Norsk film har i skrivende stund bare Bent Hamers O’Horten som en åpenbar kandidat til Cannesfestivalen i midten av mai (NB! Hamer er kommet med. Les mer på vår blogg). Festivalen har vist seg å være lojal mot "sine" regissører, og Hamer er blitt gjenganger i sideprogrammet Quianzaine ("Directors Fortnight"), som offenliggjøres en knapp uke etter at hovedprogrammet avdukes. Så vidt Rushprint vet har også Erik Poppes De usynlige rukket å komme med til vurdering for et av sideprogrammene, selv om den ikke er ferdigstilt. Men det er foreløpig ingen signaler om at noen av filmene er tatt ut.

Det er ikke tilfeldig at Hamer er vår eneste å gjenganger i Cannes. I tillegg til å lage filmer med en "lun" nordisk egenart – den norske varianten av to andre Cannes-yndlinger, svenske Roy Anderson og finske Aki Kaurismäki – besitter den norske regissøren og produsenten et internasjonalt nettverk ingen andre norske produsenter har. Hamer tilhører en internasjonal gruppe særpregede auteurer som er i stand til å selge prosjektene sine på forhånd til utenlandske distributører. Det er ikke snakk om store beløp, men nok til at det akkurat går (selv om O’Horten i vesentlig grad ble finansiert av Filmfondet).

Spør du norske produsenter om deres internasjonale ambisjoner, er svaret stort sett at det kan man bare glemme. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor: Å nå fram i den internasjonale audiovisuelle jungelen med et produkt er ekstremt vanskelig – selv de markedene der vi burde ha en kulturell fordel, som det svenske og danske, har vist seg å være lite mottakelige. Nordisk film og tv-fond har gitt lanseringsstøtte til flere norske filmer, øremerket for kinodistribusjon våre naboland, uten at det har gitt resultater.

Akkurat nå er det større interesse for norsk film i Tyskland enn i våre naboland. Varg Veum-satsingene har i det minste fått liv i den tysk-nordiske kulturforbindelsen, med tyske tv-kanalers investering i filmserien (selv om tyskernes innflytelse på produktet er…vel, tysk og snålt, slik tysk populærkultur ofte er i våre øyne)

Den risikoen som er forbundet med internasjonale eventyr er noe de norske produsentene ikke våger, det er mer komfortabelt å produsere for et mer forutsigbart hjemmemarked med tilhørende subsidieringsordninger. Det hjelper heller ikke at vi ennå ikke har signert den europeiske samproduksjonskonvensjonen, visstnok fordi våre nasjonale støtteordninger er for sjenerøse og kan "utnyttes" av fremmede produsentmakter.

Resultatet er at norsk film, selv etter tendensen med en liten "norwave" på siste årenes festivaler i Cannes og Karlovy Vary, fortsatt oppfattes som litt provinsiell og sidrumpa. Vi mangler de djerve, grenseoverskridende filmene som påkaller oppmerksomhet ved sin originalitet, og de universelle, humanistiske filmverkene som forteller noe om vår plass i verden.

Derfor blir sannsynligvis den danske filmen Flammen og Citronen den fremste nordiske deltakeren i Cannes. Det er lov å håpe på at kanskje Erik Poppes siste film i sin Oslotrilogi, De usynlige, vil kunne rykke fram som en dark horse i oppløpet, sammen med Bent Hamer. Men Cannes har tidligere ikke vist særlig interesse for den typen emosjonelle dramaer som Poppe lager.

Kulturminister Giskes visjoner for filmfeltet målbærer et ønske om at norsk film skal bli en eksportartikkel og vinne gjeve festivaltrofeer. Men da må norske produsenter begynne å bevege seg ut av landet. Og hvorfor skal de det, når alle filmpolitiske insentiver oppfordrer dem til å bli hjemme?

Kjetil Lismoen er redaktør i Rushprint

Foto: Salmer fra kjøkkenet