Under presentasjonen av fjorårets festivalprogram i Cannes, ga festivalens president Gilles Jacob uttrykk for at det blir stadig vanskeligere å definere filmenes nasjonale identitet. Det finnes så ulike kriterier, påpekte han: Du har regissøren, finansieringskildene, språket og "sjelen". Om ikke mange år vil festivalen måtte omtale filmer som europeiske og asiatiske, istedenfor franske og japanske. Festivalens daglige leder, Veronique Cayla, mente på sin side at det var oppsiktsvekkende å se hvor liten betydning filmenes nasjonalitet har hatt i de siste par årenes program.

Årets Cannesprogram offentliggjøres ikke før onsdag neste uke, men allerede nå kan vi se at tendensen på festivalen med filmer uten én nasjonal tilhørighet vil fortsette. Fra Steven Soderbergh’s to filmer om Che Guevara, The Argentine and Guerrilla, til Woody Allens Vicky Cristina Barcelona og Michael Winterbottoms Genoa, ser vi en filmindustri der regissørenes egenart er mer avgjørende for et prosjekt enn deres nasjonalitet. Dagens ledende filmskapere er nomader som forflytter seg med prosjektene og finansieringen.

Bare ta Woody Allens eksempel. Da han i fjor ble spurt om hvorfor han spilte inn sin siste film i Storbritannia, svarte han ganske enkelt at det var der pengene var. Allens krympende profil i USA og problemer med å få realisert filmene sine der, har tvunget ham til å forlate sitt kjære og trygge Manhattan. Dermed påvirker denne utviklingen også innholdet i filmene hans. Allens utvandring til London innebar at han måtte skape en "britisk fortelling" i Match Point, der hans dialogdrevne filmskaping og satiriske brodd harmonerte godt med britenes sensibilitet og besettelse rundt klasse. Når han med sin siste film, Vicky Cristina Barcelona, har forflyttet seg til Barcelona, har han gått til det dramatiske skrittet å la deler av dialogen foregå på katalansk og spansk.

Engelskspråklige filmer er gjerne de mest attraktive investeringsobjektene. Det har vært enklere for etablerte engelskspråklige auteurer som Cronenberg, Gus van Sant, Atom Egoyan og Wim Wenders å forflytte seg, enn deres asiatiske kolleger. Men også det er iferd med å endre seg: I fjor debuterte regissør Wonk Kar-Wai i Cannes på engelsk med My Blueberry Nights, i år er det Anh Hung Tran som debuterer på engelsk med I Come with the Rain. Andre regissører som lager film på engelsk er brasilianske Fernando Mereilles med Blindness og franske Bertrand Tavernier med In the electric mist.

Som for å utfylle dette krysskulturelle lappeteppet, har fransk-iranske Barbet Schroeder med sin festivalkandidat Inju laget film på japansk i Japan. Derfor er det heller ikke mer enn rett og rimelig at den danske filmens fremste kandidat, Flammen og Citronen, er en samproduksjon mellom dansk, tysk og tsjekkisk film.

Filmfestivalen i Cannes finner sted fra 15 – 24. mai.
Programmet offentliggjøres onsdag neste uke.