Den nye ledelsen i NFI kunne fastslå at mye var uavklart under det åpne møtet med filmbransjen. Men én ting er klart: billettstøtten vil fortsette å hjemsøke bransjen.

Det skal de ha, NFI-direktør Nina Refseth og Ivar Køhn, ny direktør for produksjon og utvikling: Ingen skal komme å si at de ikke møtte bransjen med gode intensjoner og en felles sympatiske front. De signaliserer allerede at de kan komme til å bli de minst arrogante og mest lydhøre lederprofilene i moderne norsk filmhistorie.

Ellers var det lite som virket avklart med hensyn til den praktiske utformingen av den politikken som omhandler produksjon.

En rekke regissører var møtt opp for å forsikre seg om at de fortsatt vil kunne henvende seg til tre konsulenter, som kan garantere for en viss pluralisme – men de fikk ingen garantier. En rekke produsenter og et par distributører var møtt opp for å få svar på om den nye ledelsen vil røre "gullkalven" deres, billettstøtten – og de fikk heller ikke noe klart svar. "Talentutvikling" og "kvalitet" var også to begreper som ble nevnt en rekke ganger uten at det ble konkretisert på noen som helst måte.

Køhn understreket at NFI hadde innkalt til dette møtet i hovedsak for å formidle at de var underveis med utformingen og åpne for innspill.

Det oppstod et øyeblikks forvirring med hensyn til det nye styrets status. Refseth og Køhn kunne fortelle at det nye styret (som består av hele ti personer, inkludert en representant for de ansatte) skal behandle konsulentenes innstilling som før, men er samtidig tillagt et større ansvar for at de overordnede målene for filmpolitikken skal gjennomføres. Noen i salen mente her å kunne spore et uavklart ansvarsforhold – i hvilken grad vil styret kunne overprøve konsulentene? Køhn svarte at styret uansett ikke hadde kapasitet til å gå gjennom alle søknadene, så dette ville bare bli en ren formalitet der styret i realiteten ville stille seg bak konsulentene.

Det største spøkelset som synes å ville hjemsøke bransjen akkurat nå, er billettstøttens boomerangeffekt som vil kunne slå brutalt tilbake på filmpotten neste år. Norsk film kan vise til en uvanlig høy markedsandel på kino her hjemme, og produsentene og investorer vil premieres i form av tilbakebetaling fra neste års budsjett (les mer om billettstøtten).

Den nye NFI-ledelsen har søkt om ekstra midler til neste år for å møte denne utfordringen. Om ekstra midler uteblir, vil resultatet bli en liten katastrofe for produksjonsmiljøet – og da vil ordningen sannsynligvis forsvinne i sin nåværende form. Det er ikke usannsynlig at NFI vil innføre visse modereringer av ordningen, uansett, selv om hensynet til produsentenes inntjeningsmuligheter veier for tungt til å at man vil avvikle den.

Dessuten vil en avvikling redusere distributørenes vilje til å gå så tungt inn i norske prosjekter som de gjør akkurat nå. Jo da, distributørene tjener gode penger på norsk film, og i en ideell verden burde det være nok i seg selv.

Men det er ikke så lenge siden ledende distributører ikke ville ta i norsk film. Vi må ikke glemme at kulturkløften mellom produksjon og distribusjon ble sementert tidlig i norsk filmhistorie, fordi fraværet av private kinoer ikke ledet til noen reinvestering av inntektene i lokale prosjekter (inntektene fra det kommunale kinosystemet gikk som kjent til byggingen av Vigelandsparken).

Nå er distributørene med som aldri før – og det er et veiskille. Så får vi håpe at de også etter hvert kan utvikle tydeligere kulturpolitiske visjoner på vegne av den norske filmen som strekker seg lenger enn til besøkstallene.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint

Foto: Lange flate ballær 2, som kan vente en klekkelig tilbakebetaling gjennom billettstøtten.