Det er de lavt budsjetterte filmene som har gitt inntekter i dansk og nordisk film, mener Per Nielsen, tidligere filmkonsulent i Sverige, Norge og Danmark. Han har ingen tro på færre og dyrere filmer, og mener dansk film bør følge det norske eksemplet med å subsidiere barnefilmen.
For to uker siden skrev Rushprint om Nordisk Films oppkjøp av konkurenten Zentropa og hva slags mulige konsekvenser det kan få for norsk film. I Danmark går diskusjonen om påstanden fra Zentropa-gründer Peter Aalbæk Jensen medfører riktighet – at det er filmene i den budsjettmessige mellomklassen som nå vil få lide. Når toneangivende filmskapere vil lage dyrere filmer, må man legge forholdene til rette for det, mener Aalbæk Jensen, og understreker at bare Nordisk og Zentropa sammen vil kunne få slike prosjekter på beina.
Per Nielsen har vært spillefilmkonsulent i Svensk filminstitutt, barnefilmkonsulent i Dansk filminstitutt og manuskonsulent i Norsk filmutvikling. Han mener det er fordeler og ulemper med utviklingen som vil følge i kjølvannet av fusjonen mellom de to største aktørene i dansk og nordisk film. Han viser til Aalbæk Jensens gamle motto, "Heller billig lort enn dyr lort", som en rettesnor for den danske produksjonskulturen.
– Erfaringen og historikken fra de siste 10 årenes danske filmøkonomi, understøtter Aalbæk Jensens motto. Det er – med Lars von Trier som unntaket – utelukkende de billige filmene á la Dogme som har gitt merkbare overskudd i millionklassen. Blant filmene i mellomklassen er det få suksesshistorier i dansk film- med Nicolaj Arcels Kongekabalen som et av unntakene.
Men i disse danske mellomklassefilmene er det innebygd et problem av mer filmpolitisk og kulturforpliktende art, mener Nielsen. Det handler om barnefilmen, som han mener ikke burde være produsentenes ansvar alene å sikre kvaliteten på.
– Et ambisiøst barnefilmprosjekt vil ofte havne nettopp i denne litt dyrere mellomkategorien, av flere årsaker. Vi kjemper om markedsandeler med Disney, og da må det helst se både kostbart og eventyrlig ut. Men det skal mye kreativ dogmefilm-tankegang til for å lokke de minste til en sånn annen type filmopplevelse. Derfor vil filmer som De fortabte Sjæles Ø, Fighter og Klatretøsen havne i skvisen om denne nye tankegangen blir rådende, mener han.
Derfor mener Nielsen at de danske støttereglene for barnefilm burde harmonere mer med det norske støttesystemet.
– Dansk film bør subsidiere barnefilmen slik dere gjør det i Norge. I Danmark skjer det på markedets vilkår, noe som gjør det vanskelig å opprettholde den kunstneriske kvaliteten på nettopp denne typen film. Her ligger en utfordring til Det danske filminstituttet om å finne en løsning. De må tenke nytt for å kunne sikre barnefilmen. For Aalbæk Jensen har rett i at det ikke kan være de kommersielle og uavhengige produsentenes ansvar å opprettholde kvaliteten når de må drive med underskudd og forholde seg til et for lite publikum.
De kostbare filmene synes Nielsen det er vanskeligere å forholde seg til. Men han tror ikke at svenskenes eksempel, med færre og dyrere filmer, er veien å gå.
– Den nye tanken er å satse med alle hester spent til vogna på noen utvalgte produksjoner. Det er den samme tankegangen som Svenska Filminstitutet har pålagt sine konsulententer de siste årene, med devisen: Flere penger til færre filmer. Det har så langt ikke vært noen suksess – verken med hensyn til besøkstall eller det kunstneriske resultatet. Det har – om vi skal konkludere med bred pensel – bare økt budsjettene. Resultatet har vært litt færre svenske filmer de siste 2 årene. I Danmark har man heller ikke hatt den store suksessen med de aller dyreste filmene.
Nielsen mener at filmkonsulentenes begrensede økonomiske spillerom i de nordiske landene gjør det vanskelig å ta store løft. I Danmark sitter konsulentene på ca 25 millioner hver. Ingen av dem vil da våge å satse halvparten av sin pott på et kostbart drømmeprosjekt, mener Nielsen.
– Eneste muligheten til å få realisert de dyre prosjektene – som for eksempel det norsk-danske gigantprosjektet "Tordenskjold" som Zentropa nylig annonserte – er å få med tv-kanalene. Så må man bryte filmen ned i 2-3 avsnitt, slik vi pleier å gjøre i Norden. Men dette formaet er ikke utbredt ute i verden, og har fungert med vekslende hell. Sveriges Televisjon ville jo ikke være med på storfilmen Arn nettopp av den grunn – det var ikke nok dramatisk materiale til at SVT kunne få de avsnittene de var lovet. Så virkeligheten for den typen satsinger er en vanskelig balansegang.
Foto: Stortfilmen "Arn – Tempelridderen", som forrige uke rundet 1 million kinobesøk.