I den kinoaktuelle satiren De unge år møter vi Lars von Trier og de som beredte grunnen for den danske filmens nye gullalder. Men denne gullalderen er over, forteller tidligere filmkonsulent Nikolaj Scherfig som har skapt sterke reaksjoner i det danske filmmiljøet med sin kritikk av Thomas Vinterberg.
I den kinoaktuelle satiren De unge år møter vi Lars von Trier og de som beredte grunnen for den danske filmens nye gullalder. Men denne gullalderen er over, forteller tidligere filmkonsulent Nikolaj Scherfig som har skapt sterke reaksjoner i det danske filmmiljøet med sin kritikk av Thomas Vinterberg.
Fredag er det norsk kinopremiere på den danske filmen De unge år – Erik Nietzsche del 1. Det er noe så sjelden som en satire over det danske filmmiljøet og Det danske filmskole-kullet fra 1979-82 – den samme perioden Lars von Trier var en noe motvillig elev på skolen. Her møter vi på en rekke skikkelser som har klare paralleller til virkelige personer, enten det er eleven Erik Nietzsche (Lars von Trier), rektor Mads (Henning Camre, sentral arkitekt for den danske filmordningen), læreren Selkoff (Mogens Rukov, manusforfatter på Festen og geniforklart dramaturg), produsenten Bo (Ib Tardini, sentral produsent i Zentropa) og eleven Skumle (Rumle Hammerich, produsent i Nordisk film), osv.. Filmen tar for seg de første spirene til det som skulle bli den danske filmens "andre gullalder" – etter barne og ungdomsfilm-renessansen på 1980-tallet (Zappa, Pelle Erobreren, mfl).
Nikolaj Scherfig har vært med på å skrive deler av manuset til De unge år sammen med blant annet Lars von Trier. Han har tidligere vært dansk spillefilmkonsulent og har skrevet manus til tv-serier som Mordkommisjonen og en rekke barnefilmer. Han mener at den danske gullalderen som for alvor skjøt fart med dogmefilmen før årtusenskiftet, er over, og at filmen er en slags refleksjon over dette.
– Jeg gikk selv ut av filmskolen syv år etter Von Trier og samme året Vinterberg begynte der. Filmen er en satirisk framstilling av en flokk megalomane elever. Men jeg tror alle som har gått på filmskolen vil kjenne seg igjen i noen av situasjonene. Det er en farseaktig refleksjon over noen av grunnvilkårene som den nye danske bølgen vokste ut av. Så bak humoren ligger det et alvor. Filmen handler dessuten mye om den merkelige blandingen av følsomhet og kynisme som skal til for å lykkes som filmskaper – for å oppnå suksess. Filmen er basert på Lars sin originalidé, men hans manus var mye lengre enn den endelige filmen (og gis nå ut i bokform. Red. anm).
METTE DANSKER
Som for å understreke den nære tilknytningen til de virkelige personene er det også Lars von Trier og Zentropa som har produsert De unge år. Men er det en selvforherligende versjon av disse viktige årene i dansk film vi møter på? For det kan ikke være tvil om at bare et filmmiljø med stor selvtillitt vil finne på å lage en film om seg selv. De unge år har fått blandet mottakelse og beskjedne besøkstall etter premieren på danske kinoer (25. desember i fjor. Red.anm). Selv synes Scherfig filmen er underholdende og på mange måter vellykket.
– Men filmen er som Direktøren for det hele "out of time" med hensyn til hvor dansk kinopublikum befinner seg nå. Dansk publikum er lei av Dogme, 90-tallet og "dansk film er en suksess"-bølgen. De er ikke nysgjerrig på dansk film lenger og vil helst se velfungerende genrefilm. De er blitt så mette at de kun vil ha dessert!
Scherfig konstaterer at den vitaliteten vi så i dansk film rundt årtusenskiftet, og følelsen av at "alt var mulig", er erstattet av en mer pragmatisk holdning. Han mener den fremste forskjellen på gullalderen på 1980-tallet og den som fulgte med dogmefilmen, er at miljøet er blitt mer profesjonelt.
– Det internasjonale spillerommet som fulgte med dogmefilmene er ikke der på samme måten. Isteden har filmbransjen begynt å fokusere mer på hjemmepublikummet som har endret smaken for dansk film. Samtidig er bredden i filmbransjen større enn noen gang. Det er større variasjon i repertoaret og bransjen som helhet er blitt mye mer profesjonell. På 1980-tallet hadde du bare noen få store produsenter, som Nordisk film, mens i dag har du en rekke store nye produksjonsselskaper som drives veldig profesjonelt. Vi har sett en fordobling av antall spillefilmer, samt en omfangsrik og forfatterstyrt produksjon av tv-fiksjonen etter amerikansk forbilde med klar inspirasjon fra filmmiljøet. Der har utviklet seg en viktig utveksling av erfaring mellem film og tv.
TILFELLET VINTERBERG
Men noen ny generasjon kan ikke Scherfig se gjør seg gjeldende i dansk film.
– Det er ingen ny generasjon som har manifestert seg. Det er ingen "genier" som Lars von Trier. Vi har desverre en filmskole som har stivnet etter at den "ryddet bordet" med dogme. Men vi har filmskapere som kan være på vei mot noe vesentlig og som jeg tror vil dominere dansk film i årene som kommer. Det er for tidlig å si om hvor Pernille Fischer er på vei etter En Soap, jeg har ikke sett den nye filmen hennes. Men jeg tror både NicolasWinding Refn og Chrisoffer Boe vil markere seg i årene som kommer. De har kanskje ikke von Triers geni, men jeg tror de har et stort kunstnerisk potensiale i det lange løp.
Nylig skapte Scherfig bruduljer i det danske filmmiljøet ved å skrive en artikkel i filmbladet Ekko der han med kritisk blikk analyserte Thomas Vinterbergs nedadgående karriere. I Norge bedrev bransjen for noen år siden en form for "Holstologi" – det vil si diskusjoner om hvorfor det tok så lang tid før Marius Holst kom skikkelig igang etter sin pangdebut med Ti kniver i hjertet. I Danmark har det utviklet seg en enda sterkere Thomas Vinterbergologi. I sin artikkel hevder Scherfig langt på vei at Vinterberg er blitt offer for egen suksess – et talent som har utviklet en distanse til seg selv og omgivelsene som hemmer ham som filmskaper. På den måten er kanskje Vinterbergs karriere også et bilde på den danske filmen.
– Vinterberg kan komme sterkt tilbake, det kan dansk film også. Men jeg følte – etter å ha sett hans nye film En mand kommer hjem – at han kunstnerisk og mentalt var inne i en blindvei. En blindvei det var interessant å reflektere over – og som vi alle kan bli rammet av. En av de store svakhetene i det danske filmmiljøet er at det ikke eksisterer noen skriftlig diskusjonstradisjon av vår egen virkelighet og historie. Diskusjonene er noe som kun skjer over frokostbordet eller på barene i bedugget tilstand under filmfestivaler i Cannes og Berlin. Hele analysen og diskusjonen av dansk film er overlatt til anmeldere og kulturjournalister. Det har jeg i lang tid hatt lyst til å gjøre noe med, både gjennom det essayet jeg skrev om min egen tid som spillefilmkonsulent samt ved at kaste meg over den mest smertefulle historie for min generasjon: At karrieren til Thomas kanskje nådde sitt høydepunkt med Festen.
I den kinoaktuelle satiren De unge år møter vi Lars von Trier og de som beredte grunnen for den danske filmens nye gullalder. Men denne gullalderen er over, forteller tidligere filmkonsulent Nikolaj Scherfig som har skapt sterke reaksjoner i det danske filmmiljøet med sin kritikk av Thomas Vinterberg.
I den kinoaktuelle satiren De unge år møter vi Lars von Trier og de som beredte grunnen for den danske filmens nye gullalder. Men denne gullalderen er over, forteller tidligere filmkonsulent Nikolaj Scherfig som har skapt sterke reaksjoner i det danske filmmiljøet med sin kritikk av Thomas Vinterberg.
Fredag er det norsk kinopremiere på den danske filmen De unge år – Erik Nietzsche del 1. Det er noe så sjelden som en satire over det danske filmmiljøet og Det danske filmskole-kullet fra 1979-82 – den samme perioden Lars von Trier var en noe motvillig elev på skolen. Her møter vi på en rekke skikkelser som har klare paralleller til virkelige personer, enten det er eleven Erik Nietzsche (Lars von Trier), rektor Mads (Henning Camre, sentral arkitekt for den danske filmordningen), læreren Selkoff (Mogens Rukov, manusforfatter på Festen og geniforklart dramaturg), produsenten Bo (Ib Tardini, sentral produsent i Zentropa) og eleven Skumle (Rumle Hammerich, produsent i Nordisk film), osv.. Filmen tar for seg de første spirene til det som skulle bli den danske filmens "andre gullalder" – etter barne og ungdomsfilm-renessansen på 1980-tallet (Zappa, Pelle Erobreren, mfl).
Nikolaj Scherfig har vært med på å skrive deler av manuset til De unge år sammen med blant annet Lars von Trier. Han har tidligere vært dansk spillefilmkonsulent og har skrevet manus til tv-serier som Mordkommisjonen og en rekke barnefilmer. Han mener at den danske gullalderen som for alvor skjøt fart med dogmefilmen før årtusenskiftet, er over, og at filmen er en slags refleksjon over dette.
– Jeg gikk selv ut av filmskolen syv år etter Von Trier og samme året Vinterberg begynte der. Filmen er en satirisk framstilling av en flokk megalomane elever. Men jeg tror alle som har gått på filmskolen vil kjenne seg igjen i noen av situasjonene. Det er en farseaktig refleksjon over noen av grunnvilkårene som den nye danske bølgen vokste ut av. Så bak humoren ligger det et alvor. Filmen handler dessuten mye om den merkelige blandingen av følsomhet og kynisme som skal til for å lykkes som filmskaper – for å oppnå suksess. Filmen er basert på Lars sin originalidé, men hans manus var mye lengre enn den endelige filmen (og gis nå ut i bokform. Red. anm).
METTE DANSKER
Som for å understreke den nære tilknytningen til de virkelige personene er det også Lars von Trier og Zentropa som har produsert De unge år. Men er det en selvforherligende versjon av disse viktige årene i dansk film vi møter på? For det kan ikke være tvil om at bare et filmmiljø med stor selvtillitt vil finne på å lage en film om seg selv. De unge år har fått blandet mottakelse og beskjedne besøkstall etter premieren på danske kinoer (25. desember i fjor. Red.anm). Selv synes Scherfig filmen er underholdende og på mange måter vellykket.
– Men filmen er som Direktøren for det hele "out of time" med hensyn til hvor dansk kinopublikum befinner seg nå. Dansk publikum er lei av Dogme, 90-tallet og "dansk film er en suksess"-bølgen. De er ikke nysgjerrig på dansk film lenger og vil helst se velfungerende genrefilm. De er blitt så mette at de kun vil ha dessert!
Scherfig konstaterer at den vitaliteten vi så i dansk film rundt årtusenskiftet, og følelsen av at "alt var mulig", er erstattet av en mer pragmatisk holdning. Han mener den fremste forskjellen på gullalderen på 1980-tallet og den som fulgte med dogmefilmen, er at miljøet er blitt mer profesjonelt.
– Det internasjonale spillerommet som fulgte med dogmefilmene er ikke der på samme måten. Isteden har filmbransjen begynt å fokusere mer på hjemmepublikummet som har endret smaken for dansk film. Samtidig er bredden i filmbransjen større enn noen gang. Det er større variasjon i repertoaret og bransjen som helhet er blitt mye mer profesjonell. På 1980-tallet hadde du bare noen få store produsenter, som Nordisk film, mens i dag har du en rekke store nye produksjonsselskaper som drives veldig profesjonelt. Vi har sett en fordobling av antall spillefilmer, samt en omfangsrik og forfatterstyrt produksjon av tv-fiksjonen etter amerikansk forbilde med klar inspirasjon fra filmmiljøet. Der har utviklet seg en viktig utveksling av erfaring mellem film og tv.
TILFELLET VINTERBERG
Men noen ny generasjon kan ikke Scherfig se gjør seg gjeldende i dansk film.
– Det er ingen ny generasjon som har manifestert seg. Det er ingen "genier" som Lars von Trier. Vi har desverre en filmskole som har stivnet etter at den "ryddet bordet" med dogme. Men vi har filmskapere som kan være på vei mot noe vesentlig og som jeg tror vil dominere dansk film i årene som kommer. Det er for tidlig å si om hvor Pernille Fischer er på vei etter En Soap, jeg har ikke sett den nye filmen hennes. Men jeg tror både NicolasWinding Refn og Chrisoffer Boe vil markere seg i årene som kommer. De har kanskje ikke von Triers geni, men jeg tror de har et stort kunstnerisk potensiale i det lange løp.
Nylig skapte Scherfig bruduljer i det danske filmmiljøet ved å skrive en artikkel i filmbladet Ekko der han med kritisk blikk analyserte Thomas Vinterbergs nedadgående karriere. I Norge bedrev bransjen for noen år siden en form for "Holstologi" – det vil si diskusjoner om hvorfor det tok så lang tid før Marius Holst kom skikkelig igang etter sin pangdebut med Ti kniver i hjertet. I Danmark har det utviklet seg en enda sterkere Thomas Vinterbergologi. I sin artikkel hevder Scherfig langt på vei at Vinterberg er blitt offer for egen suksess – et talent som har utviklet en distanse til seg selv og omgivelsene som hemmer ham som filmskaper. På den måten er kanskje Vinterbergs karriere også et bilde på den danske filmen.
– Vinterberg kan komme sterkt tilbake, det kan dansk film også. Men jeg følte – etter å ha sett hans nye film En mand kommer hjem – at han kunstnerisk og mentalt var inne i en blindvei. En blindvei det var interessant å reflektere over – og som vi alle kan bli rammet av. En av de store svakhetene i det danske filmmiljøet er at det ikke eksisterer noen skriftlig diskusjonstradisjon av vår egen virkelighet og historie. Diskusjonene er noe som kun skjer over frokostbordet eller på barene i bedugget tilstand under filmfestivaler i Cannes og Berlin. Hele analysen og diskusjonen av dansk film er overlatt til anmeldere og kulturjournalister. Det har jeg i lang tid hatt lyst til å gjøre noe med, både gjennom det essayet jeg skrev om min egen tid som spillefilmkonsulent samt ved at kaste meg over den mest smertefulle historie for min generasjon: At karrieren til Thomas kanskje nådde sitt høydepunkt med Festen.
