En dag ble i 1995 ble den 44-årige redaktøren Jean-Dominique Bauby rammet av et hjerneslag som etterlot ham fullstendig lammet. Det eneste han kunne bevege var det ene øyelokket – en tilstand som kalles "locked-in-syndrom". Gradvis utviklet Bauby en måte å kommunisere med omverdenen på. Ved å blunke med øyelokket hver gang han ville anvende en bokstav fra et alfabetet som ble lest opp for ham, kunne han formulere sine tanker. Resultatet ble boken Dykkerklokken og Sommerfuglen – som ble utgitt to dager før Bauby døde. Her forteller han med sjokkerende åpenhet om sine tanker som veksler mellom dykkerklokkens helvete og fantasiens sommerfuglaktige flukt. Han flykter tilbake til barndommens heroiske krigsfantasier og glemte lukter og smaker.

Det var denne grenseløsheten i Baubys fastlåste tilstand, den unike viljen til å bryte ut av isolasjonen, som fikk regissøren Julian Schnabel til å ville lage film av boken. Det var, som en anmelder av boka formulerte det, som om Marcel Prousts klassiske grep med madeleinkaken som inngang til barndommen rike i På sporet av den tapte tid var reversert – denne gangen var det minnet som bragte tilbake kaken, ikke omvendt.

Men det var en spesiell forhistorie som først leder Schnabel dit, og som begynte med at en venn av ham led en skjebne tilsvarende den som rammet Bauby. Det var i perioden Schnabel fortsatt var mest kjent og aktiv som billedkunstner, og like etter at han hadde debutert som regissør med sin film om kunstnerkollegaen Basquiat.

– Fred Hughes, som pleide å jobbe for Andy Warhol, hadde Multippel sklerose som barn, og etter som han ble eldre ble det så ille at han ikke lenger kunne snakke. Det var under et av mine besøk hos ham på sykehuset i 2000 at hans sykepleier ga meg boken av Bauby, forteller Schnabel.

Omtrent samtidig fikk han et manus i posten fra produsent Kathleen Kennedy som var basert på nettopp Dykkerklokken og Sommerfuglen. Men det hadde ikke falt ham inn å lage film av boken.

– Jeg var på den tiden mer opptatt av å få lage film av Parfymen av Patrick Süskind. Men da jeg fikk dette manuset fra Kathleen, som var skrevet av Ronald Harword, innså jeg at om hovedpersonen kunne bevege seg hvor som helst i sin fantasi, så kunne jeg innlemme hva som helst i filmen. Og det var ikke så ulikt tilnærmingen jeg hadde overfor Parfymen-prosjektet som likevel aldri ble noe av med meg i registolen.

MÅTTE LAGES PÅ FRANSK
Julian Schnabel slo igjennom som billedkunstner på 1980-tallet og har bodd store deler av livet i New York. Hans tidligere filmer er laget utenfor Hollywoodsystemet, men innenfor ganske konvensjonelle narrative rammer: Basquiat var et enkelt fortalt portrett av New Yorks kunstscene på 1980-tallet, Before The Night Falls skildret den homofile kubanske poeten Reinaldo Arenas tragiske skjebne og ble nominert til en Oscar. Derfor ble mange overrasket over at han valgte å adaptere Dykkerklokken og Sommerfuglen på originalspråket. Et klassisk amerikansk grep ville jo vært å tilpasse den et amerikansk publikum på engelsk. Men for Schnabel ville det vært et absurd valg.

– Jean-Dominique Bauby var en fransk redaktør og forfatter, han levde i et fransk sykehus og hadde en utpreget fransk sensitivitet. Jeg kunne ikke bare ta med amerikanske skuespillere hit og spille "fransk" på engelsk. Det franske kinopublikummet ville i så fall hatt behov for franske undertekster på en fransk film, noe som ville vært helt latterlig. Jeg kunne ikke ha laget filmen noen andre steder, selve sykehuset og de som jobbet der var helt essensielle for produksjonen av denne filmen.

FRA DEPP TIL MALRIC
Schnabel kan fortelle at Johnny Depp lenge var tiltenkt hovedrollen i Dykkerklokken og Sommerfuglen.

– Kathleen hadde snakket med Johnny om hans mulige deltakelse i prosjektet, og han er en god venn av meg. Men så ble Johnny involvert i den piratfilmen, og kunne ikke klippe av seg skjegget. Samtidig hadde Kathleen hatt det privilegium å produsere Munich, og under innspillingen hadde hun møtt en skuespiller ved navn Mathieu Malric. Kanskje var han den rette for rollen?

Schnabel inviterte Malric til New York på selveste Thanksgiving. Der viste han den franske skuespilleren sine favoritt-surfeplasser og tok ham med på shopping.

– Jeg kjente til ham fra filmer som Mes enfants ne sont pas comme les autres. Med tanke på vår tilnærming virket han perfekt for rollen. Og det faktum at han er fransk og ga oss uvurderlig hjelp med å utvikle dialogen, gjorde meg sikker på at med ham på laget ville vi ha større sjanser for å lykkes.

BRUTAL KRISTUSFIGUR?
Schnabels tilnærming var å følge Jean-Dominique Baubys perspektiv.

– Det var det som gjorde prosjektet interessant for meg, slik Parfymen gjorde det. Når han bestemmer seg for å kommunisere, for å lære seg alfabetet på en ny måte, da blir verden større. Han blir i stand til å forlate dykkerklokken og bli sommerfuglen, og vi får se andre ting. Det faktum at mannen var forfatter og skribent, gav ham ekstra motivasjon til å gjøre det. Vi mister aldri det perspektivet i filmen.

Etter hvert som Schnabel lærte mer om Bauby, begynte han å se på ham som en slags kristus-skikkelse.

– Han fikk en rolle der hans "locked-in-syndrom" ble en slags "straff" for våre synder. Jeg vet det høres hårreisende ut. Men hendelsen fikk ham til å se livet med nye øyne. Han innså at livet hans var en rekke fiaskoer – som kvinnene han aldri hadde greid å elske og gledene han ikke hadde hatt noen glede av. Han begynte å se på omgivelsene og vennene på en ny måte, for det var ikke noe poeng lenger for ham å late som.

Noen opplever Bauby som grusom mot sine nærmeste, særlig sin hustru. Men Schnabel ser annerledes på det.

– Det var ingen grunn for ham til å skjule følelsene lenger. Han respekterte elskerinnen sin nok til å si hva han følte, og han respekterte hustruen nok til å si det til henne. Det ga ikke lenger noen mening for ham å late som.

FYSISK KONTAKT
Schnabel sier han har noe av den samme tilnærmingen til det å lage film som å male skulpturelt. Noen ganger opplever han filmlerretet som en skulpturert vegg som "faller" over ham. Som billedkunstner er han veldig fysisk i sin omgang med materiale han bruker, det samme er han i forhold til det som blir plassert foran kamera.

– Jeg vet ikke alltid hvordan jeg skal gjøre det før jeg gjør det. Når Mathieu skulle lære å bevege leppene og svelge, så gjorde vi det ikke i etterarbeidet, men i kamera. Janusz Kaminski er en storartet filmfotograf og hadde mange uvanlige løsninger. Jeg gjorde også mye sprøtt jeg ikke vet om noen har gjort før. Jeg la for eksempel lateks over kamera og fikk det sydd og limt sammen med øyenvipper. Vi hadde til og med en nese limt til kamera en periode.

Også på andre måter krysset Schnabels ulike kunstneriske uttrykksbehov hverandre i denne filmen. Og de berører vennen Fred som har påvirket filmen på flere måter.

– Når jeg besøkte ham på sykehuset, pleide jeg å plassere møbler og kunstverker i rommet hans for at han skulle føle seg mer komfortabel. Fred var veldig elegant, han kledde seg alltid vakkert. Så da vi skulle lage denne filmen ønsket jeg å dekorere Matthieus værelse slik jeg hadde dekorert Freds værelse.

Rushprint/Cannes

Dykkerklokken og Sommerfuglen har norsk kinopremiere i morgen.