt en fascinerende visuell og musikalsk innpakning av et lukket tenåringsunivers.
Paranoid Park har premiere fredag denne uken.
Vannliljer hadde premiere forrige fredag.
Les intervju med Gus van Sant i siste nummer av Rushprint som slippes denne uken.
Denne artikkelen står også på trykk i ukens Morgenbladet