Hvorfor har Pentagon gjort klassikeren Kampen om Algerie til pensum for sine ansatte, og hva har Barbet Schroeders nye dokumentar Terrors Advocate med det hele å gjøre? Les mer om de to fascinerende filmene som krysser hverandre i terrorens tidsalder.

Den amerikanske filmkritikeren Pauline Kael skrev en gang at Kampen om Algerie sannsynligvis er den eneste filmen som har fått et middelklassepublikum til å tro på nødvendigheten av å bombe uskyldige mennesker. Det samme kan sies om den franske advokaten Jacques Verges, som skapte seg et navn som forsvarer av de algeriske frihetskjemperne under det franske koloniveldes siste dager.

I Barbet Schroeders nye film, Terrors Advocate, belyses denne mystiske skikkelsens fascinerende reise gjennom etterkrigstidens vilniss av frihetsideologier og terrornettverk. Schroeder åpner filmen med å blottstille Verges forsvar av Pol Pot og hans bagatellisering av Røde Khmers grusomheter, og snart forstår vi hvorfor: Han er åpenbart redd for at vi skal bli forført av Verges karisma og veltalenhet, slik mang en jury er blitt det i rettssalen. Schroeder er klok av skade: Som ung radikaler var Verges en av hans store idoler, slik han var det for en ny generasjon på venstresiden. Men det var før Verges ble et internasjonalt fenomen som forsvarer av slaktere som Klaus Barbie og Pol Pot.

Verges liv minner mest om en røverroman. Som sønn av en franskmann og en thaikvinne ble han tidlig bevisst kolonialismens amoralske vesen. Da han som ung advokat reiste til Algerie for å forsvare den torturerte motstandskvinnen Djamila Bouhired, ble han en internasjonal størrelse på venstresiden. Gjennom et effektivt forsvar reddet han ikke bare livet hennes, men forvandlet henne til et symbol på den internasjonale kampen mot kolonivesenet. Han giftet seg med Bouhired, men fant seg ikke til rette i det frigjorte Algerie. Derfor iscenesatte han et forsvinningsnummer som verken filmskaperen eller andre kjenner omstendighetene rundt. Verges gikk under jorda, og dukket ikke opp igjen før på slutten av sekstitallet. Og nå hadde klientlisten utvidet seg til også å omfatte gryende europeiske terrornettverk som Røde Arme Fraksjon og terrorister som Sjakalen.

Så hva hadde skjedd? Schroeder stiller ikke Verges opp mot veggen og avkrever svar. Men vi kan fornemme en pessimisme og skuffelse bak den kontrollerte og suverene fasaden. Verges måler fortsatt de terrorhandlingene han forsvarer opp mot kampen mot kolonialismen, men går ikke inn på de lyssky kontaktene han har med blant annet nynazister. Verges hevder med stort vidd at han er villig til å forsvare alle, "selv Georg Bush jr". Men han er ingen genuin "djevelens advokat", slik Tor Erling Staff i sine beste stunder er det for den vanlige mann og kvinne. Han er en opportunistisk aktør som elsker rampelyset og åpenbart sympatiserer med umenneskelige ideologier.Terrorens advokat er mer fantastisk og paradoksal enn noen Hollywood-thriller, og det er synd ingen norske distributører har våget å ta den inn som kinofilm. Men den burde være en åpenbar kandidat for Oslo Dokumentarkino.

Det såkalte "slaget om Algerie" startet i januar 1957, og munnet ut i arrestasjonen av den nevnte Djamila Bouhired da franskmennene for en stund gjenvant kontrollen. Men urolighetene ble et vendepunkt i frigjøringskrigen, og det er opprørets sentrale symbolske betydning Gillo Pontecorvo tok utgangspunkt i da han i 1965 filmatiserte hendelsene. Kampen om Algerie er blitt en klassiker innen dokudrama-sjangeren, og, som Pauline Kael påpekte, et svært effektivt stykke propaganda. Det var Pentagon som fikk filmen på nytt fram i lyset da den amerikanske militære ledelsen viste den for sine ansatte i 2005 – i håp om at de ville være bedre rustet til å håndtere invasjonen av Irak. «Hvordan vinne krigen mot terrorismen og tape den ideologiske kampen […] I filmen skyter barn på soldater, kvinner planter bomber på kafeer […] Virker dette kjent?", stod det på invitasjonen til visningen. Washington Post fulgte opp med en kommentar som hilste dette forsøket på «å tenke mer kreativt og ukonvensjonelt om Irak» velkommen. Tidligere sikkerhetsrådgiver under Carter-administrasjonen, Zbigniew Brzezinski, gikk så langt som å hevde at hvis man vil forstå hva som foregår i Irak akkurat nå, så bør man gå og se Kampen om Algerie. Det oppstod debatt på nettaviser som Slate og Salon om hvor effektivt speilbilde til virkeligheten filmen egentlig er. Hardest ut mot Brzezinskis filmanalyse gikk den profilerte forfatteren og skribenten Christopher Hitchens. Han ville ha seg frabedt at filmen ble tatt til inntekt for et syn som forvandler Irak-invasjonen til et spørsmål om amerikansk imperialistisk aggresjon, når den for ham framstår som et moralsk løft for å uskadeliggjøre en farlig diktator.

Kampen om Algerie er langt mer kompleks og tvetydig enn hva denne debatten ga inntrykk av. Det må jo filmen nødvendigvis være når både Pentagon, Black Panters og Hamas på hvert sitt tidspunkt har forholdt seg til den som om den skulle vært en lærebok. For Hitchens radikaliserte generasjon på 1960-tallet hadde filmen en berusende effekt. Her var anti-imperialistisk tankegods forløst gjennom et forrykende dokudrama som var så overbevisende at mange trodde det var en uforfalsket dokumentar. Regissøren Pontecorvo oppnådde en sjelden effektiv realisme ved bruk av amatørskuespillere som fortsatt hadde frigjøringen friskt i minne (flere av aktørene som Verges forsvarte spiller seg selv i filmen). Men ser man forbi denne håndholdte, dokumentariske «virkelighetseffekten», vil man få bedre øye på filmens egentlige anliggende: Det er å skildre de moralske dilemmaene som både okkupasjonsmaktens utøvere og motstandskjemperne utsettes for.

Selv om filmen viser hvordan volden frarøver begge parter deres menneskelighet, framstår flere sentrale rollefigurer som overraskende motsetningsfylte. Den franske militære lederen Mathieu framstilles som en militær strateg som til en viss grad har empati med fiendens motiver. Og til å være en film som først måtte velsignes av de nye styresmaktene i Algerie, er den forbausende fordomsfri overfor det faktum at begge sider hadde sine grunner til å handle som de gjorde. Det mest oppsiktvekkende er kanskje at filmen mer enn antyder det Verges selv hevder i Terror’s Advocate – at terror virker. Og for Pentagons del handler det kanskje om at tortur kan virke i kampen mot terroren – i hvert fall på kort sikt?

Terrorens advokat er ute på dvd og ble først vist under fjorårets filmfestival i Cannes. Kampen om Algerie ble nylig vist under filmfestivalen i Tromsø.

Denne artikkelen står også på trykk i Morgenbladet.