Jakten på sannhet

Mooresak2Lite.jpgBlir du sjokkert over å høre at Michael Moore ikke er fair og bruker retorikk for å tøye sannheten? I så fall burde du se Manda Bala for å bli kurert for naive forestillinger om dokumentaren, mener Kjetil Lismoen.  

Mooresak2Stort.jpg

Blir du sjokkert over å høre at Michael Moore ikke er fair og bruker retorikk for å tøye sannheten? I så fall burde du se Manda Bala for å bli kurert for naive forestillinger om dokumentaren.

Har du hørt at Michael Moore tøyer sannheten og anvender retoriske triks for å få fram sin agenda? Sjokkert? Neppe. Men det er hva filmskaperne bak kinoaktuelle På sporet av Michael Moore håper du skal bli. Dette er filmen som er ment å åpne øynene dine for Michael Moores råtne triks som filmskaper, men isteden ble jeg sittende og irritere meg over den generelle sutringen i filmen. For det er småplukk Debbie Melnyk og Rick Caine her stort sett kommer med: Moore har oppført seg ubehøvlet (forventer vi ikke det?), han har et stort ego (for en overraskelse!) og utnytter dramaturgien for å manipulere innholdet i henhold til sin egen agenda (nesten definisjonen på hva en filmskaper er for noe).

Når så filmskaperne får muligheten til å si noe om Moores metoder, når de berører hans rolle på den politiske venstresiden i USA, så avspises vi med noen overfladiske betraktninger. Vi presenteres for en rekke personer som har røket uklar med Moore i løpet av hans karriere – fra perioden som radioreporter og redaktør av Mother Jones, til hans nåværende posisjon som venstresiden mest markante skikkelse i amerikansk offentlighet. Det er vel bare hans tidligere salgsagent John Pierson som kommer med en nyansert kritikk av Moore som ikke er basert på personlige, såre erfaringer. Selv Ralph Naders kritikk av Moores "svik mot sine idealer" synes basert utelukkende på at Moore oppfordret venstresiden i USA til å støtte John Kerry under forrige presidentvalg.

Dette er ikke ment som noe forsvar av Moore. For meg er Moores retorikk like mye en forbannelse som en velsignelse: Han kan være rasende festlig, så lenge man tar det som serveres med noen klyper salt. Jeg skulle gjerne sett en mer grundig undersøkelse av hovedpåstanden i denne filmen som aldri besvares på en tilfredstillende måte: At Moore faktisk kunne få det intervjuet han mente han ikke fikk med General Motors-sjef Roger Smith i gjennombruddsfilmen Roger and Me, men at han droppet det fordi det ikke passet inn i dramaturgien. Hele filmens ytre ramme er bygd opp rundt hans jakt på en GM-sjef som ikke vil svare på spørsmål, og det setter unektelig filmen i et underlig lys om det stemmer at han bare lot som om han ble nektet intervju.

Melnyk og Caine velger den samme framgangsmåten i På sporet av Michael Moore, de prøver og prøver å få et intervju, men Moore har aldri tid. De gir inntrykk av at Moore er en av deres helter, men at de i løpet av filmen får øynene opp for "den mørke siden". Men "sjokket" virker en smule tilgjort – ikke bare fordi det er lite nytt som kommer fram, men også fordi vi kan fornemme at også de har en agenda. I likhet med Moore vinkler de filmen subjektivt, men fremhever hele tiden sine noble motiver om å få fram sannheten. Da foretrekker jeg nesten Moores slue talent, og det faktum at han sjelden legger skjul på sin agenda (som i Fahrenheit 9/11 var å få den sittende presidenten ut av Det hvite hus). Derfor blir På sporet av Michael Moore en forspilt sjanse. Filmskaperne tilhører riktignok ikke det hysteriske hylekoret av dokumentarer fra amerikansk høyreside som går til frontalangrep på Moore. Dette er en "drittpakke" fra Moore egne på venstresiden. De hyler ikke "Michael Moore hater Amerika!". De jamrer isteden: "Michael Moore hater den venstresiden som har båret han frem!".

Noe av problemet med På Sporet av Michael Moore er at filmskaperne synes å mene det finnes en objektiv sannhet man bør tilstrebe som dokumentarist. De avdekker ingen selvinnsikt om sin egen rolle som retorikere og meningsbærere, og framstiller Moores filmatiske virkemidler som suspekte (det kan de jo være, men det er jo gjerne det som gjør ham engasjerende). På denne måten berører de den konfliktlinjen som har fulgt dokumentarfilmen siden Cinema Verité-bevegelsen på 1960-tallet sidestilte realisme med sannhet. Det gjør også Jason Kohn som nylig gjestet Oslo Internasjonale film festival med sin spektakulære debut Mandal bala – send a bullet. Filmen vant dokumentarprisen under Sundance film festival og bryter med forestillingen om at valg av stil dikterer graden av sannhet.

Kohn er anti-veritist slik hans mentor Errol Morris lenge har vært det. I sin skildring av det spesielle forholdet mellom politisk korrupsjon i Sao Paulo og de uttallige kidnappingene i den voldelige metropolen, bruker han virkemidler som ved første øyekast kan virke overraskende, men som skaper nye assosiasjoner. Manda Bala er ikke enda en elendighetsbeskrivelse fra "den tredje verden", men tilhører en ny type dokumentarer som speiler globaliseringen med stiliserte og utradisjonelle virkemidler. Det er som om den klassiske dokumentaren har fått et større register å spille på. Kohn kan f.eks finne på å plassere en tolk ved siden av intervjuobjektet og la oversettelsen utspille seg i virkelig tid. Eller at han lar froskenes kannibalisme på en froskefarm som er brukt til hvitevasking bli et større bilde på den onde syklusen mellom de rike og kidnapperne i Sao Paulo.

Leser man kritikkene av Manda Bala i internasjonale aviser, er det én innvendig som går igjen hos mange anmeldere, og det er at filmen er for "flashy" til å omhandle et så alvorlig tema. Som om skildringen av nød og vold krever én bestemt estetikk – en slags tilbakeholden, passiv realisme. Med andre ord: Vi lar oss gjerne ryste, men innenfor velkjente rammer. Denne kritikken ble også rettet mot Fernando Mereilles fiksjonsfilm City of God som gikk på norske kinoer for et par år siden. Da var det Mereilles livsbejaende skildring av smågangsterne i den brasilianske favelaen som skapte ubehag – han nektet dem ikke noe, selv ikke sensualitet og en viss glamour. I Manda Bala utfordrer Kohn våre forestillinger om hva en dokumentar kan være, og ikke minst; hva Sao Paulo og Brasil kan være. Han fører arven fra Errol Morris videre til sin naturlige konklusjon: Det finnes ikke nødvendigvis noe klart skille mellom dokumentaren og fiksjonen.

Les vårt intervju med Jason Kohn om Manda Bala

På sporet av Michael Moore hadde norsk kinopremiere på fredag. Mandal bala – send a bullet ble vist på Oslo internasjonale film festival og er snart ute på dvd.

Denne artikkelen har stått på trykk i Morgenbladet

Jakten på sannhet

Mooresak2Lite.jpgBlir du sjokkert over å høre at Michael Moore ikke er fair og bruker retorikk for å tøye sannheten? I så fall burde du se Manda Bala for å bli kurert for naive forestillinger om dokumentaren, mener Kjetil Lismoen.  

Mooresak2Stort.jpg

Blir du sjokkert over å høre at Michael Moore ikke er fair og bruker retorikk for å tøye sannheten? I så fall burde du se Manda Bala for å bli kurert for naive forestillinger om dokumentaren.

Har du hørt at Michael Moore tøyer sannheten og anvender retoriske triks for å få fram sin agenda? Sjokkert? Neppe. Men det er hva filmskaperne bak kinoaktuelle På sporet av Michael Moore håper du skal bli. Dette er filmen som er ment å åpne øynene dine for Michael Moores råtne triks som filmskaper, men isteden ble jeg sittende og irritere meg over den generelle sutringen i filmen. For det er småplukk Debbie Melnyk og Rick Caine her stort sett kommer med: Moore har oppført seg ubehøvlet (forventer vi ikke det?), han har et stort ego (for en overraskelse!) og utnytter dramaturgien for å manipulere innholdet i henhold til sin egen agenda (nesten definisjonen på hva en filmskaper er for noe).

Når så filmskaperne får muligheten til å si noe om Moores metoder, når de berører hans rolle på den politiske venstresiden i USA, så avspises vi med noen overfladiske betraktninger. Vi presenteres for en rekke personer som har røket uklar med Moore i løpet av hans karriere – fra perioden som radioreporter og redaktør av Mother Jones, til hans nåværende posisjon som venstresiden mest markante skikkelse i amerikansk offentlighet. Det er vel bare hans tidligere salgsagent John Pierson som kommer med en nyansert kritikk av Moore som ikke er basert på personlige, såre erfaringer. Selv Ralph Naders kritikk av Moores "svik mot sine idealer" synes basert utelukkende på at Moore oppfordret venstresiden i USA til å støtte John Kerry under forrige presidentvalg.

Dette er ikke ment som noe forsvar av Moore. For meg er Moores retorikk like mye en forbannelse som en velsignelse: Han kan være rasende festlig, så lenge man tar det som serveres med noen klyper salt. Jeg skulle gjerne sett en mer grundig undersøkelse av hovedpåstanden i denne filmen som aldri besvares på en tilfredstillende måte: At Moore faktisk kunne få det intervjuet han mente han ikke fikk med General Motors-sjef Roger Smith i gjennombruddsfilmen Roger and Me, men at han droppet det fordi det ikke passet inn i dramaturgien. Hele filmens ytre ramme er bygd opp rundt hans jakt på en GM-sjef som ikke vil svare på spørsmål, og det setter unektelig filmen i et underlig lys om det stemmer at han bare lot som om han ble nektet intervju.

Melnyk og Caine velger den samme framgangsmåten i På sporet av Michael Moore, de prøver og prøver å få et intervju, men Moore har aldri tid. De gir inntrykk av at Moore er en av deres helter, men at de i løpet av filmen får øynene opp for "den mørke siden". Men "sjokket" virker en smule tilgjort – ikke bare fordi det er lite nytt som kommer fram, men også fordi vi kan fornemme at også de har en agenda. I likhet med Moore vinkler de filmen subjektivt, men fremhever hele tiden sine noble motiver om å få fram sannheten. Da foretrekker jeg nesten Moores slue talent, og det faktum at han sjelden legger skjul på sin agenda (som i Fahrenheit 9/11 var å få den sittende presidenten ut av Det hvite hus). Derfor blir På sporet av Michael Moore en forspilt sjanse. Filmskaperne tilhører riktignok ikke det hysteriske hylekoret av dokumentarer fra amerikansk høyreside som går til frontalangrep på Moore. Dette er en "drittpakke" fra Moore egne på venstresiden. De hyler ikke "Michael Moore hater Amerika!". De jamrer isteden: "Michael Moore hater den venstresiden som har båret han frem!".

Noe av problemet med På Sporet av Michael Moore er at filmskaperne synes å mene det finnes en objektiv sannhet man bør tilstrebe som dokumentarist. De avdekker ingen selvinnsikt om sin egen rolle som retorikere og meningsbærere, og framstiller Moores filmatiske virkemidler som suspekte (det kan de jo være, men det er jo gjerne det som gjør ham engasjerende). På denne måten berører de den konfliktlinjen som har fulgt dokumentarfilmen siden Cinema Verité-bevegelsen på 1960-tallet sidestilte realisme med sannhet. Det gjør også Jason Kohn som nylig gjestet Oslo Internasjonale film festival med sin spektakulære debut Mandal bala – send a bullet. Filmen vant dokumentarprisen under Sundance film festival og bryter med forestillingen om at valg av stil dikterer graden av sannhet.

Kohn er anti-veritist slik hans mentor Errol Morris lenge har vært det. I sin skildring av det spesielle forholdet mellom politisk korrupsjon i Sao Paulo og de uttallige kidnappingene i den voldelige metropolen, bruker han virkemidler som ved første øyekast kan virke overraskende, men som skaper nye assosiasjoner. Manda Bala er ikke enda en elendighetsbeskrivelse fra "den tredje verden", men tilhører en ny type dokumentarer som speiler globaliseringen med stiliserte og utradisjonelle virkemidler. Det er som om den klassiske dokumentaren har fått et større register å spille på. Kohn kan f.eks finne på å plassere en tolk ved siden av intervjuobjektet og la oversettelsen utspille seg i virkelig tid. Eller at han lar froskenes kannibalisme på en froskefarm som er brukt til hvitevasking bli et større bilde på den onde syklusen mellom de rike og kidnapperne i Sao Paulo.

Leser man kritikkene av Manda Bala i internasjonale aviser, er det én innvendig som går igjen hos mange anmeldere, og det er at filmen er for "flashy" til å omhandle et så alvorlig tema. Som om skildringen av nød og vold krever én bestemt estetikk – en slags tilbakeholden, passiv realisme. Med andre ord: Vi lar oss gjerne ryste, men innenfor velkjente rammer. Denne kritikken ble også rettet mot Fernando Mereilles fiksjonsfilm City of God som gikk på norske kinoer for et par år siden. Da var det Mereilles livsbejaende skildring av smågangsterne i den brasilianske favelaen som skapte ubehag – han nektet dem ikke noe, selv ikke sensualitet og en viss glamour. I Manda Bala utfordrer Kohn våre forestillinger om hva en dokumentar kan være, og ikke minst; hva Sao Paulo og Brasil kan være. Han fører arven fra Errol Morris videre til sin naturlige konklusjon: Det finnes ikke nødvendigvis noe klart skille mellom dokumentaren og fiksjonen.

Les vårt intervju med Jason Kohn om Manda Bala

På sporet av Michael Moore hadde norsk kinopremiere på fredag. Mandal bala – send a bullet ble vist på Oslo internasjonale film festival og er snart ute på dvd.

Denne artikkelen har stått på trykk i Morgenbladet

MENY