Amerikansk film er inne i sin mest vitale epoke på mange år. Kjetil Lismoen har sett på noen av vinteren og vårens amerikanske filmer – fra premiereklare 3:10 to Yuma og I’m not there til Coenbrødrenes mesterstykke No country for old men og den vesle perlen Juno.

Om kinohøsten hadde en knallsterk britisk åpning, med This is England, Control, Venus og London to Brighton, vil midtvinteren domineres av en rekke sterke amerikanske filmer, hvorav av noen aspirerer til  klassikerstatus. I romjulen hadde Wes Andersons Darjeeling Limited norsk kinopremiere, og filmen var en munter juleinngang til de mørkere filmene som kommer nå på nyåret. I The Royal Tenenbaums skapte Anderson et nytt og eventyrlig Manhattan på film, lysår unna Woody Allens hard core intellektuelle storbyunivers, og det var mange som falt pladask for hans evne til å forene det eksentriske med det søtladne. I sin nye film har han som i den forrige (Livet under vann med Steve Zissou) skapt et eksotisk univers, denne gangen lagt til India. Eller rettere sagt: Et univers der Anderson leker seg med en rekke vestlige klisjeer og forestillinger om "det fjerne Østen". Prøv å se for deg The Beatles "Magical Mystery Tour" på vei gjennom India på noe som likner Orientekspressen – bortsett fra at bandmedlemmene er tre melankolske brødre på jakt etter en form for erkjennelse i kjølvannet av farens død. Andersons bragd er at han får oss til å bry oss om disse tre "skjønne taperne", selv om vi tidlig forstår at reisen ikke leder noe sted.

Om få uker vil denne vesle amerikanske bølgen ta en gradvis mørkere og mer kompleks vending, anført av Todd Haynes biografiske film om Bob Dylan. I’m not there er et beundringsverdig ambisiøst forsøk på å berøre en av populærkulturens store gåter. Dylans mange forvandlinger er behørig beskrevet i bokform og i enkelte dokumentarer (mest minneverdig i D.A Pennebakers Don’t look back og Martin Scorseses No Direction Home), men ingen har som Haynes valgt å se på Dylan som utelukkende en tidsånd og katalysator. Tittelen er en perfekt beskrivelse av Dylans mange identiteter; når du først tror du "har" ham, så glir han ut av grepet. Med utgangspunkt i fem ulike personer, deriblant en afroamerikansk guttunge og en chaplinsk Cate Blanchett (!), loser Haynes oss gjennom Dylans ulike faser, fra han bryter ut av rollen som protestsanger, via seksitallets elektriske tøvær og fram til perioden som nyreligiøs. Det som gradvis vokser fram er et storstilt amerikansk panorama, fylt av den bittersøte lekenheten og sorgen som finnes i Dylans beste låter (og mange av dem kan du høre her). Vi bør prise oss lykkelige over at Haynes film får norsk kinopremiere, for den er kun satt opp i enkelte store amerikanske byer.

3:10 to Yuma inngår i den gjenopplivningen av westernsjangeren som Mordet på Jesse James av den feige Robert Ford startet i november. I likhet med den filmen er epokens ytre kjennetegn og mytologi erstattet av større fokus på karakterportrettene. Ikke siden Marlon Brando filleristet westernmytologien med sitt eksentriske metodeskuespill i The Missouri Breaks (1976), har det blitt gryntet og mumlet så mye "undertekst" i noen westernfilmer. Begge filmer er ikke bare utmerkede tilskudd til en sjanger som egentlig er død – de tilfører den en moderne sensibilitet samtidig som de er tro mot overraskende mange av konvensjonene.

Ethan og Joel Coens siste film, No country for old men, henter også næring fra westernmytologien – i form av åpne, nådeløse "western-panoramaer", pick up-varebiler (istedenfor hester) og det evige basketaket mellom det gode og det onde. Her er det mest av det siste, og av den uutgrunnelige arten. I sin livs store rolle fortolker Javier Bardem en djevelsk drapsmann med en kontrollert lavmælthet som kan skremme livskiten ut av de fleste. Filmen følger Cormac McCarthys roman nesten slavisk, og Coenbrødrenes presisjon og detaljfokus er nesten like fryktinngytende som Bardems rolleprestasjon. No country for old men er en av Coenbrødrenes aller beste filmer, kanskje den mørkeste, og den vil rage der oppe sammen med Millers Crossing og Fargo.  

Juno gir inntrykk av å være nok en liten amerikansk independentfilm om tenåringsnevroser. Men filmen har mer til felles med årets store positive overraskelse på komediefronten, Knocked up. Med uovertruffen timing og gnistrende vidd blir vi dratt inn i et uvanlig tenåringsunivers der det vil lønne seg å besitte et visst register av populærkulturelle referanser. Men ingen fare – filmen kan også nytes uten denne kulturelle kapitalen, det sørger den fabelaktige debutanten Ellen Page for i tittelrollen. Juno er like sår og forvirret som andre tenåringer, men på overflaten kan hun framvise et sylskarpt retorisk vidd som er en sann svir. Og denne egenskapen bare tiltar når hun blir gravid med en klassekamerat og de må vurdere hva de skal foreta seg. Regissør Jason Reitman ga oss den sofistikerte mediesatiren Thank you for smoking, og i Juno løfter han et svært vanskelig og tungt tema til noe oppløftende og livgivende – uten å gi etter for høylytte amerikanske krav om "for eller imot abort". I likhet med Knocked up viser Reitman at det er amerikanerne som nå behersker den sofistikerte og mørke varianten av komedien, og at det ikke er noe stort savn at Woody Allen er blitt europeer og ikke er morsom lenger.

En lengre versjon av denne artikkelen har stått på trykk i Morgenbladet.