Da journalisten Carsten Thommasen ble drept i et terrorangrep i Kabul mandag denne uken, ble norske nyhetsmedier en del av en uhyggelig statistikk som har økt dramatisk de siste årene. I 2007 ble 134 journalister og andre medieansatte drept på arbeid, viser tall fra den Internasjonale Føderasjon av Journalister. Både nyhetsreportere og dokumentarfilmskapere er utsatte mål i den pågående krigskonflikten i Afghanistan og Irak.

For et år siden kunne lederen av Filmwatch, John Biaggi, fortelle Rushprints lesere om denne økende trusselen. Filmwatch arrangeres av Human Rights Watch, en organisasjon for menneskerettigheter som blant annet overvåker arbeidsvilkårene til filmarbeidere over hele verden.
– Forfølgelsen av mennesker som arbeider med å dokumentere krig eller overgrep er den samme, enten de arbeider med film eller i pressen, forteller Biaggi, som samtidig understreket at kartleggingen av utviklingen er mangelfull – særlig med hensyn til dokumentarfilmskapernes sikkerhet. I motsetning til journalistenes fagorganisasjoner er det sjelden noe apparat hos filmskapernes fagforeninger som kan bistå med ressurser og kunnskap om utfordringene de står overfor.

Biaggi kategoriserer okkupasjonskrigen i Afhganistan og Irak som et spesielt utsatt område for nyhetsreportere og dokumentarfilmskapere. Det er noe de norske filmskaperne som har jobbet i disse områdene kan bekrefte. Bodil Furu og Beate Petersen oppholdt seg i Kabul i 2005 der de lagde dokumentarfilmen Kabul Ping Pong (2006). I filmen følger de tre afghanere med ulike opplevelser av landets historie og turbulente samtid.

– Vi ble frarådet å gå alene på gata, og selv om Beate gikk ut alene noen ganger, forble vi på en måte bak hotellets murer når vi ikke arbeidet, fortalte Bodil Furu til Rushprint for halvannet år siden.

Filmen ble laget under en periode for et par år siden som var langt fredeligere enn situasjonen er i Kabul i dag. Det de to filmskaperne opplevde som den største utfordringen, var å få vite sannheten.

– Folk så ikke ut til å være enige om hva som var skjedd, selv ikke når det gjelder faktiske hendelser. Slik sett kan det se ut til at noe av virkelighetsforståelsen har brutt sammen. Og selv om vi hadde lest oss opp, og Beate har store kunnskaper om Midtøsten og Islam, viste det seg at vi stadig kom til kort.

Dokumentarfilmskaper Maria Fuglevaag Warsinski har tidligere i Rushprint snakket om farene ved å krysse grensene i en krigskonflikt, og hvilken risiko man utsetter seg og intervjuobjektene for ved å bringe med seg historier fra frontlinjene. Furu og Petersen var også bevisst på risikoen intervjuobjektene tok ved å la seg intervjue, og forteller at de var i dialog med den norske ambassaden om dette.

Siden Furu og Petersens opphold i Kabul, har krigskonflikten mellom Talliban-relaterte grupper og den internasjonale okkupasjonsmakten tilspisset seg, og det forventes en våroffensiv fra opprørsstyrkene. Dermed vil etter all sannsynlighet utviklingen nærme seg situasjonen i Irak, der stadig færre dokumentarfilmskapere og nyhetsreportere våger seg til det krigsherjede landet. Etter en innledende fase fra 2003 til 2005, der mange uvanlig gode dokumentarfilmer ble laget om okkupasjonskrigen, har det knapt blitt laget en frittstående dokumentarer det siste året om hva som skjer i Irak. Isteden er det den amerikanske fiksjonsfilmen som nå lager film om emnet – men med opptak på trygg avstand fra der krigskonflikten utspiller seg.

Foto: Home of the Brave, land of the free (regi: John Sullivan)