Auteur i fritt fall

BlueberryLite.jpgDet skulle bli en av kinojulens store opplevelser. Så hva har gått galt med hongkong-kineseren Wong Kar Wais første amerikanske film My Blueberry Nights, spør Kjetil Lismoen.   

BlueberryStort.jpg

Det skulle bli en av kinojulens store opplevelser. Så hva har gått galt med hongkong-kineseren Wong Kar Wais første amerikanske film
My Blueberry Nights?

På papiret framstår Won Kar Wais siste film, My Blueberry Nights, som en uimotståelig julepakke: Med strålende navn som Jude Law, David Straitharn og Rachel Weitz på skuespillersiden, og den henrivende jazzartisten Norah Jones som en spennende nykommer –  og ikke minst med Ry Cooders luftige, atmosfæriske musikk –  bar dette bud om å kunne bli en av kinovinterens lekkerbiskener. Den romantiske koblingen mellom rollefigurene til Jones og Law minner dessuten om en klassisk Hollywood-parring som, må jeg innrømme, pirret: Hva om Hollywoodfilmens romantiske leading man faller for en eksotiske skjønnhet som tilfeldigvis også er en av verdens største musikkartister?

Men My Blueberry Nights er ingen Hollywoodfilm. Den er derimot det første forsøket på å lage film i Amerika av den asiatiske auteuren Wong Kar Wai. Derfor har forventningene vært skyhøye. Hvordan vil filmskaperens distinkte uttrykk, med røtter i Kina og Hong Kong, la seg overføre til en vestlig setting? 

Nå er det ikke sikkert denne filmen ville blitt mer vellykket om den var spilt inn i Hong Kong med kinesiske skuespillere. Problemet synes å være mer fundamentalt. Jo da, Norah Jones kan spille foran kamera, og fotografen innhyller henne iblant med en nydelig romantisk glans. Men Wong Kar Wai gir verken Jones eller de andre skuespillerne mye å bite i. Som vanlig er handlingen såre enkel, eller banal, og det er greit nok – Wong Kar Wais filmer handler ikke om ytre handling og replikkunst, men om poetiske øyeblikk og "film som sang". Men istedenfor å interessere meg for filmens rollefigurer, eller den forventede romantiske pay off mellom Jones og Law, ble jeg sittende i kinomørket og håpe litt barnslig på at Jones skulle begynne å synge. Filmen kom aldri i gang.

Wai på ørkenvandring.jpgSiden de besettende, rastløse bildene i klassikeren Chungking Express (1994), har Wong Kar-Wai utviklet en visuell tilnærming som er uløselig knyttet til fremveksten av det moderne asiatiske storby-samfunnet. Bevegelig kamera og hypervirkelige neonfarger har stått sentralt for filmenes uttrykk. Ikke minst i Wong Kar-Wais nye lavmælte fase, som ble innledet med In the mood for love, har kameraarbeidet blitt stadig mer lyrisk. Hans unike evne til å utnytte og variere kameras hastighet står vanligvis perfekt til de sirkulære historiene, som ofte er drevet av lengsel og tidsforskyvninger.

Men fra og med 2046 og fram til My Blueberry Nights synes det som Wong Kar-Wai har nådd en kreativ stillstand. Han befinner seg åpenbart i en overgangsfase, som kan være et annet uttrykk for kunstnerisk krise. Han har brutt samarbeidet med sin mangeårige samarbeidspartner Christopher Doyle – sannsynligvis den viktigste filmfotografen fra de siste ti årene i internasjonal film. Og det merkes i denne filmen. Den visuelle sitringen er borte, selv om Darius Khondjin (Seven) gjør en anstendig innsats som Doyles erstatter. Noen av oss har lenge følt at Doyle (og for så vidt hans andre fotograf Mark Lee) har vært en uhyre viktig og undervurdert bidragsyter til Wong Kar Wais filmatiske univers – en framskutt posisjon som kanskje ingen andre fotografer har hatt siden Vittorio Storaro ga Bertoluccis filmunivers en kraftig visuell makeover i mesterverket Fascisten.  

Som i den forrige filmen 2046 er My Blueberry Nights full av hjerteskjærende vakre bilder og tablåer, omhyllet av stilfull romantisk melankoli. Problemet er bare at mellom disse visuelle ekstatiske høydepunktene går filmen fort på tomgang, og de poetiske, tandre kamerasveipene som tok pusten av oss i In the mood for love, får langt på nær den samme effekten. Filmen mangler ikke bare struktur og fremdrift, men også den organiske "sirkulære helhet" som har kjennetegnet Wong Kar-Wais tidligere filmer. Alt virker så tilfeldig. Jeg følte meg et øyeblikk som et bortskjemt, dovent barn som var blitt bombardert av for mye godteri.

Det gjør vondt å se så begavede skuespillere som David Straitharn og Rachel Weitz prøve å få det til. En hver skuespiller i en Wong Kar Wai-film spiller ikke noen dramatisk karakter i vanlig forstand, så det blir meningsløst å snakke om karakterutvikling og vendepunkter, osv. Men som bestanddeler i et filmunivers virker de for en gangs skyld malplasserte – det er som de famler etter undertekst i en film som ikke har det.

Law - førsteelsker.jpgJude Law spiller på sin side med den samme lettheten vi kjenner fra hans Hollywoodfilmer – som den romantiske komedien Alfie. Han er – som her – forferdelig kjedelig som snill og sympatisk. Det er isteden når han tar på seg demoniske trekk at han blir interessant. Vi så det i Den talentfulle mr Ripley, hans kanskje beste rolle, og i kinoaktuelle Sleuth, der han sammen med Michael Caine tilfører Harold Pinters slemme replikkunst mye ekstra vidd (selv de mørke homoerotiske undertonene er til å le av).

"I’ve never worked with someone who’s put so much emphasis on a single moment," sa Jude Law under pressekonferansen i Cannes om Wong Kar Wais måte å lage film på. "It’s extraordinary how he’ll take a moment and replay it and slice it up".

Men denne gangen virker det som Wong Kar Wai står bom stille i disse øyeblikkene og spinner.

Denne artikkelen står også på trykk i Morgenbladet

Auteur i fritt fall

BlueberryLite.jpgDet skulle bli en av kinojulens store opplevelser. Så hva har gått galt med hongkong-kineseren Wong Kar Wais første amerikanske film My Blueberry Nights, spør Kjetil Lismoen.   

BlueberryStort.jpg

Det skulle bli en av kinojulens store opplevelser. Så hva har gått galt med hongkong-kineseren Wong Kar Wais første amerikanske film
My Blueberry Nights?

På papiret framstår Won Kar Wais siste film, My Blueberry Nights, som en uimotståelig julepakke: Med strålende navn som Jude Law, David Straitharn og Rachel Weitz på skuespillersiden, og den henrivende jazzartisten Norah Jones som en spennende nykommer –  og ikke minst med Ry Cooders luftige, atmosfæriske musikk –  bar dette bud om å kunne bli en av kinovinterens lekkerbiskener. Den romantiske koblingen mellom rollefigurene til Jones og Law minner dessuten om en klassisk Hollywood-parring som, må jeg innrømme, pirret: Hva om Hollywoodfilmens romantiske leading man faller for en eksotiske skjønnhet som tilfeldigvis også er en av verdens største musikkartister?

Men My Blueberry Nights er ingen Hollywoodfilm. Den er derimot det første forsøket på å lage film i Amerika av den asiatiske auteuren Wong Kar Wai. Derfor har forventningene vært skyhøye. Hvordan vil filmskaperens distinkte uttrykk, med røtter i Kina og Hong Kong, la seg overføre til en vestlig setting? 

Nå er det ikke sikkert denne filmen ville blitt mer vellykket om den var spilt inn i Hong Kong med kinesiske skuespillere. Problemet synes å være mer fundamentalt. Jo da, Norah Jones kan spille foran kamera, og fotografen innhyller henne iblant med en nydelig romantisk glans. Men Wong Kar Wai gir verken Jones eller de andre skuespillerne mye å bite i. Som vanlig er handlingen såre enkel, eller banal, og det er greit nok – Wong Kar Wais filmer handler ikke om ytre handling og replikkunst, men om poetiske øyeblikk og "film som sang". Men istedenfor å interessere meg for filmens rollefigurer, eller den forventede romantiske pay off mellom Jones og Law, ble jeg sittende i kinomørket og håpe litt barnslig på at Jones skulle begynne å synge. Filmen kom aldri i gang.

Wai på ørkenvandring.jpgSiden de besettende, rastløse bildene i klassikeren Chungking Express (1994), har Wong Kar-Wai utviklet en visuell tilnærming som er uløselig knyttet til fremveksten av det moderne asiatiske storby-samfunnet. Bevegelig kamera og hypervirkelige neonfarger har stått sentralt for filmenes uttrykk. Ikke minst i Wong Kar-Wais nye lavmælte fase, som ble innledet med In the mood for love, har kameraarbeidet blitt stadig mer lyrisk. Hans unike evne til å utnytte og variere kameras hastighet står vanligvis perfekt til de sirkulære historiene, som ofte er drevet av lengsel og tidsforskyvninger.

Men fra og med 2046 og fram til My Blueberry Nights synes det som Wong Kar-Wai har nådd en kreativ stillstand. Han befinner seg åpenbart i en overgangsfase, som kan være et annet uttrykk for kunstnerisk krise. Han har brutt samarbeidet med sin mangeårige samarbeidspartner Christopher Doyle – sannsynligvis den viktigste filmfotografen fra de siste ti årene i internasjonal film. Og det merkes i denne filmen. Den visuelle sitringen er borte, selv om Darius Khondjin (Seven) gjør en anstendig innsats som Doyles erstatter. Noen av oss har lenge følt at Doyle (og for så vidt hans andre fotograf Mark Lee) har vært en uhyre viktig og undervurdert bidragsyter til Wong Kar Wais filmatiske univers – en framskutt posisjon som kanskje ingen andre fotografer har hatt siden Vittorio Storaro ga Bertoluccis filmunivers en kraftig visuell makeover i mesterverket Fascisten.  

Som i den forrige filmen 2046 er My Blueberry Nights full av hjerteskjærende vakre bilder og tablåer, omhyllet av stilfull romantisk melankoli. Problemet er bare at mellom disse visuelle ekstatiske høydepunktene går filmen fort på tomgang, og de poetiske, tandre kamerasveipene som tok pusten av oss i In the mood for love, får langt på nær den samme effekten. Filmen mangler ikke bare struktur og fremdrift, men også den organiske "sirkulære helhet" som har kjennetegnet Wong Kar-Wais tidligere filmer. Alt virker så tilfeldig. Jeg følte meg et øyeblikk som et bortskjemt, dovent barn som var blitt bombardert av for mye godteri.

Det gjør vondt å se så begavede skuespillere som David Straitharn og Rachel Weitz prøve å få det til. En hver skuespiller i en Wong Kar Wai-film spiller ikke noen dramatisk karakter i vanlig forstand, så det blir meningsløst å snakke om karakterutvikling og vendepunkter, osv. Men som bestanddeler i et filmunivers virker de for en gangs skyld malplasserte – det er som de famler etter undertekst i en film som ikke har det.

Law - førsteelsker.jpgJude Law spiller på sin side med den samme lettheten vi kjenner fra hans Hollywoodfilmer – som den romantiske komedien Alfie. Han er – som her – forferdelig kjedelig som snill og sympatisk. Det er isteden når han tar på seg demoniske trekk at han blir interessant. Vi så det i Den talentfulle mr Ripley, hans kanskje beste rolle, og i kinoaktuelle Sleuth, der han sammen med Michael Caine tilfører Harold Pinters slemme replikkunst mye ekstra vidd (selv de mørke homoerotiske undertonene er til å le av).

"I’ve never worked with someone who’s put so much emphasis on a single moment," sa Jude Law under pressekonferansen i Cannes om Wong Kar Wais måte å lage film på. "It’s extraordinary how he’ll take a moment and replay it and slice it up".

Men denne gangen virker det som Wong Kar Wai står bom stille i disse øyeblikkene og spinner.

Denne artikkelen står også på trykk i Morgenbladet

MENY