Er Tommy Lee Jones og George Clooney Hollywoods siste klassiske mannlige filmikoner? I filmer som In The Valley of Elah, No Country for Old Men og Michael Clayton er deres ikonstatus i forvandling.

I flere tiår har Tommy Lee Jones representert en slags amerikansk erketype på film: Han har spilt den uregjerlige, macho individualisten og har aldri helt maktet å riste av seg oppveksten i Texas. Fra klassiske westernfilmer som Lonesome Dove til komedier som Men in Black har han forvaltet denne rollen med en god dose stoisk humor og forrakt for politisk korrekt logring overfor kinopublikummet. Når han selv har satt seg i registolen, som med The Good Old Boys, har han lagt handlingen til den delen av Texas der han vokste opp. Filmens handling, som berører cowboyens svanesang, har utvilsomt en spesiell relevans for Lee Jones.

Derfor er det ikke tilfeldig at både Coenbrødrene og Paul Haggis har valgt Lee Jones i hovedrollen i Oscarvinnerne No Country for Old Men og In The Valley of Elah. Begge filmer utspiller seg i Texas, der Lee Jones nok en gang inntar rollen som yrkesmilitær og sheriff. Men noe er annerledes denne gangen. Den munnrappe selvsikkerheten og robuste humoren er erstattet av en grunnleggende usikkerhet. Når Lee Jones heiser det amerikanske flagget opp-ned mot slutten av In The Valley of Elah, er det ikke vanskelig å forstå signalet: Det er ikke bare hovedpersonen som er i ulage, det er også nasjonen. Fram til da har vi fulgt hans jakt på sønnen som har forsvunnet sporløst etter å ha fullført tjeneste i Irak. Som tidligere yrkessoldat i en tid der landet på nytt er i krig, er han opptatt av at flagget henger rett og at sønnen følger militære æreskodekser. Men han finner snart ut at det er liten ære å hente å Irak, der sønnen har vært vitne til en massakre.

Lee Jones rollefigur i No Country for Old Men er også resignert, men da på vegne av en tid da "en manns ord var verdt noe". Som vårt mo­ral­ske kom­pass i en kaotisk voldsspiral på grensen til Mexico, bestemmer han seg i løpet av filmen for å slutte som sheriff. Hvor er det blitt av de gamle verdiene, spør han, men unngår som forfatter Cormac MCarthy å reflektere særlig over det. Filmen er i likhet med McCar­thys ro­man et stykke sorgarbeid på vegne av en tapt ver­den, der Lee Jones sprukne ansikt framstår som en effektfull ruin. Her er ingen romantisering av tradisjonelle verdier, som i The Good Old Boys, men en abstrakt framstilling av ondskap og verdienes oppløsning. Det er beundringsverdig hvordan Lee Jones lar sin macho screen persona transformeres, eller undergraves, på denne måten. I motsetning til jevnaldrende sekstiåtterstjerner som Robert Redford og Robert DeNiro, er ikke Lee Jones redd for å utforske sin egen aldring og sårbarhet. Han blir her et like slående symbol på enda en solnedgang i den amerikanske vesten som William Holden i The Wild Bunch eller hele rollegalleriet i Once Upon a Time in the West. Men romantiseringen er borte, det sørger regissørene Paul Haggis og Coenbrødrene for.

For å kunne endre din plass som skuespiller i Hollywoods sementerte stjernesystem, krever det strategiske evner og kunnskap om såkalt castingpolitikk på høyt nivå. George Clooneys forvandling fra kjekkas i sykehussåpen "E.R." til politisk aktør og eksistensiell antihelt i filmer som Syriana og Michael Clayton, er et interessant tilfelle. Forvandlingen fra såpestjernestatus startet for alvor med Tre Konger – en film som forener den romantiske idealismen fra Casablanca med antikrigsbudskapet og defaitismen i moderne Vietnamfilmer. Det var her Clooneys uimotståelige register av maskulin eleganse, selvironi og underspilt sex kom til syne i sin fulle bredde. Som i oppfølgeren Out of sight spiller han så uanstrengt, og kan framvise en sånn "grace under pressure" (for å bruke Hemingways credo), at enkelte kritikere lenge tok ham for å være en lettvekter.

Men Clooneys letthet er nettopp det som gjør ham så attraktiv, og som har gjort at så mange har blitt med ham videre i inn i de mørke og pessimistiske universene i Syriana og Michal Clayton. Her representerer Clooney organisasjoner som finner næring i en korrupt verden, noe som gjenspeiles i hans framtoning. Som en Marlon Brando har Clooney lagt seg ut, han framstår som moralsk tvetydig og forsøker iherdig å undertrykke sin sex-appeal. Det er likevel ikke nok til å få oss til i mislike ham. Mens Brando i tillegg kunne gjøre stemmen sin pesende og lite attraktiv, er Clooneys stemmeprakt så forgylt at den er umulig å skjule. Dermed blir vi værende ved hans side i disse filmene, selv om hans "grace under pressure" nesten er fraværende og valgene er tvilsomme.

Clooney representerer som Lee Jones en utdøende rase i amerikansk film: Det klassiske mannlige filmikonet som forvalter tradisjonelle maskuline verdier. Om Lee Jones er vår tids William Holden, er Clooney det urbane og mer sofistikerte motstykket, slik Cary Grant og Warren Beatty var det i hver sin epoke. "Clooney is the ultimate in luxury brands and playboy of the Western world", skrev nylig New York Times. Men Clooney er ikke lenger bare en playboy. Han er også blitt Hollywoods samvittighet – både på og utenfor filmlerretet. Det er farlig farvann for en skuespiller som har gjort det til sitt varemerke å ikke ta seg selv høytidelig, men kanskje overlever han det nettopp av den grunn.

Clooneys plass i Hollywoods stjernesystem er i endring, fra bråkjekt sex-symbol til symbolbærer av liberal angst, og det er vanskelig å si hvor han vil ende. Vil han med den nye statusen ta seg selv så alvorlig at lettheten forsvinner, og at han bestemmer seg for å ta livet av sin egen klassiske glamour og bli en moderne karakterskuespiller? Vil vi oppleve å se ham utføre dette "glamourdrapet" som massemorder i en av Coenbrødrenes neste filmer, før han, som Brando, forkaster skuespilleryrket og forfølger isteden sine politiske hjertesaker?
Som du sikkert forstår, frykter undertegnede det verste i tiden som kommer.

Kjetil Lismoen er redaktør i Rushprint.

Denne artikkelen står også på trykk i Morgenbladet i en litt lengre versjon. In The Valley of Elah har premiere fredag 28. mars. No country for old men går fortsatt på kino, Michael Clayton er lansert på dvd etter kinopremieren i vinter.