Veien til Giskewood

GiskewoodLite.jpgKulturminister Trond Giske endevender filmsektoren for å bane veien for talentene. Men som eksemplene fra bråmodne filmnasjoner som Romania og Argentina viser, dukker talentene opp der de offisielle filmstrukturene minst kan vente det, mener Kjetil Lismoen. 

GiskewoodStort.jpg

Kulturminister Trond Giske endevender filmsektoren for å bane veien for talentene. Men som eksemplene fra bråmodne filmnasjoner som Romania og Argentina viser, dukker talentene opp der de offisielle filmstrukturene minst kan vente det, mener Kjetil Lismoen.

Norsk film er den store budsjettvinneren i Trond Giskes kultursatsing. Målsetningen er klart definert: Norsk film skal oppnå 25 prosent markedsandel og det skal produseres 25 filmer i året. Bestillingen, som har ligget inne hos filmbransjen en stund, er historisk: Ikke siden okkupasjonstiden har filmbransjen fått så klare direktiver. Og responsen fra filmskaperne selv er positiv: Endelig en kulturminister som vil noe med filmen. Etter kulturmyndighetenes vingling gjennom hele etterkrigstiden, der man aldri fikk bestemt seg for om film er tivoli eller kunst (den er selvsagt begge deler), begynner en mer rasjonell filmmodell å ta form.

Dette vil kunne bøte på filmbransjens strukturelle problemer. Men vil det virkelig kunne gi oss det talenttilfanget Giske håper på?

Manusforfatter William Goldman sa en gang at ingen vet noe som helst i Hollywood om hva som skal til for å lykkes med en film. Det er, som innen all kunst, umulig å kalkulere se fram til en kritiker- og/eller publikumssuksess. Det hjelper selvsagt å være en toneangivende audiovisuell stormakt som kan dominere og prise ut små nasjoner på det internasjonale markedet. Men hva som skal til for å lykkes som liten filmnasjon, finnes det ingen oppskrift på. Og hva det vil si å lykkes internasjonalt er det ulike meninger om.

4 månederMedium.jpgDen rumenske "filmbølgen", som toppet seg med gullpalmen til Cristian Mungius drama 4 måneder, 3 uker og 2 dager (norsk premiere i romjulen), viser hvor langt en "ubetydelig" filmnasjon kan komme med sterke, distinkte filmfortellinger som formidler en universell humanisme. Filmen gjenspeiler et produksjonsklima der filmskaperne har vendt det karrige utgangspunktet til sin fordel: Med fabelaktige skuespillere, et solid manus og inspirert regi er det ikke grenser for hva som er mulig å skape. I likhet med andre ressursfattige filmnasjoner som de siste årene har markert seg på festivaler, som Argentina, er den rumenske framgangen verdt et studium, også fordi den er så spesifikt knyttet til de spesielle sosiale og politiske omveltningene i landet. Det som skjer i Romania er "en erupsjon av kreativitet som har blitt underkuet altfor lenge av ideologiske og økonomiske hindringer", kunne lederen av fotolinja på Den norske filmskolen, Septimiu Moraru, som selv er rumener, fortelle til Rushprint. Men fortellingene har likevel noe universelt ved seg. Det kan virke som 4 måneder, 3 uker og 2 dage bekrefter våre forestillinger om en dyster og langsom østeuropeisk film, men ikke la deg lure: Filmen er på sin måte ekstremt effektivt fortalt, og Mungius nådeløse grep om spenningsmomentene går Hitchcock en høy gang.

XXY fra Argentina.jpgDen argentinske filmens markante tilstedeværelse på internasjonale festivaler, og på det latinamerikanske markedet, har vært et av det nye årtusenets store overraskelser. Under årets utgave av Buenos Aires Festival Internacional de Cine Independiente (Bafici) reflekterte argentinerne selv over denne første "argentinske bølgen" som er iferd med å ebbe ut. Det var filmskapere som Adrian Caetano, Pablo Trapero og Lucrecia Martel som sent på 90-tallet brøt med den etablerte filmen, som ennå ikke hadde ristet av seg diktaturets grep om kulturlivet, og lagde nullbudsjettfilmer på siden av det offisielle apparatet. De gikk motsatt vei av den stereotype "elegante" argentinske filmen, som gjerne var tilbakeskuende kostymedramaer, ved å anvende amatørskuespillere og skittenrealistiske kulisser. Nå spør argentinerne om ikke også denne tendensen er blitt stereotyp, vel vitende om at de har en ny generasjon på vei, som Lucia Puenzo som vant kritikeruken i Cannes i år med XXY, en film som har norsk premiere på nyåret. 

Hvordan nasjoner som er såpass ribbet for ressurser kan avle frem så mange originale filmskapere, er et spørsmål som ifølge Moraru inviterer til en klassisk diskusjon om forholdet mellom storhet, rikdom og vitalitet. I tilfellene Romania og Argentina var det et hjemmepublikum som var sultent på fortellinger som brøt med den tradisjonelle filmen, og en ny generasjon talentfulle filmskapere som har vært sensitive nok til å fange opp denne nye tidsånden. Dette er med andre ord uhåndgripelig mekanismer som verken kan kjøpes for penger eller struktureres fram.

De fleste rumenske og argentinske filmene er festivalfilmer. Den typiske kunstnerisk ambisiøse festivalfilmen går festivalrunden, og blir et samtaleemne blant filmkritikere og distributører av smal film, men får sjelden bred kinodistribusjon. Hva er så poenget med å vinne en pris i Bratislava når det ikke gir et rødt øre i norske produsenters slunkne kasse? Det er noe Giske er nødt til å reflektere over, drevet som han er av krav om effektivitet på filmområdet. Og da kommer han inn på spørsmål han foreløpig elegant har unngått, som hvilken funksjon filmen skal ha, klemt som den er mellom børs og katedral.

Som de rumenske og argentinske filmene viser, kan filmen være en fabelaktig innfallsport til et lands kultur og historie. Dermed blir den også et viktig utstillingsvindu for selvbevisste kulturnasjoner som ønsker å vise seg fram. I Frankrike er denne selvbevisstheten politisk og kulturelt forankret, hos audiovisuelle stormakter som USA, Japan og India er den tuftet på en ekspansiv økonomisk politikk. Små filmnasjoner som Norge pleier å legge sin politikk pragmatisk et sted mellom disse to frontene. Akkurat nå har vi en kulturminister som manøvrerer seg mellom frontene med et klart politisk siktemål om flere, bedre og mer varierte filmer. For å oppnå det er det mer naturlig å se mot Danmark enn mot Romania. Danmarks eksempel kan noen ganger gi et inntrykk av at det går an å strukturere seg fram til suksess. Men den danske "suksessmodellen" har komplekse årsakssammenhenger, deriblant et smidig støttesystem og en effektiv talentutvikling. Men et lands talenttilfang vil variere, og har man tilgang til en Lars von Trier hvert tiår, så skal man prise seg lykkelig.

Etter en ny festivalsommer der norsk film igjen har markert seg internasjonalt, med prestisjefylte priser i Karlovy Vary (Kunsten å tenke negativt) og Annecy (Slipp Jimmy fri),  kan vi fastslå at vi har lagt bak oss et historisk år i norsk film. Fjoråret var kanskje det beste filmåret noensinne i norsk film, både med hensyn til bredden, enkeltstående kunstneriske gjennombrudd og generelt gjennomslag både hjemme og ute. Det siste halvannet årets beste filmer, som Den brysomme mannen, Reprise, Sønner, Slipp Jimmy fri, Kunsten å tenke negativt, Blodsbånd, og Gymnaslærer Pedersen, har samlet sett gitt oss mer enn det er rimelig å forvente av en usikker liten nasjon uten vesentlige filmtradisjoner.

Disse filmene ble planlagt før Giske flagget sine visjoner om en mer effektiv filmstruktur. De gjenspeiler en filmkultur som har talentene, men som ikke helt vet hvordan de skal foredles. Statistisk sett vil et overveldende flertall av talentene få en kortvarig karriere som langfilmregissører. Derfor er det knyttet store forventninger til den nye filmstrukturen som legges under Norsk filminstitutt. Men som eksemplene fra Romania og Argentina viser, er de etablerte strukturene bare én av flere lekegrinder for dagens filmskapere. Talentene kan dukke opp der man minst venter det.

Denne kommentaren har stått på trykk i Morgenbladet.

Veien til Giskewood

GiskewoodLite.jpgKulturminister Trond Giske endevender filmsektoren for å bane veien for talentene. Men som eksemplene fra bråmodne filmnasjoner som Romania og Argentina viser, dukker talentene opp der de offisielle filmstrukturene minst kan vente det, mener Kjetil Lismoen. 

GiskewoodStort.jpg

Kulturminister Trond Giske endevender filmsektoren for å bane veien for talentene. Men som eksemplene fra bråmodne filmnasjoner som Romania og Argentina viser, dukker talentene opp der de offisielle filmstrukturene minst kan vente det, mener Kjetil Lismoen.

Norsk film er den store budsjettvinneren i Trond Giskes kultursatsing. Målsetningen er klart definert: Norsk film skal oppnå 25 prosent markedsandel og det skal produseres 25 filmer i året. Bestillingen, som har ligget inne hos filmbransjen en stund, er historisk: Ikke siden okkupasjonstiden har filmbransjen fått så klare direktiver. Og responsen fra filmskaperne selv er positiv: Endelig en kulturminister som vil noe med filmen. Etter kulturmyndighetenes vingling gjennom hele etterkrigstiden, der man aldri fikk bestemt seg for om film er tivoli eller kunst (den er selvsagt begge deler), begynner en mer rasjonell filmmodell å ta form.

Dette vil kunne bøte på filmbransjens strukturelle problemer. Men vil det virkelig kunne gi oss det talenttilfanget Giske håper på?

Manusforfatter William Goldman sa en gang at ingen vet noe som helst i Hollywood om hva som skal til for å lykkes med en film. Det er, som innen all kunst, umulig å kalkulere se fram til en kritiker- og/eller publikumssuksess. Det hjelper selvsagt å være en toneangivende audiovisuell stormakt som kan dominere og prise ut små nasjoner på det internasjonale markedet. Men hva som skal til for å lykkes som liten filmnasjon, finnes det ingen oppskrift på. Og hva det vil si å lykkes internasjonalt er det ulike meninger om.

4 månederMedium.jpgDen rumenske "filmbølgen", som toppet seg med gullpalmen til Cristian Mungius drama 4 måneder, 3 uker og 2 dager (norsk premiere i romjulen), viser hvor langt en "ubetydelig" filmnasjon kan komme med sterke, distinkte filmfortellinger som formidler en universell humanisme. Filmen gjenspeiler et produksjonsklima der filmskaperne har vendt det karrige utgangspunktet til sin fordel: Med fabelaktige skuespillere, et solid manus og inspirert regi er det ikke grenser for hva som er mulig å skape. I likhet med andre ressursfattige filmnasjoner som de siste årene har markert seg på festivaler, som Argentina, er den rumenske framgangen verdt et studium, også fordi den er så spesifikt knyttet til de spesielle sosiale og politiske omveltningene i landet. Det som skjer i Romania er "en erupsjon av kreativitet som har blitt underkuet altfor lenge av ideologiske og økonomiske hindringer", kunne lederen av fotolinja på Den norske filmskolen, Septimiu Moraru, som selv er rumener, fortelle til Rushprint. Men fortellingene har likevel noe universelt ved seg. Det kan virke som 4 måneder, 3 uker og 2 dage bekrefter våre forestillinger om en dyster og langsom østeuropeisk film, men ikke la deg lure: Filmen er på sin måte ekstremt effektivt fortalt, og Mungius nådeløse grep om spenningsmomentene går Hitchcock en høy gang.

XXY fra Argentina.jpgDen argentinske filmens markante tilstedeværelse på internasjonale festivaler, og på det latinamerikanske markedet, har vært et av det nye årtusenets store overraskelser. Under årets utgave av Buenos Aires Festival Internacional de Cine Independiente (Bafici) reflekterte argentinerne selv over denne første "argentinske bølgen" som er iferd med å ebbe ut. Det var filmskapere som Adrian Caetano, Pablo Trapero og Lucrecia Martel som sent på 90-tallet brøt med den etablerte filmen, som ennå ikke hadde ristet av seg diktaturets grep om kulturlivet, og lagde nullbudsjettfilmer på siden av det offisielle apparatet. De gikk motsatt vei av den stereotype "elegante" argentinske filmen, som gjerne var tilbakeskuende kostymedramaer, ved å anvende amatørskuespillere og skittenrealistiske kulisser. Nå spør argentinerne om ikke også denne tendensen er blitt stereotyp, vel vitende om at de har en ny generasjon på vei, som Lucia Puenzo som vant kritikeruken i Cannes i år med XXY, en film som har norsk premiere på nyåret. 

Hvordan nasjoner som er såpass ribbet for ressurser kan avle frem så mange originale filmskapere, er et spørsmål som ifølge Moraru inviterer til en klassisk diskusjon om forholdet mellom storhet, rikdom og vitalitet. I tilfellene Romania og Argentina var det et hjemmepublikum som var sultent på fortellinger som brøt med den tradisjonelle filmen, og en ny generasjon talentfulle filmskapere som har vært sensitive nok til å fange opp denne nye tidsånden. Dette er med andre ord uhåndgripelig mekanismer som verken kan kjøpes for penger eller struktureres fram.

De fleste rumenske og argentinske filmene er festivalfilmer. Den typiske kunstnerisk ambisiøse festivalfilmen går festivalrunden, og blir et samtaleemne blant filmkritikere og distributører av smal film, men får sjelden bred kinodistribusjon. Hva er så poenget med å vinne en pris i Bratislava når det ikke gir et rødt øre i norske produsenters slunkne kasse? Det er noe Giske er nødt til å reflektere over, drevet som han er av krav om effektivitet på filmområdet. Og da kommer han inn på spørsmål han foreløpig elegant har unngått, som hvilken funksjon filmen skal ha, klemt som den er mellom børs og katedral.

Som de rumenske og argentinske filmene viser, kan filmen være en fabelaktig innfallsport til et lands kultur og historie. Dermed blir den også et viktig utstillingsvindu for selvbevisste kulturnasjoner som ønsker å vise seg fram. I Frankrike er denne selvbevisstheten politisk og kulturelt forankret, hos audiovisuelle stormakter som USA, Japan og India er den tuftet på en ekspansiv økonomisk politikk. Små filmnasjoner som Norge pleier å legge sin politikk pragmatisk et sted mellom disse to frontene. Akkurat nå har vi en kulturminister som manøvrerer seg mellom frontene med et klart politisk siktemål om flere, bedre og mer varierte filmer. For å oppnå det er det mer naturlig å se mot Danmark enn mot Romania. Danmarks eksempel kan noen ganger gi et inntrykk av at det går an å strukturere seg fram til suksess. Men den danske "suksessmodellen" har komplekse årsakssammenhenger, deriblant et smidig støttesystem og en effektiv talentutvikling. Men et lands talenttilfang vil variere, og har man tilgang til en Lars von Trier hvert tiår, så skal man prise seg lykkelig.

Etter en ny festivalsommer der norsk film igjen har markert seg internasjonalt, med prestisjefylte priser i Karlovy Vary (Kunsten å tenke negativt) og Annecy (Slipp Jimmy fri),  kan vi fastslå at vi har lagt bak oss et historisk år i norsk film. Fjoråret var kanskje det beste filmåret noensinne i norsk film, både med hensyn til bredden, enkeltstående kunstneriske gjennombrudd og generelt gjennomslag både hjemme og ute. Det siste halvannet årets beste filmer, som Den brysomme mannen, Reprise, Sønner, Slipp Jimmy fri, Kunsten å tenke negativt, Blodsbånd, og Gymnaslærer Pedersen, har samlet sett gitt oss mer enn det er rimelig å forvente av en usikker liten nasjon uten vesentlige filmtradisjoner.

Disse filmene ble planlagt før Giske flagget sine visjoner om en mer effektiv filmstruktur. De gjenspeiler en filmkultur som har talentene, men som ikke helt vet hvordan de skal foredles. Statistisk sett vil et overveldende flertall av talentene få en kortvarig karriere som langfilmregissører. Derfor er det knyttet store forventninger til den nye filmstrukturen som legges under Norsk filminstitutt. Men som eksemplene fra Romania og Argentina viser, er de etablerte strukturene bare én av flere lekegrinder for dagens filmskapere. Talentene kan dukke opp der man minst venter det.

Denne kommentaren har stått på trykk i Morgenbladet.

MENY