Nordisk Films oppkjøp av Zentropa forteller oss at de unge rebellene fra dogmebrorskapet er blitt middelaldrende. Men vil isbjørnens nye appetitt resultere i enda flere herjinger i Norge, spør Kjetil Lismoen.

"Symbolsk er dette litt synd: Far henter nå hjem sønnen som gikk så selvstendig ut i verden".

Dette lette hjertesukket fra filmlektor Peter Schepelern til den danske avisen Politiken oppsummerer reaksjonen på Nordisk Films oppkjøp i Zentropa: Sånn er livet. Man kan ikke være rebell hele livet, særlig ikke når man som Zentropa-gründerne Lars von Trier og Peter Aalbæk Jensen har rundet 50 og ikke våger så mye lenger.

For det er ingen tvil om at det nye produksjonsklimaet i Norden gjør filmproduksjon mer risikabelt: Det er i Sverige, Danmark og Norge åpnet for mer påkostede filmer. Men med større budsjetter blir fallhøyden mer brutal, og bare store selskaper vil kunne overleve eventuelle fall.
I Danmark er det åpenbart at regissørene som slo igjennom med lave budsjetter, blant annet gjennom dogmefilmene, nå ønsker å lage mer kostbare filmer. Som Aalbæk Jensen sa det på pressekonferansen i Filmbyen: "Vi ønsker å beholde dyktige folk som Susanne Bier, Per Fly og Lone Scherfig. Men det krever penger – mange penger. Og de sitter Nordisk Film på."

Både Susanne Bier og Lone Scherfig – de mest suksessrike, men ofte glemte regissørene i "dogmebrorskapet" – har nå laget filmer i Hollywood og Storbritannia, og er ettertraktede regissører innen internasjonal mainstreamfilm. Det er naivt å tro at de vil nøye seg med å lage lavt budsjetterte danske filmer resten av karrieren. I motsetning til hva som er situasjonen i norsk film, så har disse regissørene en reell makt. De behøver neppe som Marius Holst vente i bortimot 8 år (og gud vet hvor mye lenger) på at et prosjekt i 30-40 millioners klassen skal bli noe av.

Nordisk Film ønsker med oppkjøpet å være rustet for Europa. Men det skjer først etter en konsolidering innen det nordiske markedet, ikke minst i Norge. Med Stein Roger Bull i direktørstolen har den norske delen av selskapet blitt det suverent største innen norsk film- og tv-produksjon. Eierskapet og dominansen er blitt så påtakelig at stadig flere stiller spørsmålstegn ved om det skaper et sunt produksjonsklima. Særlig eierskapet innen så å si alle ledd – fra produksjon, distribusjon til etterarbeidet – skaper bekymring for konkurransesituasjonen. Og mange mener det bare er spørsmål om tid før andre produksjonsselskaper følger etter Yellow Cottage og Northern Lights og lar seg sluke av isbjørnen. Selv om samarbeidet mellom Spillefilmkompaniet 4 ½ og distribusjonsleddet i Nordisk ikke kan sies å ha vært vellykket så langt, kan jeg ikke forestille meg at oppkjøpstanken ikke har vært diskutert innad i selskapene.

Så kan man spørre seg om Nordisk Film her demoniseres slik isbjørner ofte blir det. Har små filmnasjoner egentlig noe annet valg enn å satse på én tung aktør om de vil spise kirsebær med store ute i Europa? Er det ikke nettopp et eller to dominerende selskap vi trenger for å kunne oppfylle Trond Giskes mål om å bli en eksportartikkel?
Den nevnte Schepelern er ikke bekymret for at dansk film vil bli ensrettet med én dominerende aktør. Han velger isteden å tro at oppkjøpet vil kunne styrke nyskapingen i dansk film, siden begge selskaper sitter på vellykkede utviklingskonsepter. Og i forhold til en sentralistisk støttegiver kan det være godt å ha en stor aktør med et bein plassert utenfor landets grenser.

Det positive med Nordisk Films suverene posisjon i Norge er mulighetene det gir selskapet. Som å utvide vekselbruket mellom det smale og det brede, noe selskapet gjerne fremhever som en dyd, og som etableringen av underselskapet Neo film vil kunne bidra til. Dette vekselbruket har imidlertid ikke vært spesielt dynamisk siden Nordisk tapte store penger på En Folkefiende. Men kanskje vil nyskapningen Respekt – som har premiere om noen uker – kunne endre noe på denne ubalansen. Det er ikke akkurat en avantgarde-film, men filmskaperne har med hell utforsket nye metoder i krysningspunktet mellom reality og drama. Så får vi håpe at Nordisk slipper å gå til innkjøp av 4 ½ for å rette opp balansen i de smalere filmenes favør. Danskene har et mangfold blant mellomstore produsenter som gjør at de har råd til å la de største kjøpe hverandre opp. Det er det ikke sikkert vi har.

Kjetil Lismoen er redaktør i RUSHPRINT