– Min identitet er min egen oppfinnelse, jeg hører ingen steder hjemme, forteller Fatih Akin, som i den kritikerroste premierefilmen Den andre siden skildrer et unikt krysskulturelt ingenmannsland.  

Fatih Akins gjennombruddsfilm Mot Veggen var en rystende skildring av et tysk-tyrkisk par som inngikk et ekteskap for å kunne leve i destruktiv frihet. I sin siste film, Den andre siden, som har norsk kinopremiere i dag, fortsetter Akin å utforske det krysskulturelle ingenmannsland mellom Tyskland og Tyrkia. Som i Akins musikkfilm Crossing the Bridge: The Sound of Istanbul er det lengselen rollefigurene lever med som er grunntonen i filmen – når de er i Tyskland dras de mot Tyrkia, når de er i Tyrkia vil de hjem til Tyskland. Til å være en film som også handler om døden, er Den andre siden forbausende lys og forsonende. Og Akin tar en stor sjanse når han allerede i tittelsekvensen annonserer at rollefiguren vi skal møte kommer til å dø. Men dette forvarslet, som gjentas senere i filmen, gjør noe med våre forventninger, mener Akin selv.

– Med det grepet håper jeg å skape en spenning og få kinopublikummets fulle oppmerksomhet. I Hitchcocks filmer vet publikum ofte mer enn rollefigurene. I mine tidligere filmer har jeg som Francois Truffaut anvendt overraskelsen som grep, ikke forventningen. Men denne gangen følte jeg det var riktig å gjøre det på denne måten. Å introdusere en film med noens død er jo ikke noe nytt – i Sunset Boulevard snakker jo hovedpersonen fra sin egen grav der han ligger død i svømmebassenget.

Akin skildrer dødsfallene i filmen på en udramatisk og usentimental måte. Det er kanskje overraskelsen?

– Vi skal alle dø, det er en fundamental del av livet. Så i seg selv er ikke dette noe jeg ville dramatisere unødig. Det viktige spørsmålet for meg i filmen er: Hvilke dører eller vinduer åpner seg når rollefigurene dør?

OUTSIDERENS POSISJON
Som i Mot Veggen er de sentrale rollefigurene i Den andre siden outsidere – de representerer ingen utover seg selv. Hvorfor Akin ser det som så naturlig å fokusere på outsidere, har en enkel forklaring.

– Når du vokser opp som sønn av tyrkiske foreldre i Tyskland så blir du en outsider. Det er uungåelig. Du utvikler en empati med andre outsidere. Samtidig er det ofte outsiderne blant outsiderne jeg interesserer meg for. Som rollefigurene i Mot Veggen som bryter ut av den tyrkiske minoriteten i Tyskland. Mainstream-fenomener kjeder meg, rett og slett. Det er filmskapere som kan lage gode filmer om mainstream-fenomener, men jeg er ikke blant dem.

Flere av skuspillerne i filmen, som Tuncel Kurtiz og Nurgul Yesilcay, er store navn i Tyrkia, men helt ukjente for et vesteuropeisk kinopublikum. De gjør begge en formidabel innsats i rollene som henholdsvis forfyllet pensjonist og ung radikal rebell. Akin hadde ikke skrevet rollene spesielt for noen av dem, men har fulgt godt med på hva som skjer i tyrkisk film og visste hvem han skulle kalle inn til prøver for rollene.

– Jeg lagde en liste med fem skuespillerinner jeg ville prøve og møtte dem alle. Jeg merker fort om vi er på bølgelengde. Jeg bruker vanligvis ikke å filme dem når vi møtes første gangen – jeg har som regel studert deres arbeid grundig på forhånd. Dessuten må jeg like skuespillerne, jeg er ikke så "profesjonell" at jeg kan jobbe med skuespillere jeg har antipatier overfor.

TYRKISK AKSEPT
Akins filmer har tidligere framkalt kontroverser, både blant tyrkiske minoritetsgrupper i Tyskland og i Tyrkia. Men ifølge Akin har mottakelsen i Tyrkia på Den andre siden stort sett vært positiv. Mange tyrkere anser Akin for å være "deres" regissør nå, og de fleste av dem lar seg ikke vippe av pinnen selv om deres populærkulturelle ikon Yesilcay spiller en lesbisk rollefigur i filmen.

– Det lages tyrkiske filmer som går enda lenger enn jeg gjør i min film. Så det har ikke vært noe tema. Homofil kjærlighet er ikke lenger noe stort tabu.

Han tror likevel at filmene hans har en tendens til å polariserer flere i Tyrkia enn i Tyskland. Men det er ingen som kan ta filmene hans til inntekt for sine politiske holdninger, understreker han, fordi han velger å fokusere på menneskene. Om filmen ville blitt oppfattet annerledes hvis nevnte Yesilcay hadde spilt en kurdisk rebell, vet han ikke. Så langt er det enkelte på venstresiden som mener skildringen av dem i filmen ikke er troverdig.

– De virkelig filminteresserte i Tyrkia har vært begeistret for filmen, mens de politiske aktørene på venstre og høyre fløy har hatt sine reservasjoner.

AKINS FILMKONSEPT
Store deler av filmen er skutt i Tyrkia. Det krevde en annen estetisk tilnærming, forklarer Akin, selv om hans visuelle konsept var enkelt:

– Jeg ville skyte denne filmen om sommeren fordi jeg ønsket at den skal være en optimistisk film om døden. Og jeg går aldri tilbake på det konseptet jeg har satt meg fore å lage film av. Men den typen lys du ser i filmen fra Tyrkia er umulig å få til i Tyskland – som kan være vanskelig å filme med varmt naturlig lys. Sola går ned på en annen måte i Tyrkia, lyset faller på en annen måte og fargene er annerledes.

Akin er ikke så ulik bokhandleren i filmen som savner Tyrkia når han er i Tyskland og Tyskland når han er i Tyrkia. Eller rettere sagt: Han føler ikke at han hører hjemme noe spesifikt sted i verden. Kanskje er det derfor han har funnet seg så godt til rette i den ultimate smeltedigelen New York, der han har skutt sin siste film, kortfilmantologien New York, I Love you.

– Min identitet er min egen oppfinnelse, jeg hører ingen steder hjemme. Men hver gang jeg er i New York, føler jeg meg hjemme. Jeg vet ikke om jeg vil leve der, men det er lett for meg å føle meg som en newyorker.

Akin har hele karrieren blitt knyttet til sin tyrkisk-tyske idenitet og forventningen om at han skal lage film om akkurat det. Han føler nå for å bevege seg utenfor denne tildelte rammen, og lage film om andre temaer.

– Jeg må bevise at denne rammen jeg har jobbet innenfor kan fungere i andre omgivelser. Jeg tror den kan det, men jeg må finne ut av det. Jeg oppfatter filmene mine som universelle, selv om de har en klar lokal forankring. Det er mennesker over hele verden som vil gjenkjenne den outsiderprosisjonen rollefigurene mine ofte har, den uavklarte identiteten de bærer med seg uansett hvor de går.