Når 60 prosent av alle regissører bare lager én film sier det noe om den darwinismen som råder i norsk film. Hvor tøft skal produksjonsklimaet for verdens kanskje mest utfordrende yrke få være, spør Kjetil Lismoen.

Dette er en forkortet versjon av innlegget Kjetil Lismoen holdt under Høgskolen i Lillehammers filmseminar "Debutanten i norsk film" i anledning Den norske filmskolens 10-årsjubileum.

Jeg er bedt om å holde et innlegg som medlem av av den såkalte filmkanon-juryen som i fjor sommer i Dagbladet kåret "de mest betydningsfulle filmene fra de siste 25 årene".

Det programkomiteen bak dette seminaret bet seg merke i ved den norske kanonkategorien, var den tunge representasjonen av debutanter. Med tre debutantfilmer på topp av den norske listen – av henholdsvis Pål Sletaune, Erik Skjoldbjærg og Joachim Trier – kan det være interessant å se på hva det forteller om vår hjemlige produksjonskultur.

Jeg husker jeg traff Knut Erik Jensen på Oslo City bare få dager etter at filmen som havnet på 15. plass – hans egen film Stella Polaris – var blitt offentliggjort. Vi skulle starte nederst på listen og offentliggjøre de filmene som fulgte over de neste par ukene. Knut Erik så stramt på meg, men ikke uten glimt i øyet, og sa: "Æ ska faen meg like å se ka slags filma dokker har plassert over min…"

Knut Eriks film var også en debutantfilm, i likhet med ni av de andre på listen. Og noen mener fortsatt, at det er hans beste.

Den amerikanske forfatteren Scott Fitzgerald hevdet en gang at "there are no second acts in american lives". Du får aldri en ny sjanse om du bommer første gangen. Jeg vil påstå, med like stor fare for å virke pompøs, at det ikke finnes noen annen sjanse for norske filmregissører. Men ikke nok med det: Du får ikke nødvendigvis noen ny sjanse selv om du treffer blink første gangen.

I fjor gjennomførte Rushprint en undersøkelse av alle norske filmer fra 1907 og fram til 2006. Vi fant ut at hele 60 prosent av regissørene lagde bare denne ene filmen. Og de som har laget flere enn ti filmer, kan man telle på én hånd.

Jeg vil gå så langt som å hevde at bortsett fra Arne Skouen, så finnes det ingen vesentlig norsk filmskaper etter Annen verdenskrig. Med vesentlig mener jeg en filmskaper som kan kombinere en vilje til å utforske filmens muligheter med en robust stayerevne som strekker seg over flere tiår. Og den stayerevnen er gjerne nært forbundet med en vilje til å kommunisere med sin samtid.

Dette er kanskje en lite sjenerøs påstand. Men i en tid der norsk presse uten omsvøp utroper britisk-polske Peter og Ulven til en norsk Oscar-triumf og bransjen her hjemme hevder vi har blitt bedre enn danskene – ja, da er det på tide å stikke fingeren i jorda før den provinsielle sjåvinismen gjør oss helt blinde.

Det gjenstår mye – og det såkalte engangsregissørsyndromet er et konkret uttrykk for det.

Nå ligger det selvsagt i filmproduksjonens natur å forbruke regissører. Det er et komplekst og iblant ufølsomt maskineri. Det er en ekstremsport som krever taktisk kløkt og en stor grad av positiv opportunisme. Jeg pleier å si at å være regissør ikke handler om å by på seg selv, men by over seg selv. På hvert prosjekt må du strekke deg enda lenger.

Det sier seg selv at svært mange vil mislykkes i en sånn darwinistisk jungel.

Så det verste er ikke de 60 prosentene som aldri mer får laget langfilm, men det faktum at bare en håndfull har fått lage flere enn ti filmer.

Jeg er ikke blant de som ønsker meg tilbake til 70- og 80-tallet i norsk film – den gangen regissørene hadde mer makt og satt i komiteer og delte ut penger til hverandre. Men man kan spørre seg om ikke den nødvendige oppgraderingen av produsentene under Filmfondet, har ført til at skjerpingen av regissørenes spisskompetanse er blitt neglisjert.
Jeg tenker ikke da på de regissørene som ikke har forsont seg med at produsentene har fått tilbake sin rettmessige makt i produksjonskjeden. Jeg tror den beste medisinen mot misforstått auteurdyrking er den triangelmodellen som Den norske filmskolen underviser i.

Nei, jeg tenker på regissørenes behov for å utvikle seg innen en ekstremt kostbar og krevende uttrykksform, og de eventuelle økonomiske og kunstneriske konsekvensene det vil få om de ikke får anledning til det.

Det har skjedd noe vesentlig i den norske filmens forhold til sitt hjemmepublikum – den såkalte pakten er gjenopprettet ved en ny vilje til å kommunisere bredere. Men få norske filmskapere har funnet en forløsende form som kan gjør bildene mer relevante – eller få oss til å oppleve dem på nye og tankevekkende måter. Den viljen til å leke med tid og rom vi så i Joachm Triers Reprise har vært fraværende i norsk film; det er nesten som om tiden har stått stille siden Joachims bestefar Erik Løchen nærmest på egen hånd innførte modernismen i norsk film med Jakten i 1959.

Denne manglende formbevisstheten er blitt gjenspeilt gjennom Filmfondets støttepolitikk som har vært ensidig manusorientert. Da Jens Lien gikk søknadsrunden med Den brysomme mannen, var det liten interesse for regikonseptet han presenterte hos støttegiverne. Han har i etterkant i Rusprint undret seg over hvor stivbeint prosjektet ble behandlet, og understreker at Trond Giskes mål om "kunstneriske, ambisiøse prosjekter" forutsetter at filmskaperne får utvikle sine konsepter.

Men hvor og hvordan skal regissørene kunne gjøre det?

Jeg har ikke noe imot reklamefilm, det er en viktig inntektskilde og en mulig arena for øvelse for mange regissører. Men det er ikke der du tenker nye tanker. Jeg sier ikke at det ikke kan oppstå nye tanker når du står der med melkekartongen fra Tine i viewfinderen, men det må anses som en heldig bonus.

Jeg mener vi må få ryddet plass for en mer dynamisk talentordning i konsulentordningen som kan utfylles av en mulig flerfilmsordning. Og det bør være en forutsetning at regissørene utvikler mer langsiktige samarbeid med produsentene innenfor disse ordningene. Den danske varianten, New Danish Screen, har vært en banebrytende suksess. Ordningens første prosjekt, lavbudsjettfilmen En Soap, vant to sølvbjørner i Berlin, mens Princess og Off Screen kom med i Cannes og fikk strålende kritikker. Ordningen bekrefter at nyskapning er helt avgjørende for å konkurrere på det internasjonale markedet, og kunne holde tritt med nye generasjoners krav til filmene de vil se på hjemmemarkedet.

For å si det på en annen måte som både politikerne og produsentene sikkert vil forstå : It’s bad for business å ikke gjøre det!

Kjetil Lismoen er redaktør i Rushprint