Den kinoaktuelle There will be blood tar for seg oljeindustriens blodige kapitler. Nå har også norsk film så smått begynt å reflektere over blodet som er spilt i vår jakt på det sorte gullet, men det skjer ikke uten motstand, skriver Kjetil Lismoen.
Den kinoaktuelle There will be blood tar for seg oljeindustriens blodige kapitler. Nå har også norsk film så smått begynt å reflektere over blodet som er spilt i vår jakt på det sorte gullet, men det skjer ikke uten motstand, skriver Kjetil Lismoen.
Den kinoaktuelle There will be blood tar for seg oljeindustriens blodige kapitler. Nå har også norsk film så smått begynt å reflektere over blodet som er spilt i vår jakt på det sorte gullet, men det skjer ikke uten motstand, skriver Kjetil Lismoen.
Blod er som kjent tjukkere enn vann, men oljen er en enda mer massiv og gjennomgripende materie. I hvert fall om vi skal tro den Oscarpriste filmen There will be blood som i disse dager går på norske kinoer. For sjelden har oljeutvinningens omkostninger blitt så brutalt skildret i noen film. There will be blood handler om mye, men det er umulig å la være å knytte filmen opp mot vår avhengighet av det sorte gullet.
Vår første innskytelse som nordmenn er kanskje å plassere filmen i en utelukkende amerikansk kontekst: Særlig under Bush-administrasjonen har oljen fått en spesiell relevans, med Bush-dynastiets tette bånd til oljeindustrien og motivasjonen for invasjonen av Irak som bakteppe. Daniel Day-Lewis brautende oljebaron gjenspeiler dessuten noe vi gjerne oppfatter som en amerikansk entreprenør-mentalitet, slik den kom til uttrykk under den siste fasen av erobringen av den amerikanske Vesten.
Men ved nærmere ettertanke vil vi måtte erkjenne at vår egen avhengighet av olje er enda mer rotfestet, den utgjør selve det økonomiske fundamentet for framveksten av det norske sosialdemokratiske mønsterbruket. Ja, det er vanskelig å forestille seg de rødgrønnes såkalte kulturløft, med en historisk øremerket satsing på filmen, uten det sorte gullet som garanti for at det kan skje.
Likevel er det en amerikansk filmskaper som gjør oss oppmerksom på vår egen oljesmurte og tilsynelatende konjunktur-immune hverdag. Paul Thoman Anderson viser oss et stykke blodig amerikansk historie, og vi kan fornemme noe ubehagelig om vår egen virkelighet, men på en indirekte måte. Vi er som hovedpersonen i den norske velferdssatiren Den brysomme mannen – vi har en vag følelse av at ikke alt er som det skal, men må i vår nummenhet først kappe av oss fingeren for å teste om vi i det hele tatt kan kjenne noe.
I over 30 år har det sorte gullet i Nordsjøen vært en viktig inntektskilde for norske filmskapere som jobber med oppdragsfilm. Filmbransjen har i høyeste grad vært med på å få gullet til å glitre enda mer i norsk offentlighet. Denne vanen med å pusse på gullet har nok også smittet over på den norske dokumentarfilmen. Når norsk oljehistorie er oppsummert i norske tv-dokumentarer, er det sjelden at livene som gikk tapt får noe eget kapittel, om de i det hele tatt nevnes.
Men det er norske filmskapere der ute som sitter på sterke historier fra oljealderen som kan måle seg med dramatikken i There will be blood. Styrk Jansen og Gard Andreassen i Basic Tv har i flere år jobbet med Collateral Damage, som er nettopp en film om oljealderens menneskelige omkostninger. Basic Tv sto bak Amandavinneren Home og the brave – land of the free, og er aktuelle med Dømt til å bli voldatt som skal delta i hovedprogrammet på filmfestivalen i Thessaloniki. Selskapet har spesialisert seg på å lage dokumentarfilm under svært vanskelige forhold, enten det er i Afghanistan eller Nord Korea, men den så langt tøffeste utfordringen har vært å jobbe med de norske nordsjødykkernes skjebne.
Jansen beskriver prosessen som uvanlig tung. Særlig den aktive motstanden fra oljeindustrien og norske myndigheter har vært skremmende for filmskaperne, og jo dypere i sakskomplekset de har kommet, desto mer graverende kjensgjerninger mener de å ha avdekket. Jansen beskriver forhold, særlig i oljealderens første fase, som vil sjokkere en norsk offentlighet, der amerikanske interesser har spilt en langt større rolle enn hva vi tidligere har antatt. Basic Tv gikk tidlig åpent ut med prosjektet, men har etter hvert gått stillere i dørene, etter eget sigende for å kunne jobbe mer effektivt med prosjektet.
De menneskelige omkostningene er én ting, hva vi har måttet ofre av naturressurser er helt en annen og mer uoversiktelig størrelse. Den skingrende åpningsscenen i There will be blood fungerer nærmest som et forvarsel om naturovergrepet som skal finne sted, når hovedpersonen første gangen oppdager olje i borehullet. Litt senere, når det første menneskelivet i hullet går tapt, ser vi blodet forsvinne i den mørke oljen, og dette oljesølet er noe den gryende oljebaronen aldri makter å vaske av seg. Selv når han mange år senere sitter alene i sin private bowlinghall, ser det ut som oljesølet fortsatt er klistret på ham.
Spørsmålet er om vi som oljenasjon vil kunne vaske av oss oljesølet, når stadig mer av virksomheten flyttes til andre deler av verden, med helt andre krav til sikkerhet og vern om miljøet, enten det er i Nigeria, Brasil eller Kasakhstan. Bare der ligger råstoff til geopolitiske dokumentarer og konspirasjonsfikserte thrillere, selv om det så langt er bare Erling Borgen som har berørt den utviklingen.
Én ting kan vi i hvert fall være sikre på: Det vil bli spilt mer blod.
Kjetil Lismoen er redaktør i Rushprint.
Den kinoaktuelle There will be blood tar for seg oljeindustriens blodige kapitler. Nå har også norsk film så smått begynt å reflektere over blodet som er spilt i vår jakt på det sorte gullet, men det skjer ikke uten motstand, skriver Kjetil Lismoen.
Den kinoaktuelle There will be blood tar for seg oljeindustriens blodige kapitler. Nå har også norsk film så smått begynt å reflektere over blodet som er spilt i vår jakt på det sorte gullet, men det skjer ikke uten motstand, skriver Kjetil Lismoen.
Blod er som kjent tjukkere enn vann, men oljen er en enda mer massiv og gjennomgripende materie. I hvert fall om vi skal tro den Oscarpriste filmen There will be blood som i disse dager går på norske kinoer. For sjelden har oljeutvinningens omkostninger blitt så brutalt skildret i noen film. There will be blood handler om mye, men det er umulig å la være å knytte filmen opp mot vår avhengighet av det sorte gullet.
Vår første innskytelse som nordmenn er kanskje å plassere filmen i en utelukkende amerikansk kontekst: Særlig under Bush-administrasjonen har oljen fått en spesiell relevans, med Bush-dynastiets tette bånd til oljeindustrien og motivasjonen for invasjonen av Irak som bakteppe. Daniel Day-Lewis brautende oljebaron gjenspeiler dessuten noe vi gjerne oppfatter som en amerikansk entreprenør-mentalitet, slik den kom til uttrykk under den siste fasen av erobringen av den amerikanske Vesten.
Men ved nærmere ettertanke vil vi måtte erkjenne at vår egen avhengighet av olje er enda mer rotfestet, den utgjør selve det økonomiske fundamentet for framveksten av det norske sosialdemokratiske mønsterbruket. Ja, det er vanskelig å forestille seg de rødgrønnes såkalte kulturløft, med en historisk øremerket satsing på filmen, uten det sorte gullet som garanti for at det kan skje.
Likevel er det en amerikansk filmskaper som gjør oss oppmerksom på vår egen oljesmurte og tilsynelatende konjunktur-immune hverdag. Paul Thoman Anderson viser oss et stykke blodig amerikansk historie, og vi kan fornemme noe ubehagelig om vår egen virkelighet, men på en indirekte måte. Vi er som hovedpersonen i den norske velferdssatiren Den brysomme mannen – vi har en vag følelse av at ikke alt er som det skal, men må i vår nummenhet først kappe av oss fingeren for å teste om vi i det hele tatt kan kjenne noe.
I over 30 år har det sorte gullet i Nordsjøen vært en viktig inntektskilde for norske filmskapere som jobber med oppdragsfilm. Filmbransjen har i høyeste grad vært med på å få gullet til å glitre enda mer i norsk offentlighet. Denne vanen med å pusse på gullet har nok også smittet over på den norske dokumentarfilmen. Når norsk oljehistorie er oppsummert i norske tv-dokumentarer, er det sjelden at livene som gikk tapt får noe eget kapittel, om de i det hele tatt nevnes.
Men det er norske filmskapere der ute som sitter på sterke historier fra oljealderen som kan måle seg med dramatikken i There will be blood. Styrk Jansen og Gard Andreassen i Basic Tv har i flere år jobbet med Collateral Damage, som er nettopp en film om oljealderens menneskelige omkostninger. Basic Tv sto bak Amandavinneren Home og the brave – land of the free, og er aktuelle med Dømt til å bli voldatt som skal delta i hovedprogrammet på filmfestivalen i Thessaloniki. Selskapet har spesialisert seg på å lage dokumentarfilm under svært vanskelige forhold, enten det er i Afghanistan eller Nord Korea, men den så langt tøffeste utfordringen har vært å jobbe med de norske nordsjødykkernes skjebne.
Jansen beskriver prosessen som uvanlig tung. Særlig den aktive motstanden fra oljeindustrien og norske myndigheter har vært skremmende for filmskaperne, og jo dypere i sakskomplekset de har kommet, desto mer graverende kjensgjerninger mener de å ha avdekket. Jansen beskriver forhold, særlig i oljealderens første fase, som vil sjokkere en norsk offentlighet, der amerikanske interesser har spilt en langt større rolle enn hva vi tidligere har antatt. Basic Tv gikk tidlig åpent ut med prosjektet, men har etter hvert gått stillere i dørene, etter eget sigende for å kunne jobbe mer effektivt med prosjektet.
De menneskelige omkostningene er én ting, hva vi har måttet ofre av naturressurser er helt en annen og mer uoversiktelig størrelse. Den skingrende åpningsscenen i There will be blood fungerer nærmest som et forvarsel om naturovergrepet som skal finne sted, når hovedpersonen første gangen oppdager olje i borehullet. Litt senere, når det første menneskelivet i hullet går tapt, ser vi blodet forsvinne i den mørke oljen, og dette oljesølet er noe den gryende oljebaronen aldri makter å vaske av seg. Selv når han mange år senere sitter alene i sin private bowlinghall, ser det ut som oljesølet fortsatt er klistret på ham.
Spørsmålet er om vi som oljenasjon vil kunne vaske av oss oljesølet, når stadig mer av virksomheten flyttes til andre deler av verden, med helt andre krav til sikkerhet og vern om miljøet, enten det er i Nigeria, Brasil eller Kasakhstan. Bare der ligger råstoff til geopolitiske dokumentarer og konspirasjonsfikserte thrillere, selv om det så langt er bare Erling Borgen som har berørt den utviklingen.
Én ting kan vi i hvert fall være sikre på: Det vil bli spilt mer blod.
Kjetil Lismoen er redaktør i Rushprint.