Hvordan få kinopublikummet til å tro på at en kvinne velger en mann som brutalt har mishandlet henne? Det var utfordringen regissør Åke Sandgren sto overfor i premiereklare og prisbelønte Den man elsker.

Hvorfor velger noen kvinner å vende tilbake til menn som mishandler dem? Det var utgangspunktet for Åke Sandgren da han skrev manus sammen med Kim Fupz Aakeson på Den man elsker, som har norsk kinopremiere fredag denne uken. Den man elsker er likevel ikke noe sosialpolitisk innlegg i debatten rundt vold mot kvinner, men en "barokk kjærlighetsfortelling" der kvinnen aktivt søker seg tilbake til mannen som er livsfarlig for henne. Sandgren erkjenner at han i filmen balanserer på en stram line. Han innså tidlig at filmen ville stå og falle på troverdigheten til hovedkarakteren Lena (Sofia Ledarp). Han forventer ikke at vi skal forstå eller akseptere Lenas valg, men anerkjenne kjærlighetens kompleksitet: Hva er egentlig kjærlighet?

– Det har vært en utfordring for oss å få kinopublikummet til å gå med på hennes valg. Men etter premieren har vi fått svært mange tilbakemeldinger fra kvinner som har vært utsatt for det samme, om at de kan kjenne seg igjen i skildringen. Under en filmfestival kom en kvinne bort til Sofia (som spiller hovedrollen. Journ.anm.) og takket henne for rollen. Hun fortalte at alle tror disse kvinnene er gale, men at filmen viste hvordan kompliserte psykologiske mekanismer spiller inn. Hvis man tror på forholdet mellom disse to, så melder det neste spørsmålet seg: Hva er det for slags forhold?

Når Lenas eks-kjæreste Hannes (Jonas Karlsson) slipper ut fra fengsel, der han har sonet en dom for brutalt overfall på henne, skjer det som kinopublikummet ikke ønsker skal skje: Hun tar kontakt; først for å finne ut om han faktisk har blitt et bedre menneske, så tar krefter hun ikke kan kontrollere over. Sandgren forteller at det ofte eksisterer en følelse av skjebnefellesskap mellom overgriper og offer i slike forhold.

– Det er et traumatisk fellesskap. Lena er ikke ferdig med forholdet. Mens Hannes har gått i terapi i fengselet, har ikke hun fått noen behandling. Det er ganske typisk for situasjonen i Sverige og Danmark, som jeg har kjennskap til, der overgriperne ofte får behandling og lærer seg å hanskes med problemene, mens ofrene står på stedet hvil.

Likevel er verken Lena eller Hannes ureflekterte. De vet hvilken risiko de tar når de gjenopptar forholdet. En av filmens store kvaliteter er hvordan Lena forvandles – først umerkelig, så dramatisk – når hun forlater sin trygge, kjærlige samboer Alf (Rolf Lassgård) til fordel for det eksplosive forholdet til Hannes. Det er ingen tvil om at Hannes er hennes store kjærlighet, slik hun selv ser det, deri ligger filmens tragiske dimensjoner.

– Jeg har laget en tragedie i nesten klassisk forstand. Det er litt opera ved det hele, litt larger than life: Vi vet fra begynnelsen av at det vil ende tragisk. Samtidig spiller jeg på den kjensgjerningen at slike forhold gjerne er mer lidenskapelige enn andre forhold, det er et traumatisk, tragiske skjebnefellesskap.

For å understøtte denne tragiske dimensjonen, har Sandgren valgt å legge noen av Antonio Vivaldis mer emosjonelle komposisjoner på lydsiden. Det skaper en følelse av noe uungåelig, og inngår i regissørens ønske om å "spille med forventningssystemet", som han formulerer det. For de forventningene vi har i starten av filmen, innfris ikke nødvendigvis.

– I en historie der vi tidlig vet hva som skal skje med hovedpersonen, er det ikke spenningen som vil drive handlingen framover. Uansett, så var det ikke den typen spenning jeg søkte. Jeg ville heller leke litt med forventninger på andre måter, som når vi møter Alf i første scenen, og tror han er overgriperen. Jeg synes Vivaldis musikk løfter filmen opp fra det forutsigbare, og setter den i en annen ramme, på tvers av forventningene.

Den man elsker ble sett av i underkant 40 000 på svenske kinoer, noe Sandgren ikke er spesielt fornøyd med. Et plaster på såret var de solide anmeldelsene og at Sofia Ledarp fikk en Guldbagge – den svenske filmens "Oscar" – for beste kvinnelige hovedrolle. Sandgren synes tingenes tilstand i svensk film ikke er så gode som de burde – og en av årsakene er mangelen på en kinopolitikk som gir rom for filmer som Den man elsker.

– Man roper etter filmer med substans i Sverige, men SF, som er den dominerende kinokjeden, gir ikke plass til filmer som Den man elsker. Filmen ble lansert på en måte som ikke akkurat hjalp på besøkstallene. Og nå som Astoriakjeden ble overtatt av SF, er det enda mindre mangfold på svenske kinoer. Jeg synes det norske kinosystemet er å foretrekke, og er takknemlig for at Arthaus har tatt inn filmen til Norge.

Den man elsker har premiere fredag denne uken.